27 oktober 2009

Noe er det med denne karen

Det er noe med Dag Solstad, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det er. Kanskje er det fordi han er seg selv, og ikke ligner på noen andre (eller kanskje gjør han det, bare at jeg ikke har funnet ut hvem han ligner på). For meg ser det imidlertid ut til at han kjører sitt eget løp uten å skjele til andre.

Jeg hadde lenge en sterk, indre motstand mot Solstad. Det skyldes blant annet at vi på videregående ble satt til å lese hans roman 25. september-plassen. Jeg syntes den var dørgende kjedelig og egnet til å drepe enhver interesse for bøker. Men motstanden skyldes også at dette var forfatteren “alle” skrøt opp i skyene. I stedet for å bli oppmuntret til selv å ta fatt på hans litterære verker, vokste det fram en trass. Jeg bestemte meg rett og slett for at jeg ikke likte Dag Solstad.

Men så må det ha skjedd noe, for på et tidspunkt fant jeg likevel fram en av bøkene hans og begynte å lese. Jeg tror det var Gymnaslærer Pedersen (og nei, jeg har ikke sett filmen og kommer heller ikke til å se den). Plutselig var jeg der, midt inne i det solstadske univers. Og jeg oppdaget til min forbauselse at der var det godt - og morsomt - og vondt - å være. Siden har jeg lest meg gjennom mange av bøkene hans, og latt meg begeistre gang på gang. Det er noe med den uforlignelige humoren og alle pussighetene som fins i tekstene hans. Men også desperasjonen, ensomheten, vemodigheten, pinligheten og småligheten som er skildret så treffende og i et språk som er tilsynelatende enkelt, men likevel mangfoldig.

Nå er han her igjen med en ny roman. I 17.roman får vi et gjensyn med Bjørn Hansen fra Ellevte roman, bok atten, kemneren fra Kongsberg som bestemmer seg for å agere invalid for på den måten få utbetalt både livspolise og uføretrygd.

I denne nye romanen blir Bjørn Hansen avslørt og havner i fengsel, eller i spjeldet som han selv kaller det. Men mest handler det om hva som skjer når han er ferdig med å sone, og bestemmer seg for å gjenforenes med sin sønn. Noen lykkelig tilværelse kan det knapt kalles. Det skulle ellers bare mangle. 17. roman er kanskje ikke forfatterens beste, men den er god nok i massevis for en som til slutt er blitt Solstad-frelst.

Men 25. september-plassen må jeg innrømme at jeg ikke har våget meg på å lese om igjen.

23 oktober 2009

Ingen tålmodighetsprøve

Jeg måtte la «Tålmodighetens stein» av Atiq Rahimi romstere i meg en stund før jeg kunne formulere noe om den. Etter å ha lest de siste sidene, satt jeg igjen med en tomhet ingen ord umiddelbart kunne fylle.

Handlingen i «Tålmodighetens stein. Seng-e-saboor» foregår «et sted i Afghanistan. Eller et annet sted», som det står innledningsvis. Kvinnen i romanen steller sin ektemann som har fått en kule i nakken etter å deltatt i kamper. Hun har alltid foraktet ham, men har aldri betrodd sine tanker til ham. Ved sykesengen begynner hun å fortelle om sine personlige opplevelser og hun avslører sine følelser. Verken kvinnen eller leseren vet om mannen er i stand til å oppfatte det hun sier.

«Seng-e-saboor» er farsi for «tålmodighetens stein»: «Du snakker til den, snakker og snakker. Og steinen hører på deg, suger opp alle dine ord, alle dine hemmeligheter, helt til den en vakker dag eksploderer. Den faller i grus».

«Tålmodighetens stein» fungerer sterkere enn noe feministisk manifest, og at romanen er skrevet av en mann forsterker dette aspektet.

Dette er nok et bevis på hvor sterkt en skjønnlitterær tekst kan virke. Denne vesle romanen på 128 sider rommer historie, politikk og kultur i ett. Og den barske realismen til tross: Det er også rom for eventyr. Gjennom å lese denne historien forstår vi også at selv om kvinnene i land som Afghanistan lever tilbaketrukket fra offentligheten, har de sitt eget univers. De er sterke og kloke – og har humoristisk sans.

Atiq Rahimis poetiske språk, godt oversatt til norsk av Tom Lotherington, gjør leseopplevelsen ekstra sterk. Forfatteren er dessuten en god observatør, som ved å skildre for eksempel en maur eller en edderkopp får fram toner og stemninger i fortellingen som bidrar til å gi den en ny dimensjon.

11 oktober 2009

Til Kongens by

Min Bergens-besettelse fører meg til København. Her ble min bergenske tipp-tipp-oldemors mor født i 1760. Karen og familien hennes bodde ikke langt fra Kongens Nytorv, og kirken de sognet til var St. Nikolaj. Den ble sterkt skadet under den store bybrannen i 1795.

Karens far var skipper, akkurat som bergenseren hun kom til å gifte seg med. For min københavnske tipp-tipp-tipp-oldemor gjorde bergenser av seg - i en tid der det var tette forbindelser mellom de to byene.

Nå skal jeg vandre i Karens gater mange år etterpå. Kanskje kommer jeg til å fornemme en atmosfære fra en forgangen tid, kanskje vil jeg i små glimt greie å forestille meg hvordan byen så ut den gang. Og kanskje, hvis jeg lukker øynene, greier jeg å få øye på Karen der hun haster ned mot havnen.

I fire dager skal jeg bruke tiden som jeg vil: Vandre gatelangs, gå på museum, bla i bøker som forteller byens historie, sitte på kafé og skrible litt i en ny notatbok.

08 oktober 2009

Gratulerer med nobelprisen, Herta Müller!

Å lese er også en måte å reise på. Takket være Herta Müllers «Mennesket er en stor fasan i verden» kom jeg meg til Romania.

Ikke at jeg fikk så mye kunnskap om Romania som land, men jeg fikk et glimt inn bak jernteppet og fikk en følelse av hvordan et diktatur preger folket som lever innenfor dets stramme rammer. Hvordan menneskene overlever, hvordan de skaper seg mentale fluktmuligheter.

Gjennom små historier følger vi livet i en liten rumensk landsby, slik det fortoner seg for mølleren Windisch og hans familie og nærmeste omgangskrets. Landsbybefolkningen tilhører en tysk minoritet i Romania, og Windisch og kona og datteren venter på pass for å komme seg til Tyskland. Det er Windisch som med sitt blikk og sine kommentarer er veiviseren vår i den lille landsbyen. Mens ugla kretser over landsbyens hus. Der den setter seg på taket, er det noen som skal dø. Historiene spenner fra det dagligdagse til det mer filosofiske.

Med sine hundre sider har denne vesle romanen nesten preg av fabel, og det er surrealistiske trekk ved historien som også gir den et drag av noe universelt.

Selv om dette ikke er noen omfangsrik historie, rommer den mye. Det er stemningene heller enn selve handlingen som gjør dette til en leseopplevelse jeg kommer til å huske. Det er en bok som gjør meg nysgjerrig både på en epoke i historien og på et land vi sjelden hører om i dagens nyhetsbilde.

Tidvis minnet denne romanen meg om Ljudmila Ulitskajas lille, men likevel store roman «Sonetsjka». Det er noe med språket, måten å fortelle på, det eventyraktige trekket og karakterene som er litt utenom det vanlige. «Sonetsjka» skildrer samme periode i Sovjetunionen. Det kan synes som om både Ljudmila Ulitskaja og Herta Müller er forfattere som er hakket dristigere i form og fantasi enn mange av sine vestlige kollegaer.

Herta Müller (f. 1953) vokste opp i Romania med tyske foreldre. Hun flyktet fra Ceausescus regime til Tyskland i 1987, to år før tv-bildene fra henrettelsen av Nicolae Ceausescu og kona Elena etset seg inn i minnet mitt juledagene 1989. I denne og flere andre bøker skildrer hun livet til den tyske minoriteten i Romania under diktaturet. Herta Müller sier noe om det å være menneske under helt spesielle forhold.

Det er som om forfatteren åpner døren inn til et rom som har stått avlåst lenge, og der inne åpenbarer det seg en verden det kjennes fint å få del i.

Boken kom ut på norsk første gang i 1990, oversatt av Ottar Odland. Den fins i pocket.

04 oktober 2009

Kort, men godt

Da hun var ung kvinne på landsbygda på Sardinia på 1940-tallet, skremte kvinnen i Kvinnen fra månen frierne vekk ved å skrive heftige kjærlighetsbrev til dem. Omsider dukket det likevel opp en kar som ville gifte seg med henne. Men ifølge kvinnen selv var det aldri snakk om kjærlighet. Den møter hun først idet hun snart skal fylle førti og havner på et kursted for å bli kvitt for nyresteinen. Der møter hun Veteranen, som skal komme til å spille en betydelig rolle i det senere livet hennes, til tross for at de aldri møtes igjen. Av drømmer kan man nemlig spinne så mangt. Det er kvinnens eneste barnebarn som forteller hennes historie.

Kvinnen blir sett på som gal av sin familie, og forfatteren får så fint fram nettopp hvordan det er å ikke passe inn og å ha andre kvaliteter enn de som etterspørres i det miljøet hun vokser opp i.

Kvinnen fra månen er en betagende beretning. I løpet av disse 140 små sidene greier den italienske forfatteren Milena Agus å vikle ut flere livshistorier. Det er en liten tekst, men den forteller en stor historie. Denne vesle romanen blir et slags korrektiv til alle de svulstige romanene som roper høyt om lesernes gunst. Lavmælt forteller forfatteren en historie som er ganske opprørende når den synker inn i leseren. Hun forteller imidlertid med humor, så smilet er lettere å ty til enn tårene.

Det er en underfundig historie, en historie som har overraskelser på lur til siste slutt. Kvinnen fra månen berører denne leseren på en helt spesiell måte.