30 november 2009

Frodige og klartenkte fortellinger

Klagesang for Easterly er en samling fortellinger skrevet av den unge forfatteren Petina Gappah, som kommer fra Zimbabwe. Hun er utdannet jurist og jobber for tiden med internasjonal handel i Genève. Dette er hennes debutbok, som nylig er oversatt til norsk.

Dette er en rikholdig samling tekster som gir glimt inn i en verden som vi stort sett ellers bare treffer gjennom negativt vinklede innslag i media (Zimbabwe har for eksempel verdens laveste levealder). Desto mer befriende er det å få land og folk servert i form av skjønnlitterære tekster som tar for seg hele bildet, ikke bare det som har med fattigdom og sykdom å gjøre. For også Zimbabwe er et land av latter, håp og glede. Gjennom denne boken får vi et innblikk i både politikk og kultur, uten at det er snakk om verken skjønnmaling eller svartmaling.

Selv om mye av det som skildres i Klagesang for Easterly er fremmed og “eksotisk” for en norsk leser, er det ikke vanskelig å kjenne igjen det rent menneskelige. Og forfatteren ser virkelig personene sine. Slik blir nettopp personskildringene noe av det fineste ved denne novellesamlingen. Og det er et vell av karakterer her som jeg hadde stor glede av å bli kjent med. Det er dessuten stor variasjon i novellene når det gjelder tematikk og personligheter, og hver historie blir nesten en liten roman i seg selv.

Petina Gappah skal også ha ros for sine fine avslutninger. Det er en kunst i seg selv å avslutte en novelle på en overbevisende måte, og det er ikke alle forfattere som klarer det like godt.

Gappahs fortellinger strutter også nærmest av fortellerglede, og når hun greier å kombinere dette med en stilsikker penn, da oppstår det skrivekunst. Samlingen er så rik og rommer så mye at jeg nesten følte at jeg burde begynne på nytt da jeg hadde lest ut boken.

For øvrig syns jeg omslaget, som er laget av Rachel Salomon, er veldig vakkert. Dessuten er det også godt å ta på. Boken er god å holde i hånden og jeg tok meg flere ganger i å klappe og stryke på den. (Vel, dette var en digresjon - og muligens et varsel om at jeg er i ferd med å bli en nostalgisk papirfetisjist i disse digitale tider…)

Klagesang for Easterly er oversatt til norsk av Guro Dimmen.

18 november 2009

Fine Frida

Det hjertet husker med tekst av Bjørn Sortland og illustrasjoner av Hilde Kramer er ved første øyekast først og fremst en svært vakker og forseggjort bok. Det er en påkostet og innbydende utgivelse.

Ved nærmere ettersyn er boken stadig like vakker, men den er også noe langt mer. Den er en sterk fortelling om kunsten, livet og døden. Dette er ikke en bok man bare leser igjennom og blir ferdig med, det er en bok å fordype seg i og en bok å gå på oppdagelsesferd i.

Bokens jeg-forteller er Leonarda. Hun er med moren sin i det blå huset i Mexico City, der moren vasker hver fredag. En dag snakker damen som bor der til henne. Damen heter Frida og de begynner å dele hverandres hemmeligheter.

Leonardas søster har havnet på sykehuset etter at hun falt i vannet, og Leonarda har skyldfølelse fordi hun tenker at søsteren rømte til vannet som følge av en krangel de to søstrene hadde. Nå er Leonarda redd for at søsteren skal dø.

Leonarda ser maleriene til Frida Kahlo, men vet ikke at hun er en stor kunstner. Det gjør at hun ikke har forutinntatte meninger om henne, og dermed kan det også oppstå et ekte og på mange måter likeverdig og helt spesielt forhold mellom jenta og den voksne kvinnen. For det er ikke bare Leonarda som tror at det kommer til å skje en katastrofe hvis kniven og gaffelen blir stående for tett eller hvis sitronen ligger for nær granateplet. For den unge jenta blir det en slags åpenbaring når hun opplever at Frida Kahlo ser ut til å vite nøyaktig hva Leonarda tenker. Forholdet mellom de to er overbevisende skildret, og det er lett for noen og enhver å kjenne seg igjen i Leonardas tvangstanker.

Noe av det første som slår meg, er det fine samspillet mellom teksten og bildene. De virker bokstavelig talt som skapt for hverandre. Hilde Kramer har brukt elementer fra Frida Kahlos kunst og integrert dem i sine egne illustrasjoner på en spennende måte.

Bjørn Sortland må kunne sies å være en slags misjonær for kunsten. Han har skrevet flere bøker der kunst er tema (blant annet serien "Kunstdetektivene" og romanen Ærlighetsminuttet), og han smugler gjerne litt kunst inn i de andre bøkene sine også.

Både Bjørn Sortland og Hilde Kramer har gitt uttrykk for at de har et nært forhold til Frida Kahlo. I denne boken blir det tydelig at forholdet er preget av både kjærlighet og respekt. Det gjør Det hjertet husker til en bok jeg kommer til å minnes.

Hilde Kramer har for øvrig blogget om prosessen fram til ferdig bok her.

15 november 2009

Små lesegleder fra København

Jeg klarer sjelden (les: aldri) å besøke en by uten å gå innom opptil flere bokhandler. Så også da jeg var i København tidligere i høst. I en stor bokhandel som bare solgte bøker til reduserte priser, fant jeg en serie diktbøker fra forlaget Bebop.

Dette er et forlag som først og fremst gir ut gjendiktninger av utenlandske diktere, men også gjenutgivelse av sentrale danske diktsamlinger. Jeg likte formatet (16 x 12 cm) og innbindingen, og da jeg kunne velge tre bøker for 100 kroner, falt valget på:

Wassily Kandinsky: Klange og andre digte
Per Højholt: Skrift paa vind og vand
Karen Stougård Hansen: Broen

Her kommer en smakebit fra Karen Stougård Hansens (1929-98) eneste diktsamling:

Bølge

Bygmarken stiger i bølger mod månen
trods nattens varsomme vind
der ta’r mig om hjertet.
Svimmel aner jeg inderst inde
en nat der skal komme
hvor bygmarken slår i sin vælde
ind over mit løste ansigt.
Da skal jeg helt enfoldigt tro
jeg aldrig så den før
og med dit hoved imod mit bryst
så varsomt ånde
at vinterens hjerte åbnes.


Siden kom jeg forbi et antikvariat med en tilbudskurv ute på gaten. Her plukket jeg med meg tre små, gamle bøker med eventyr av H.C. Andersen, til den nette sum av 20 kroner stykket. Bøkene er del av en serie på til sammen 15 bind med eventyr av den danske dikteren.

Og hva er vel bedre på en hustrig høstettermiddag i Kongens by enn å trekke inn i en koselig kafé, bestille et glass rødvin og lese et vakkert eventyr?

12 november 2009

Legende om lengsel

“Fortellingen begynner en tropisk uværsnatt for rundt hundre år siden. Da fødes en gorillaunge dypt i den afrikanske regnskogen. Verken måne eller stjerner lyser denne natten. Derfor spår flokkens eldste at den nyfødte kommer til å rammes av mange ulykker i fremtiden.”

Slik lyder den lite oppløftende åpningen på Jakob Wegelius’ vakre og sjelfulle bok Legenden om Sally Jones. Boken vant den svenske Augustprisen (som kan sammenlignes med Brageprisen) i fjor, og er nå kommet på norsk.

Gorillaen som etter hvert får navnet Sally Jones er født i Kongo, men blir fanget av belgiske offiserer på tyvjakt og sendt til byen Leopoldville for å bli solgt. Og siden følger vi Sally på hennes farefulle ferd gjennom livet, en ferd som fører henne til flere ulike deler av verden der de fleste bare utnytter henne til egen vinning.

Heldigvis treffer Sally til slutt noen hun kan stole på og som ikke svikter henne, og boken munner kanskje ut i en slags moral om at blod ikke alltid er tykkere enn vann, og at de man kanskje minst venter det kan bli ens venner. Dessuten pirker Wegelius også litt borti vår egen samvittighet, med tanke på hvordan “fremmede” kan bli behandlet den dag i dag.

Teksten er en integrert del av de fine, detaljrike og forseggjorte illustrasjonene. Det er også rom for variasjon innenfor det egne uttrykket. Jakob Wegelius viser seg som en god forteller, både gjennom ord og bilder.

Legenden om Sally er en til tider tåredryppende trist, men aldri sentimental historie. Det er vanskelig å finne treffende ord for å beskrive denne boken uten å måtte ty til klisjeer, men det ordet som kommer nærmest er kanskje “hudløs”.

Dette er i utgangspunktet en barnebok, men la ikke det være noe hinder. Legenden om Sally Jones er en fin bok å gripe etter ikke minst når man er i det melankolske hjørnet.

Holdbarhetsdato: langt inn i evigheten.


Illustrasjonene er fra boken, og er hentet fra nettsiden til Jakob Wegelius.

08 november 2009

Siste reis

Hvordan går det når provokatøren og moromannen Kristopher Schau begynner å troppe opp i kommunale begravelser? Overraskende bra, vil jeg si.

Schau leste en reportasje i Aftenposten om kommunale begravelser i Oslo. Et bilde av en tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Et konkret bilde på ensomheten. Reportasjen skaket opp Schau, som på den tiden var arbeidsledig, og han gjorde det til sitt prosjekt å gå i kommunale begravelser. Det vil si begravelser der det ikke fins pårørende til å ta seg av avdødes siste ferd. På vegne av venner er hans opplevelser, nedtegnet umiddelbart etter at han opplevde dem.

Man kunne frykte at dette kom til å bli en harselas over andres død og elendighet, men er det noe Schau harselerer over, så er det i så fall seg selv.

Ut fra det - ofte minimale - presten vet om avdøde, får vi små glimt inn i livet til menneskene som begraves. Noen av prestene har lagt mye arbeid i finne fram til noen som vet noe om avdøde, det være seg en vaktmester i gården der vedkommende bodde eller en nabo. Og ikke alle ser ut til å vært ulykkelig sjeler; noen søkte kanskje bevisst ensomheten. Ut fra den sparsomme informasjonen spinner forfatteren - og leseren - videre på deres hemmelighetsfulle historier.

På vegne av venner viser at den to meter høye barskingen med kinnskjegg og tatoveringer har en sårbar side som han tør å blotte. For vi får vite ganske mye om Kristopher Schau også i denne boken, og det er slett ikke uinteressant lesning.

Til sammen blir dette et fint lite stykke prosa, og min eneste innvendig er at det blir i korteste laget. Det virker som Kristopher Schau plutselig har gått lei av sitt eget prosjekt og dermed bare gitt seg. Men de 90 små sidene er vel verdt å få med seg. Dessuten har boken et av høstens vakreste omslag.

Og heretter kommer jeg til å ta meg i å lete etter dødsannonser undertegnet “På vegne av venner”.

01 november 2009

Ny Niffenegger skuffer

Audrey Niffenegger er tilbake med en ny roman etter bestselgeren The Time Traveler’s Wife. En roman jeg prøvde meg på, men som jeg ga opp. Folk som reiser i tid er rett og slett ikke min “greie”, tror jeg.

Når jeg likevel fant det for godt å lese Her Fearful Symmetry, var grunnen enkel. Handlingen foregår på og rundt Highgate Cemetery i London. Jeg har aldri besøkt denne kirkegården (neste gang jeg reiser til London vil jeg dit…), men generelt syns jeg kirkegårder er spennende steder, og jo eldre, jo bedre.

Likevel: Dette ble ikke noen stor leseopplevelse. Her Fearful Symmetry er en av disse bøkene som ikke er dårlig nok til å legge fra seg. Dermed blir man sittende der og lese, stadig under tvil. Denne romanen er ikke så “alternativ” som The Time Traveler’s Wife, men forutsetter at du er villig til å tro på spøkelser (og her er det vel allerede mange som faller av…).

Selv hadde jeg forventet meg mer av en gotisk roman, men veldig spennende ble denne romanen aldri. Når jeg likevel leste den ferdig, var det fordi den også inneholder noen fine skildringer, av steder og personer. Men hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg nok kanskje sluttet før jeg kom til side 390.

Noen som har noen bedre kirkegårdsskildringer å anbefale?