20 desember 2009

Kvinner i kofferten

Jeg legger ut på en ukes juleferie, men selvsagt ikke uten lektyre.

Denne gangen tar jeg med meg kun kvinnelige forfattere, fire i tallet. Øverst i den vesle bunken ligger finlandssvenske Monika Fagerholms Glitterscenen, en frittstående fortsettelse av den fantastiske Den amerikanske jenta (som jeg har blogget om her). Glitterscenen er for øvrig nominert til Nordisk råds litteraturpris. Den amerikanske jenta var en leseopplevelse av de sjeldne, og jeg har spart Glitterscenen i påvente av en ny mulighet til å fordype meg i det fagerholmske univers.


Helen Dunmore har et stort og variert forfatterskap, men hennes eneste bok på norsk er En hage om vinteren.

I House of Orphans er handlingen lagt til Finland, og vi møter barnehjemsbarnet Eeva som forsøker å finne både sin egen identitet og friheten.

Jeg liker godt romaner med et historisk bakteppe, og ettersom Helen Dunmore er en stilsikker og troverdig forteller, tror jeg dette kan bli riktig så interessant.


Mirjam Kristensen er en av mine norske favoritter, og jeg var veldig begeistret for hennes forrige roman, En ettermiddag om høsten (som jeg har blogget om her).

I høstens roman, Et rikt liv, handler det om Isak og Dahlia. De er naboer, men har ingenting med hverandre å gjøre. Så blir en ung kvinne påkjørt i gata der de bor, og sjåføren stikker av. De har begge sett noe, men hva er det de har sett? Slik lyder baksideteksten, og i løpet av lesningen finner jeg vel kanskje svaret.

Jeg er fascinert av Mirjam Kristensens kresne språk og hennes litt hemmelighetsfulle måte å fortelle på.


Siste kvinne ut blir den unge svenske debutanten Hanna Hellquist, som har skrevet Karlstad Zoologiska.

Ifølge intervjuer jeg har lest og sett (på Skavlan) er dette en selvbiografisk roman, der Hanna Hellquist tar utgangspunkt i sin egen barndom med en far som var ekstremt opptatt av dyr; ikke bare hunder og katter, men også ormer, geiter, skilpadder og rever…

Jeg forventer meg en lettlest og humoristisk bok, noe som kan passe bra for en lat juledag.

Samtidig benytter jeg anledningen til å ønske dere alle en riktig god jul!

13 desember 2009

Flere sære, ensomme

No og jeg av den franske forfatteren Delphine de Vigan har mye til felles med Primtallenes ensomhet. Også her møter vi et ungt menneske som er over gjennomsnittet intelligent. 13 år gamle Lou har hoppet over et par klasser, og hun føler seg ganske mistilpass blant sine eldre medelever. Det oppstår imidlertid et vennskap med Lucas som går i samme klasse, men som i motsetning til Lou har måttet gå om igjen et par klasser.

Men viktigst for Lou er møtet med den 18 år gamle No som ikke har noe fast bosted og som hun møter tilfeldig på en jernbanestasjon i Paris. Lou bruker henne som case til en skoleoppgave, men sakte men sikkert oppstår det et skjørt vennskap mellom de to. Et vennskap som naturlig nok blir satt på harde prøver.

På samme måte som Mattia i Primtallenes ensomhet, har også Lou en søster som dør og som etterlater moren i et slags vakuum som gjør at Lou blir overlatt mye til seg selv.

Når denne romanen ikke gjorde like sterkt inntrykk som Primtallenes ensomhet, tror jeg det har å gjøre med at den opplevdes som mer tradisjonell og ikke fullt så dyptloddende. Jeg leste stadig videre, men det var ikke like tvingende nødvendig.

Det betyr imidlertid ikke at det ikke var en god bok. No og jeg er absolutt lesverdig, og forfatteren får fint fram personenes sammensatte liv. Muligens heller denne boken mer mot ungdomsroman enn voksenroman, og kanskje er den - ufortjent - blitt borte mellom alle de store kanonene i bokhøsten. (Og her deler den jo skjebne med mange andre gode bøker.)

Jeg benytter gjerne anledningen til å løfte den fram. Det er en lettlest og velskrevet fortelling med en tematikk som berører, og med en litt lysere tone enn Primtallenes ensomhet.

No og jeg er oversatt fra fransk av Agnete Øye.

09 desember 2009

Sammen, men alene

Styrken ved Paolo Giardanos debutroman Primtallenes ensomhet er først og fremst forfatterens evne til å skildre hovedpersonenes iboende ensomhet.

Mattia og Alice er på hvert sitt vis annerledes og faller utenfor sine respektive miljøer. Mattia er en lynskarp gutt som håndterer tall med langt større letthet enn sosiale settinger. En dag blir hans psykisk utviklingshemmede tvillingsøster sporløst borte etter at Mattia forlater henne i parken. Selv om hun er borte, merkes likevel søsterens tilstedeværelse gjennom hele historien.

Alice har en far som har store ambisjoner om at hun skal bli alpinstjerne. De planene blir det imidlertid satt en stopper for den dagen Alice blir utsatt for en skiulykke som gjør at hun blir halt.

Vi følger Mattia og Alice fra de er i skolealder og fram til de er i 30-årene, men med hopp i tid, slik at vi møter dem med noen års mellomrom.

Så skulle man tro at når disse to skakkjørte skjebnene møtes, så oppstår det både gjensindig forståelse og søt musikk. Så enkelt er det ikke, til tross for at de selv også ønsker det. De har viljen, men ikke evnen. Akkurat dette er den unge italienske forfatteren - og fysikeren - en mester i å få fram. Han får meg til så inderlig å ønske at Mattia og Alice skal gå opp i hverandre. Men så er det det med primtallene, at de bare er delelige med seg selv og én. Dermed er Alice og Mattia tilsynelatende dømt til å være alene - også i tosomheten.

Samtidig som Paolo Giordano skildrer personer som er rettvinklede og regelbundne og innestengt i seg selv, tar han i bruk et språk som er ganske så poetisk og fullt av bilder. Slik greier han å skildre distansen mellom personene sine med en overbevisende nærhet. De språklige bildene er ikke alltid like vellykkede; noen ganger bikker de over og blir bare vidløftige. Dette er likevel for skjønnhetsfeil å regne.

Primtallenes ensomhet etterlot meg i en slags uro som det tok lang tid å bli kvitt. Sant å si lurer jeg fortsatt på hvordan det har gått med Mattia og Alice.

Romanen er oversatt fra italiensk av Lisbet Resløkken.