20 desember 2010

God jul!

Det har vært langt mellom bloggpostene i desember, men jeg satser på å komme sterkere tilbake over nyttår. Filmen The Snowman er en av mine julefavoritter, og den vakre sangen Walking in the Air kan høres her.

Med dette ønsker jeg dere alle sammen en riktig god jul!

14 desember 2010

Rik og omfangsrik

Sentralt i Barbara Kingsolvers roman Lakunen står den fiktive Harrison Shepherd, en mystisk figur som det ikke umiddelbart er lett å bli klok på. Han er halvt meksikansk, halvt amerikansk og arbeider som kokk og sekretær for kunstnerparet Diego Rivera og Frida Kahlo i Mexico. Siden entrer også bolsjeviklederen Trotskij scenen, og Harrison Shepherd blir hans sekretær - et arbeid som skal komme til å koste ham dyrt.

Samtidig skriver Harrison Shepherd dagbok om sine opplevelser, og det er disse dagboksnotatene som sammen med brev og avisartikler utgjør denne både omfangsrike og rike romanen.

Handlingen er lagt til Mexico og USA på 1930-, 40- og 50-tallet. Harrison Shepherd blir etter hvert forfatter av to populære og kritikerroste historiske romaner, men han lever tilbaketrukket og vil ikke la seg intervjue. Den eneste han har tillitt til er sekretæren Violet Brown, som er den som har redigert det som til slutt blir Lakunen.

Jeg har tidligere lest Kingsolvers roman Gifttreet, som var en storartet leseopplevelse, og jeg kjenner igjen forfatterens stil og stemme i Lakunen. Likevel er Lakunen helt annerledes, og kanskje også mer litterært ambisiøs. Denne fortellingen er ikke umiddelbart like tilgjengelig, noe som blant annet har med formen å gjøre. Likevel er også Lakunen en stor og intens leseopplevelse, med formuleringer av den sorten man kan ta i munnen og smatte på lenge.

Det er en tristhet og grunnleggende ensomhet over hovedpersonen i denne romanen som berører meg som leser sterkt. Det betyr imidlertid ikke at ikke romanen har innslag av underfundig humor. Her er mye å humre over også. Samtidig gir forfatteren oss et godt tidsbilde. Lakunen er ikke først og fremst en handlingsdrevet roman, men det skjer likevel store og dramatiske ting.

Barbara Kingsolver har brukt lang tid både på skriving og research, noe hun blant annet snakker om i et intervju med sitt engelske forlag Faber & Faber. Mye av informasjonen hun har hatt bruk for fins ikke på nettet, og forfatteren skiller de amatørmessige researcherne fra de proffe på følgende måte: De profesjonelle er villige til å få skitt både på hendene og skoene.

Lakunen er ikke en bok å skumlese, det er en bok som legger beslag på tiden din og konsentrasjonen din. Det er en gjennomført solid og velskrevet roman som imponerer både ved sin kunnskap og sin innsikt i menneskesinnet.

Dette er type bok man ikke blir helt ferdig med etter én gangs gjennomlesning. Kanskje er det blitt mindre rom for denne typen bøker - i alle fall er det så vidt jeg har kunnet se ingen norske medier som har omtalt boken. Internasjonalt er den imidlertid regnet som en stor og viktig bok, som blant annet er belønnet med Orange Price for Fiction.

Boken er svært godt oversatt av Bente Klinge, som for øvrig har skrevet utførlig om sitt arbeid med boken i et innlegg på Oversetterblogg.

Det er også befriende å lese en så stor roman (575 sider) så å si uten korrekturfeil. Det er slett ingen selvfølge i våre dager.

04 desember 2010

Ikke én god grunn

I begynnelsen ventet jeg på den store dramatiske hendelsen som skulle forklare at Hannah Baker, hovedpersonen i Jay Ashers 13 gode grunner, hadde valgt å ta sitt eget liv. Den kom ikke. Og det er nettopp det som er poenget med denne fortellingen. Det er ikke nødvendigvis én faktor som utløser selvmord. Det kan like gjerne være - som bokens tittel viser - mange små og tilsynelatende uskyldige hendelser som gjør det.

På vei hjem fra skolen finner Clay Jensen en pappeske med kassetter på trappen. De er fra Hannah Baker, jenta i klassen som døde to uker tidligere. På disse kassettene, som blir distribuert til alle som på en eller annen måte har spilt en rolle for hennes dramatiske avgjørelse, forteller hun sin historie.

Dette er en ungdomsroman, men den kan med stort utbytte også leses av voksne. Forfatteren har ved hjelp av måten fortellingen er oppbygd på, også greid å skape en spenningsroman. “Trikset” med kassettene fungerer i så måte bra, og det føles slett ikke utdatert selv om kassetter ikke lenger er i bruk. Tvert imot bidrar det til å gjøre historien tydeligere enn om han hadde valgt å bruke mer moderne medier. Da kunne leseren fort ha hengt seg opp i nettopp det tekniske. Samtidig som vi får Hannahs historie på kassettene, formidles også Clays refleksjoner rundt det han får høre. Det er elegant utført, og det skaper dynamikk i fortellingen.

Boken har for øvrig en egen nettside, der man også kan høre på kassettene.

Det er kanskje nettopp mangelen på store, dramatiske ord som gjør 13 gode grunner til en sterk leseopplevelse. Jay Asher behandler et alvorlig tema med stor respekt og med en tilnærming som gjør det tilgjengelig for mange.

Samtidig slår det meg at en del ungdomsbokforfattere greier det som forfattere som skriver for voksne ikke alltid lykkes med: Å skape en spennende historie med driv i både språk og fortellemåte, samtidig som de formidler noe vesentlig om det å være menneske. Kanskje flere ungdomsbokforfattere burde forsøke å skrive for voksne også.

13 gode grunner er oversatt til norsk av Nina Aspen.

25 november 2010

Ordene og fortelleren

I går var jeg på Nationaltheatret og så oppsetningen Babettes gjestebud, basert på Karen Blixens vakre og tankevekkende fortelling. Scenerommet på Malersalen var enkelt, og det var én skuespiller på scenen.

Thea Stabell i rød kjole og med en krakk og et stearinlys som eneste rekvisitter sørget for å trollbinde sitt publikum. Jeg ble sittende som fjetret den drøye timen forestillingen varte. Plutselig var jeg i Berlevåg for 125 år siden, bare ved hjelp av ordene og fortelleren. Akkurat det slutter aldri å fascinere meg, og nettopp derfor kommer jeg til å fortsette å lese og lytte.

21 november 2010

Ny vri på gammel sjanger

En gang var Liljenholm Gods på Sydsjælland hjemmet til en verdenskjent forfatter av romantiske skrekkromaner. Gjennom flere generasjoner har stedet vært arnested for galskap, bedrag og forbudt kjærlighet.

En kald novemberdag i 1941 kommer godsets fortapte datter, Nella, på besøk fra København sammen med en fremmed. Det skal snart vise seg at godset gjemmer på en mørk historie som berører dem begge.

Når jeg først hadde vent meg til stilen i Silhuett av en synder, ble dette en givende leseopplevelse. Kanskje kan danske Leonora Christina Skov karakteriseres som en litt “crazy” utgave av Kate Morton.

Leonora Christina Skovs bidrag til den gotiske litteraturen er forfriskende. Romanen vitner om stor fortellerglede og et stort overskudd av fantasi. Mest imponert er jeg over måten hun har skrudd sammen fortellingen på, med de parallelle fortellingene. Du skal holde tunga rett i munnen for å få til noe sånt.

De fleste gotiske romaner har handling fra viktoriatiden, men det fungerer godt at handlingen her er lagt til andre verdenskrig, en mørk periode i dansk historie. Forfatteren har funnet frem til spennende temaer som hun på finurlig vis vever sammen. Hun er tro mot sjangeren, samtidig som hun fornyer den.

Et lekkert omslag gjør sitt til at dette er blitt en fristende bok. Romanen er oversatt til norsk av Morten Borgersen.

14 november 2010

Jeg, en nerd!

Jeg er glad i ord. Ja, mer enn det. Jeg samler på fine, rare ord, ord som gjerne oppfattes som litt gammelmodige.

Og da kunne jeg selvsagt ikke motstå dette klenodiet som er mitt hittil siste Fretex-funn: Norsk riksmålsordbok i tre fete bind fra 1937!

11 november 2010

Historie og poesi

Jeg har gledet meg til å lese Aina Bassos nye roman, Fange 59. Taterpige. Debutromanen Ingen må vite imponerte meg både med sin historieformidling og sitt vakre, sikre språk. Noe å leve opp til, med andre ord. Men det er ingen grunn til bekymring, for Aina Basso har utviklet sitt talent ytterligere i denne romanen.

Romanen handler i korte trekk om taterjenta Maria som kommer bort fra følget sitt og havner på tukthuset i Trondheim. Siden kommer hun i tjeneste hos prosten de Fine. Parallelt med denne fortellingen får vi også et innblikk i Marias liv før hun ble tatt til fange. I tillegg er det gjengitt utdrag fra en del tekster fra 1700-tallet, noe som blir et slags ekthetsstempel på fortellingen.

Det som gjør dette til en stor leseopplevelse for meg, er måten Aina Basso klarer å forene det historiske stoffet med et så poetisk og presist språk. Forfatteren skriver seg inn i Maria på en måte som gjør at jeg som leser opplever en spesiell nærhet til romanpersonen. Samtidig velger hun ut faktaopplysninger som får meg til å reise i tid og gir meg innsikt i historien. Hun kler historien i et språk slik at jeg kan se det med mine moderne øyne og forstå fortidens folk.

For meg er dette en perfekt kombinasjon, og resultatet blir historieformidling på sitt beste. Det er gammeldags og moderne på samme tid. Selv om romanen ikke er veldig omfangsrik, får forfatteren sagt veldig mye. Og sist, men ikke minst: Noe får også være opp til meg som leser.

Jeg kan tenke meg at forfatteren har brukt mye tid på å “finskrive” teksten, for her er ingen overflødige ord og språket har en rytme som først kommer til sin fulle rett når teksten blir lest høyt. Med den rette innleseren ville dette bli en fantastisk lydbok.

Jeg har inntrykk av at det er få unge norske forfattere som skriver historiske romaner. Eller tar jeg feil? Hvis ikke, skulle jeg gjerne visst hvorfor denne sjangeren ikke er mer påaktet.

07 november 2010

Troverdig sceneskift

For ikke så veldig lenge siden så jeg Kristin Scott Thomas i filmen "A Handful of Dust" (som jeg blogget om her). Jeg er ikke spesielt opptatt av denne skuespilleren, men av en eller annen grunn plukket jeg opp den franske filmen “Jeg har elsket deg så lenge” da jeg var innom Platekompaniet sist. Og der var hun altså igjen, i en rolle så annerledes at jeg ikke umiddelbart kjente henne igjen.

Her har Kristin Scott Thomas rollen som Juliette, en kvinne som kommer ut etter femten år i fengsel. Idet hun kommer ut blir hun møtt av lillesøsteren Léa, som tar henne med hjem til sin egen familie som består av mann og to adoptivdøtre.

Å tilpasse seg livet utenfor murene byr på utfordringer, og Juliette blir stadig satt på prøve. Hun vil helst ikke at folk skal vite grunnen til at hun har sittet inne, men etter hvert kommer det for en dag at det er fordi hun har drept sin egen sønn. Dermed er det mange - deriblant potensielle arbeidsgivere - som vender seg vekk i avsky. Ikke før helt mot slutten av filmen får vi vite omstendighetene rundt drapet.

Dette var en sterk og tankevekkende film, der både Kristin Scott Thomas og de andre skuespillerne gjør en meget hederlig innsats. Anbefales!

Og så viser det seg altså at den samme Kristin Scott Thomas har en sentral rolle i filmen basert på romanen Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay. Denne romanen hører til blant mine favoritter, så jeg er i utgangspunktet skremt med tanke på enhver filmatisering av fortellingen. Men nå kjenner jeg meg litt roligere.

02 november 2010

Hun klarte det - igjen

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves heter det seg. Og i tilfellet Kate Morton viser det seg å stemme. Heldigvis, for jeg var sant å si litt nervøs på hennes vegne idet jeg begynte på den lenge etterlengtede The Distant Hours. Kunne den nesten 700 sider lange romanen være like bra som The Forgotten Garden, som jeg virkelig forelsket meg i?

Vel, om denne nye romanen ikke helt når opp til den forrige, så er det sannelig ikke langt unna. Etter en meget lovende start kom det et parti i midten som føltes litt pratsomt, med den følge at fortellingen stoppet litt opp. Men så fikk forfatteren opp dampen igjen, og jeg var fortapt helt til siste slutt.

Det som setter fortellingen i gang, er et brev som har kommet bort i posten og som kommer fram mange år senere. Mottakeren er Meredith Burchill, jeg-fortellerens mor. Brevet er sendt fra Milderhurst Castle i Kent. Moren reagerer sterkt på dette brevet, men i og med at hun og Edie ikke står hverandre så nær, vil hun ikke fortelle hva det er som opprører henne. Dermed begynner Edie å rote i fortiden.

Under krigen ble moren, sammen med flere andre barn, sendt ut av London og på landet for å være i trygghet. Tretten år gamle Meredith havner på Milderhurst Castle, hos familien Blythe. Familien består av Juniper og hennes to tvillingsøstre, samt deres far Raymond Blythe. Han er først og fremst kjent for en barnebok han skrev i 1918 og som har fått klassikerstatus.

Det viser seg at de tre søstrene stadig er i live, og at alle tre fortsatt bor på det gamle, forfalne slottet. Edie bestemmer seg for å oppsøke dem, og dermed åpner døren til fortiden seg. Og resten er nytelse.

Jeg har stor forkjærlighet for denne typen gammeldagse, fortellende romaner der jeg kan forsvinne inn i en egen verden og glemme alle trivialiteter rundt meg. Ja, det er virkelighetsflukt, og det er deilig å flykte!

Det at jeg-fortelleren jobber i forlag, og at hele mysteriet har sin bakgrunn i en bok og en mystisk forfatter, er i seg selv meget godt egnet til å få meg på kroken.

Kate Morton er ikke en forfatter som gjør noe halvveis, og det er ikke vanskelig å se at det ligger et stort arbeid bak denne boken. Det gjelder både det innholdsmessige med den research som er nødvendig, og ikke minst det fortellertekniske. Forfatteren gjør det ikke lett for seg med de parallelle historiene og alle trådene som til slutt skal nøstes opp. Dertil greier hun å skape spennende karakterer som hun plasserer i et miljø som passer perfekt til dem.

Kate Morton legger stadig ut nye ledetråder og lar meg som leser tro at jeg har avslørt mysteriet - helt til hun gjør en ny vri.

The Distant Hours er porno for bokelskere.

Jeg leter stadig etter nye Kate Morton’er, men så langt har jeg ikke funnet noen som er like bra som originalen.

31 oktober 2010

Min nye leselampe

Ettersom jeg ikke har mer enn 53 kvadratmeter til disposisjon, har jeg ganske strenge regler for hva som får lov til å komme inn i leiligheten. (Det sier seg vel selv at bøker er unntatt fra denne regelen….)

Jeg måtte imidlertid justere litt på disse reglene da jeg fikk øye på denne gamle lampedamen på Fretex. Den var så sjarmerende at den fikk lov til å bli med hjem. Noen skrammer har damen her og der, men hvem av oss er vel perfekte? I sin storhetstid hadde nok lampen en skjerm, så neste prosjekt får bli å finne en fin gammel lampeskjerm…

26 oktober 2010

Snarveien til en klassiker

Britiske Evelyn Waugh tilhører gruppen av klassiske forfattere jeg ikke har lest noe av. Nå har jeg bøtt på skaden ved å se filmatiseringen av hans roman A Handful of Dust - kjøpt på loppis for den nette sum av ti kroner.

Romanen kom ut i 1934, og handlingen er lagt til et overklassemiljø i England på 1930-tallet - et miljø forfatteren er kritisk til. Tony og Brenda Last er et velstående og tilsynelatende lykkelig ektepar som bor på den fantastiske eiendommen Hetton (filmen er for øvrig spilt inn her). Idyllen slår imidlertid sprekker og Brenda innleder et forhold til den sosiale streberen John Beaver som holder til i London.

Når Tony og Brendas lille sønn dør i en rideulykke, bestemmer Brenda seg for at hun vil skilles. Tony legger ut på en ekspedisjon til Brasil, der han ender med å bli syk ute i jungelen. Han kommer etter hvert til en isolert landsby der en annen hvit mann, Mr. Todd, nærmest holder ham som gissel og krever at han skal lese høyt for ham fra Dickens' verker! (Dette var min favorittsekvens…).

Hjemme i England tror de Tony er død, og det blir reist et minnesmerke over ham på eiendommen…

Ifølge wikipedia skal Waughs amerikanske forlegger ha krevd en alternativ slutt, der Tony vender tilbake fra Brasil og gjenopptar forholdet til Brenda.

Selv om jeg altså ikke har lest romanen, vil jeg likevel hevde at dette var en vellykket filmatisering. Både Kristin Scott Thomas og Judi Dench gjør en god figur i hovedrollene, og de vakre omgivelsene og flotte kostymene er med på å gjøre dette til en nytelse for øyet. I tillegg var det en god historie som ikke føltes utdatert.

Så får vi se om jeg med tid og stunder finner det for godt også å lese noe av Evelyn Waugh. Det er jo litt pussig med en mann som heter Evelyn, og enda pussigere at han en kort periode var gift med en dame som het Evelyn Gardner. Vennene skal visstnok bare ha kalt dem He-Evelyn og She-Evelyn. Igjen ifølge wikipedia.

For øvrig kjøpte jeg enda en film til ti kroner på det samme loppemarkedet: Where Angels Fear to Tread, basert på en roman av E.M. Forster.

18 oktober 2010

Fornøyelig svensk

Ingenting er som en velskrevet feelgood-roman når hjernen trenger avkobling. Jeg finner ikke så mange norske forfattere som skriver innenfor denne sjangeren, derfor tyr jeg gjerne til svenske eller engelske romaner.

Nylig leste jeg Carin Hjulströms Finns inte på kartan, som viste seg å bli en fornøyelig reise fra første til siste side. Perfekt flyplasslektyre.

Hovedpersonen er 23 år gamle Frida Fors som går på Journalisthøgskolen i Göteborg. Klassen skal ut i praksis, og de fleste ønsker seg til de store redaksjonene i Stockholm. Så også Frida. Men mens kjæresten får plass i Aftonbladet, blir Frida avspist med en praksisplass i en liten lokalavis på et gudsforlatt sted i Småland.

Med andre ord: Det er duket for storby møter bygda med alle de fordommer og forviklinger dette innebærer. Her er en rekke morsomme episoder, og jeg røper neppe for mye hvis jeg sier at Frida etter hvert får øynene opp for en del av kvalitetene ved livet på landet - selv om hun forblir byjente.

Dette er en roman som ikke gir seg ut for å være annet enn god underholdning, men som sådan holder fortellingen så absolutt hva den lover. Her er mye å kjenne igjen, og vi blir kjent med personer det er lett å identifisere seg med og få sympati med. Jeg ble rett og slett glad i disse fiktive menneskene.

Carin Hjulström skriver lett og humoristisk, men samtidig med både snert og kjærlighet. Det var med et visst vemod jeg lukket denne boken, men det hjalp å tenke på at forfatteren nylig har kommet med en oppfølger om Frida: Hitta vilse.

10 oktober 2010

Mord eller mysterium?

Virkeligheten overgår ofte fantasien, noe Ivo de Figueiredos bok Mysteriet Ingeborg Køber er et bevis på.

Jeg forbinder spiritisme med barndommens grøssende spøkelseshistorier, men Køber-saken er ramme alvor.

Utgangspunktet er at Ludvig Dahl, byfogd i Fredrikstad, drukner utenfor Hankø i august 1934. Tilsynelatende er det snakk om en ulykke, men det som forkludrer bildet er at datteren Ingeborg Køber, som var et spiritistisk medium, i flere seanser hadde forutsagt farens død. Det som gjør saken ytterligere delikat, er at byfogdens livsforsikring var på samme beløp som underslaget hans kone hadde begått i byfogdkassen.

Boken er til tider spennende som en kriminalroman, men forfatteren har belegg for alt som står i boken. Det er utrolig fascinerende å lese utdragene fra seanseprotokollene, der Ingeborgs samtaler med de to døde brødrene er gjengitt. Man omgås med de døde som den naturligste ting av verden. Men gjennom alt dette skinner historien om en helt spesiell kvinne. Ingeborg Køber var sterkt knyttet til sin dominerende far, og ble også dratt mot samme type menn senere i livet. Hennes skjebne slipper ikke taket i meg som leser, og hun forblir et mysterium.

Selv om dette er en saklig og etterrettelig bok, er den skrevet på en måte som gjør den tilgjengelig også for lesere som ikke har kunnskap om saken og fagfeltet. Forfatteren viser sin personlighet gjennom ordvalg og kommentarer, og skriver ikke “over hodet” på leseren. Jeg syns det er fint med sakprosabøker der vi merker et personlig engasjement og en tilstedeværelse.

Ekstra fascinerende er det at denne boken kommer akkurat nå, i en tid der spiritismen igjen ser ut til å interesse mange.

Hvis jeg skulle ønske meg noe mer, var det at forlaget hadde spandert på boken flere illustrasjoner.

Denne boken er egnet til å avskrekke de som måtte ha planer om å kontakte et medium for å få i tale de som ikke lenger er blant oss. La oss heller verne om de gode minnene vi har om kjære som er gått bort.

07 oktober 2010

Nær-bøker-opplevelser

Som om min dragning mot bøker ikke er nok, blir jeg også fristet til å kjøpe tilgrensende produkter. Som dette utrolig søte Jane Austen-puslespillet, der esken er utformet som en fin gammel bok. Jeg liker puslespill, og selvsagt lot jeg meg lokke (du får det på Capris.no for den nette sum av 102 kroner).

Jeg går jevnlig og snoker etter bøker på Fretex. Forrige gang beveget jeg meg litt bort fra bøkene, og fant disse servisedelene. Koselig motiv, jo visst, men det var ikke før jeg snudde dem at jeg falt.

Her det nemlig trykt på sitater fra Alfred Lord Tennysons dikt “The Brook” (som kan høres her). Jeg begrenset meg til to, og billige var de også…

03 oktober 2010

Blodig grevinne

Hørt om Erzsébet Báthory? Vel, jeg hadde ikke det. Ikke før jeg tilfeldigvis kom til å raske med meg filmen "The Countess" fra billighylla på Platekompaniet.

Da Erzsébet Báthory ble født inn i en av de mektigste protestantiske familiene i Ungarn i 1560, var det nok de færreste som så at den vesle jentungen skulle utvikle seg til å bli en skikkelig sadist - selv om noen i ettertid har ment at hun måtte være gal helt fra fødselen av.

Erzsébet var høyt utdannet og behersket både gresk og latin, på en tid der mange fremstående borgere var analfabeter. Allerede som 11-åring ble hun forlovet med grev Ferenc Nadasdy, men som 14-åring fikk hun barn med en fattig bondegutt. Barnet ble tatt fra henne, og året etter ble ekteskapet med Ferenc Nadasdy formalisert. Det gikk ti år før hun ble gravid igjen, men da kom det fire barn på rekke og rad. Ifølge legenden skal Erzsébet ha vært en god mor, til tross for at hun er mest kjent som sadist.

Det var tjenerne sine hun først gikk løs på, og historiene er mange om de utspekulerte metodene hun brukte for å plage og pine dem til døde. Blant annet likte hun å slå dem, for deretter å dra dem ut i snøen der hun helte kaldt vann over dem til de frøs i hjel. Det hele skjøt virkelig fart da hun fikk det for seg at ved å smøre blod fra unge jenter på huden, stoppet hun hudens aldringsprosess. Hundrevis av ungjenter måtte bøte med livet.

Erzsébet brakte skam over den fine familien sin, og de stengte henne inne i et rom med bare en liten luke der de skjøv inn mat til henne. Tre år senere, i 1614, døde hun.

Filmen i seg selv er kanskje ikke noe mesterverk, men jeg syns i alle fall den gir et spennende innblikk både i en person helt utenom det vanlige, og i en tidsånd. Julie Delpy gjør en god tolkning av rollen som Erzsébet, og i det store hele var denne filmen vel verdt sine 60 kroner.

30 september 2010

Glassklar skrivekunst

“Betagende” er kanskje et gammeldags ord, men det er nettopp det Simon Mawers Glassrommet gjør: Den betar meg. Det er lenge mellom hver gang jeg møter en bok som gjør så sterkt inntrykk, både gjennom sin tematikk og ved sine litterære kvaliteter.

Vi befinner oss i den lille tsjekkiske byen Mesto på 1930-tallet. Det velstående ekteparet Liesel og Viktor Landauer får en kjent modernistisk arkitekt til å tegne huset deres, et hus med store åpne flater og mye glass slik at maksimalt med lys skal slippe inn. Huset er makeløst, og blir gjenstand for både undring og beundring. Men utenfor huset huserer onde krefter. Nazismen vokser fram og ettersom Viktor er jøde, ser familien seg nødt til å flykte. De ender til slutt opp i Amerika, men bærer likevel sin historie med seg og glemmer aldri huset sitt.

Til slutt får den aldrende Liesel, som er blitt enke, anledning til å vende tilbake til huset, som det er bestemt skal bli museum. I mellomtiden har det vært brukt både som “forskningsanstalt” for å påvise de ulike rasenes egenskaper, som gymsal knyttet til et sykehus - og som kjærlighetsrede. Liesels møte med sin egen fortid er sterkt skildret, og huset er for meg som leser også et fascinasjonsobjekt gjennom helt fortellingen.

Denne romanen rommer så mye og forteller så godt og klokt både om historie og politikk, og om menneskenaturen og livets tilfeldige spill med oss. Personene framstår som nære og ekte og er skildret på en sånn måte at det ikke er til å unngå at de angår meg. Det er hjerteskjærende godt fortalt og Simon Mawer skriver vakkert og poetisk uten å bli sentimental. Det er faktisk en kjølighet over språket som gjør at fortellingen oppleves ekstra sterkt. Det blir til slutt så vakkert at det gjør vondt. Kari og Kjell Risvik har etter det jeg kan forstå ivaretatt alt dette på en utmerket måte i sin oversettelse.

Glassrommet er en av disse bøkene som setter spor, som får deg til å gruble og undres og som lever i deg lenge etter at de er lest. Denne boken kvalifiserer definitivt til permanent oppholdstillatelse i bokhyllen.

Honnør også til det norske forlaget for et lekkert omslag!

23 september 2010

Klaustrofobisk og klartenkt

Emma Donoghues roman Room er blant de fem titlene som kjemper om årets Bookerpris. Jeg har ikke lest de andre, men om det blir Room som går helt til topps, er den i så fall en verdig vinner.

Jack bor sammen med sin mor, Ma, i et rom uten vinduer, med en dør som er låst fra utsiden. Han fyller fem år og tror alt er som det skal være. Men Jack er født i fangenskap av en mor som ble kidnappet av en mann en dag for sju år siden da hun var på vei til skolen.

Den eneste kontakten de har med verden utenfor er kidnapperen som med jevne mellomrom kommer med mat til dem - og forgriper seg på Ma. De har også tv, og tegneseriefigurene blir Jacks venner. Nå når Jack er blitt såpass stor, begynner Ma å fortelle ham om verden utenfor, men han har vanskelig for å forstå noe så abstrakt. Hva er forskjellen på verden utenfor og det som er på tv, for eksempel? Etter hvert greier imidlertid Ma å overbevise Jack om at de må forsøke å rømme. Jeg skal ikke røpe planene hun legger, men jeg kan si så mye som at gjennomføringen er noe av det mest nervepirrende ved hele fortellingen.

Innholdet i denne romanen får en umiddelbart til å tenke på Fritzl-saken og Natascha Kampusch-saken, men jeg kan ikke se at Room på noen som helst måte er spekulativ. Romanen står helt på egne ben som skjønnlitterær tekst, og forfatteren har på en overbevisende måte greid å skildre tilværelsen gjennom femårige Jacks øyne. Som leser “kjøper” jeg den virkeligheten han opplever og lever meg inn i hans normalitet. Det er ikke før vi får de små glimtene av hvordan politiet, hjelperne og pressen oppfatter ham og moren at vi virkelig forstår hvor ille det var og hvilke skader - fysisk og psykisk - de to er blitt påført under fangenskapet. De har sittet innesperret i et lite skjul uten vindu, men med utsyn gjennom taket.

Jeg vil nesten si det er mesterlig hvordan forfatteren greier å sette seg inn i femåringens tankegang, og på samme tid vise hvordan hans observasjoner og vaner fra skuret kommer i konflikt med den verdenen utenfor han skal tilpasse seg og som gjør at han gang på gang må korrigere sin virkelighetsoppfatning. Dette blir aha-opplevelser for leseren også, og det er veldig kløktig gjort. Det mest fascinerende er hvordan det unormale blir det normale for Jack.

Dette kan høres ut som en nitrist historie, men det er det faktisk ikke. Det er en historie om styrke og om kjærlighet og om evnen og viljen til å overleve. Både gutten og moren er skildret med varme og kjærlighet, man kan knapt tenke seg et finere morsportrett enn Jacks Ma.

Dette er en svært overbevisende roman; psykologisk interessant og med sterke litterære kvaliteter. Og egnet til diskusjon og debatt. Personskildringene er svært overbevisende, språket er renskåret og stramt.

Selvsagt kan ikke en slik historie få en rosenrød slutt, men den munner ut i håp. Lettvinte løsninger er utelukket. Room er en annerledes roman som det er umulig ikke å bli engasjert i. Den er ikke sentimental, men likevel dypt rørende. Det er bare en tynn hinne mellom leseren og personene i romanen, de oppleves veldig nære og levende og leseren kommer tett på dem.

Romanen er både original og aktuell, og dette var en bok som vokste mens jeg leste. Det er en bok man ikke glemmer så lett. Det er nesten så jeg syns den er makeløst god.

21 september 2010

God beliggenhet

Å ha en fin gammel gravlund som nærmeste nabo ga en ekstra dimensjon til lesingen av Neil Gaimans Kirkegårdsboken. Handlingen i denne romanen foregår nemlig på en kirkegård. Det er her hovedpersonen Nobody Owens vokser opp, etter at resten av familien er blitt myrdet. Nobody, eller Bod som han kalles blant venner, greier å unnslippe og blir tatt hånd om av spøkelsene på kirkegården. De skal vise seg å være både forstandige og omsorgsfulle, men det spørs om de greier å beskytte Bod mot de farene som lurer utenfor deres territorium.

Neil Gaiman er ikke den første forfatteren som legger handlingen til en gravlund. Både Audrey Niffeneggers Mørkets symmetri og Tracy Chevaliers Englefall bruker for eksempel den ærverdige Highgate Cemetery i London som kulisse.

Likevel gjør Gaiman det på sin måte, og utnytter til fulle alle de mulighetene et slikt sted rommer både når det gjelder å skape skrekk og romantikk. Her er gode skildringer både av miljøet og de som “befolker” stedet, noe som gjør boken både fornøyelig og spennende.

Etter hvert utvikler Kirkegårdsboken seg til bli en mer tradisjonell fantasyroman, uten at den trenger å bli dårligere av den grunn. Det er bare det at denne leseren synes bedre om det gotiske enn det fantastiske, når alt kommer til alt.

Boken er oversatt til norsk av Stian Omland.

19 september 2010

Smått og godt

Etter å ha lest store, episke fortellinger oppstår det alltid et akutt behov for det lille formatet. Den korte, konsentrerte, gjerne litt underfundige romanen. Gjerne av den sorten man ikke umiddelbart blir helt klok på.

En sånn roman er Agnes av den sveitsiske forfatteren Peter Stamm, oversatt til norsk av Marianne Fischer. Romanen er kun på 135 små sider, og må dermed kunne karakteriseres som en stor fortelling i et lite format.

Jeg falt for åpningen: “Agnes er død. Drept av en historie. Det eneste jeg har igjen etter henne, er denne historien. Den begynner den dagen for ni måneder siden da vi møtte hverandre for første gang på Chicago Public Library.”

Jeg-personen er en sveitsisk forfatter som er i Chicago for å skrive bok om - av alle ting - amerikanske luksustogvogner. Det er altså på biblioteket han blir kjent med den tjue år yngre Agnes, som spiller cello og skriver på en doktoravhandling om symmetriene i krystallgitrenes symmetrigrupper.

De er begge ensomme sjeler uten mange andre venner, og det oppstår et helt spesielt forhold mellom dem. Etter hvert flytter Agnes inn hos forfatteren. Peter Stamm skildrer så fint måten de nærmer seg hverandre på: “…og litt etter litt ble vi vant til hverandre, slik man blir vant til et nytt klesplagg som man først lar henge i skapet en stund før man våger å ta det på seg.”

Det er når Agnes ber jeg-personen skrive en historie om henne, at spenningen i teksten oppstår. Og det er her Peter Stamm viser seg som en elegant og klok forfatter. De to historiene, den fiktive og virkelighetens, begynner nemlig å dra i hver sin retning, for til slutt å smelte sammen til én. Grensene mellom virkeligheten og fiksjonen oppheves.

Agnes er imidlertid ikke bare en fiffig litterær lek, det er også en vakker, lavmælt kjærlighetsfortelling. Jeg liker triste, melankolske fortellinger og lot meg derfor villig forføre av Peter Stamms poetiske roman. Han skriver på en måte som lokker fram molltonene i mitt eget sinn.

Det var bare én ting som ikke klaffet i det hele tatt, og det var omslaget. Etter min mening må det være et av bokhøstens aller minst fristende bokomslag. Jeg syns det står i veien for fortellingen i stedet for å lokke lesere til boken. Agnes er oversatt til mange språk, og etter et søk på nettet, fant jeg fram til at dette danske omslaget er det som stemmer best med min opplevelse av boken.

14 september 2010

Kresen krim

Solveig Moen Rusten viste seg som en god stilist både i Lyden av de andre som bor her og Bløffmakeren, og med «Se min kjole» har hun potensial til å bygge seg opp en større leserskare. Det skulle ikke forbause meg om denne tredje boken blir hennes gjennombrudd.

I Se min kjole tar forfatteren oss med til den fiktive bygda Findstad, der det dør fem personer i løpet av fire dager. Bruddstykker av informasjon må settes sammen for å løse gåten, men så fort de to etterforskerne Kaare Lycke og Daniel Wirkola er på sporet av noe, skjer det et nytt mord på det vesle stedet der alle kjenner alle. Eller tror de gjør det.

Dette er ikke en kriminalroman full av action og blod og gørr, og det er ikke den ytre spenningen som driver handlingen framover. Det er det i stedet magien i fortellermåten og språket som gjør, med god hjelp av de fascinerende karakterskildringene. Det er ikke minst de ulike personlighetene som befolker denne historien – og forholdet dem imellom – som gjør at jeg lar meg begeistre av fortellingen. Selve gåten og puslespillet rundt den er også godt uttenkt.

Historien er tett og godt fortalt, og jeg liker de kjappe skiftene der vi følger de ulike personenes handlinger innenfor det samme tidsrommet. Samtidig blir jeg fanget i den underliggende stemningen som gir nerve til teksten. Her er det ingen overflødige setninger, samtidig som det står noe også mellom linjene.

Jeg lar meg imponere av Solveig Moen Rustens evne til å skrive kresen, litterær krim. Kanskje kan man karakterisere Se min kjole som «krim også for de som ikke leser krim».

09 september 2010

Svenskekos

Det er ikke alle dramatiseringer av bokverk som er like vellykket, men jeg syns begge disse produksjonene, "Flickan vid stenbänken" og "Gösta Berlings saga", kommer godt fra det. Særlig tatt i betraktning at de er spilt inn i henholdsvis 1989 og 1986. Mye har skjedd med filmspråket siden da, og for en moderne seer kan innspillingene kanskje virke litt vel langsomme. Jeg koste meg likevel med begge seriene, selv om det tok litt tid før jeg ble “hekta på” dramatiseringen av Selma Lagerlöfs klassiker. Den tok seg godt opp etter hvert, og slutten ble riktig så intens.


Maria Gripe er en av mine store, store favoritter når det gjelder barne- og ungdomslitteratur, og jeg var derfor spent på dramatiseringen av "Skygge-bøkene". Jeg hadde friskt i minne det fantastiske radioteatret basert på Tordivelen flyr i skumringen.

Det viste seg at investeringen på 59 kroner for den over fire timer lange serien var verdt pengene. Magien fra bøkene er ganske godt ivaretatt og skuespillerprestasjonene er jevnt over gode.

Og kanskje best av alt: Jeg fikk lyst til å lese om igjen Maria Gripes fine forfatterskap, og jeg ble inspirert til å bli enda bedre kjent med Selma Lagerlöf og hennes bøker.

30 august 2010

En tja-bok

The Poison Tree er engelske Erin Kellys debutroman. Jeg hadde på forhånd lest flere gode omtaler av denne boken (bl.a. her og her), og den har også fått god kritikk i England.

Derfra var veien kort til nettbokhandelen Capris, og det var med ganske store forventninger jeg gikk løs på boken - som også hadde et tiltrekkende omslag. Det som lokket meg mest, var at The Poison Tree skulle nære et visst slektskap med Donna Tartts Den hemmelige historien.

Og det hørtes ganske lovende ut: Det er sommeren 1997, og flinkis-studenten Karen blir kjent med den eksentriske Biba, som vil bli skuespillerinne, og hennes mer reserverte bror Rex. De to angivelig foreldreløse ungdommene bor alene i et ganske forsoffent gammelt hus nord i London. Til å begynne med er alt fryd og gammen, og fest og frihet. Men det er selvsagt ikke ment å skulle vare, og før sommeren er omme har to mennesker mistet livet.

En av de to søsknene tar på seg skylden for det den andre har gjort, noe som preger resten av fortellingen på forskjellig vis idet det dukker opp noen overraskelser underveis. Karens liv blir dermed også helt annerledes enn hun i utgangspunktet hadde tenkt seg, og til slutt kommer også hun til å begå en forbrytelse.

Styrken ligger i skildringen av de mystiske familieforholdene og særlig forholdet mellom de to søsknene, som synes å være nærmest symbiotisk. Vi får også en litt fiffig vri mot slutten av historien som gjør at romanen som sådan tar seg opp.

Særlig original er The Poison Tree imidlertid ikke, og heller ikke veldig overraskende og spennende. Språklig er den også helt på det jevne. Likevel var den altså såpass bra at jeg leste den ferdig. Men det er fortsatt langt igjen til Donna Tartt.

Tittelen er for øvrig hentet fra William Blakes dikt "A Poison Tree".

29 august 2010

Pauselektyre

Noen ganger trenger jeg “pausebøker”. Dette er bøker som ikke er altfor vidløftige og som ikke er mer kompliserte enn at jeg ikke mister tråden hvis jeg ikke får lest i dem på en dag eller to. De kan være med i vesken og tas frem i en ledig stund, uten å gjøre krav på altfor dyp konsentrasjon. De kan også fint leses samtidig med andre bøker uten at det blir forstyrrende.

Svenske Hans Koppels Vi i villa er akkurat denne typen bok: Fort lest og lett glemt, men fin lesning der og da. Fortelleren er Anders (boken er fortalt i du-form, noe som kan virke litt uvant til å begynne med) som bor i et villastrøk utenfor Stockholm med kone, datter og hund - og en elskerinne på si’.

Forstadslivet er ganske ensformig, og det viktigste for beboerne er at fasaden er respektabel. Det viser seg - ikke overraskende - at det er riper i lakken både her og der. Dessuten begynner Anders å vise tegn på ganske sær atferd, som også utgjør fremdriften i denne vesle romanen. Her viser forfatteren seg også som humorist, og dette er kanskje mest av alt en bok å humre av.

Det som gjør at romanen fungerer, er ikke minst forfatterens evne til å formidle et tidsbilde. Det er treffsikkert og stilsikkert og lett gjenkjennelig, og fordi teksten for en stor del består av dialoger, er den også “rask”, uten dødpunkter.

Hans Koppel er et pseudonym, og nylig ble det avslørt hvem som skjulte seg bak navnet.

Vi i villa er Hans Koppels første bok, og han har siden skrevet Medicinen og Kungens födelsedag.

Jeg har ikke lest de andre, men jeg syns omslagene med sitt seriepreg fungerer veldig bra.

22 august 2010

En god nummer to

Det er spennende å se hvordan debutanter utvikler seg fra det første forsøket og frem til “den vanskelige andreboken”. Majken van Bruggen debuterte i 2008 med oppvekstromanen Månefjellet. En velskrevet, men likevel ganske tradisjonell fortelling. Oppvekstromanen er vel kanskje debutansjangeren fremfor noen.

Nå er Majken van Bruggen her med en ny roman, Julia og Leon. En meget sterk - og trist - kjærlighetshistorie, formidlet i et vakkert språk og med en sterk og tydelig stemme. En bok som kommer smygende.

Romanen er skrevet i jeg-form, noe som skaper intimitet og dermed gjør at leseren kommer ekstra nær. Boken begynner med at 17 år gamle Julia forlater hjemstedet for å flytte til Oslo for å begynne på gymnaset. Vi skjønner at det ikke står særlig bra til hjemme, verken moren eller faren utmerker seg som omsorgsfulle foreldre, noe følgende sitat illustrerer på en utmerket måte:

"Jeg tenker på mor og far, jeg ser dem for meg ved middagsbordet. Det er mørkt og stille i huset, for far slår ikke på lyset før det er kveld. De sitter overfor hverandre ved kjøkkenbordet og tygger. Det er bare to stoler ved kjøkkenbordet, far har fjernet min og satt den i garasjen.”

Utgangspunktet for denne romanen er ikke så veldig originalt. At Julia etter kort tid slutter på gymnaset og reiser ut i verden, er heller ikke direkte uventet.

Men så møter Julia helt tilfeldig Leon, og dermed greide jeg ikke å legge fra meg boken før jeg hadde lest den ferdig. Leon bor i Amsterdam, og han er 16 år eldre enn Julia. Likevel oppstår det et magisk møte mellom de to som forandrer dem for alltid. De er to hjemløse sjeler som finner lykken hos hverandre. Vakkert, med dessverre ikke ment å vare. Det går nemlig ikke lang tid før Leon blir uhelbredelig syk.

Jeg er imponert over hvor godt Majken van Bruggen behandler dette stoffet, som skal være basert på egne opplevelser. Dette er ikke en selvmedlidende fortelling. Den vitner tvert imot om glede og takknemlighet over livet; livsglede blandet med livserfaring. Livet har gjort Julia sterk, men jeg håper den dagen kommer da hun også kan tillate seg å være svak. Det unner jeg henne.

Det siste avsnittet er så nydelig at jeg har skrevet det ned i boken der jeg samler gode sitater.

19 august 2010

Besettende bra bok

For en roman Barbara Kingsolvers Gifttreet er! Jeg ble trollbundet av atmosfæren, av språket, av innsikten og evnen til å formidle.

Barbara Kingsolver vant tidligere i år Orange Prize for Fiction for romanen The Lacuna, som kommer på norsk senere i høst. I den forbindelse har Juritzen forlag gitt ut Gifttreet i pocket.

Romanen handler om misjonærfamilien Price (mor, far og døtrene Rachel, Leah, Adah og Ruth May) som i 1959 flytter fra Georgia, USA til en landsby i Belgisk Kongo.

Det er moren Orleanna og de fire døtrene som bytter på å være fortellere. Dette grepet bidrar til å skape variasjon, samtidig som vi blir godt kjent med de enkelte familiemedlemmene. Døtrene opplever tilværelsen på misjonsmarken ganske forskjellig og de utvikler seg også i svært ulik retning som voksne.

Sentralt i fortellingen står forholdet til faren Nathan. Han framstår som en egenrådig, autoritær og uforsonlig mann, og til slutt ser ikke moren annen råd enn å ta med seg døtrene og forlate ham. Dermed starter de en vandring til fots gjennom landet. Det hører med til historien at Nathan Price ikke lykkes særlig godt i sitt arbeid med å omvende de innfødte, noe som avføder en del morsomme episoder.

Da jeg leste denne romanen, ble jeg både underholdt og opplyst på samme tid, og det er en optimal kombinasjon. Barbara Kingsolver bodde selv i Kongo som barn, der hennes foreldre var helsearbeidere, og har dermed førstehånds kjennskap til landet. Landets turbulente historie blir godt formidlet i romanen.

Jeg ville at denne boken bare skulle vare og vare (den er på 630 sider, og jeg er vanligvis litt skeptisk til så tykke bøker). Her er humor og språklig kreativitet blandet med et stort alvor, og personene framstår som ekte mennesker i all sin litenhet og storhet. Hver minste lille detalj sier samtidig noe om karakterenes personlighet. Språket er fullt av bevegelse og rytme, godt ivaretatt i den norske oversettelsen til Bente Klinge.

Jeg får lyst til å dra hele rekka av superlativer etter å ha lest Gifttreet. Det var en altoppslukende leseopplevelse, litterær og samtidig lettlest. Bare les, så skal du se!

17 august 2010

Et leserhjerte i brann

Jeg har tidligere skrevet begeistret om Gaute Heivoll på denne bloggen. Den gangen gjaldt det Himmelarkivet, og mange av honnørordene jeg brukte da kan gjenbrukes etter lesningen av høstens Heivoll-roman, Før jeg brenner ned.

Søndag 4 juni 1978. En pyroman går løs i bygda Finsland utenfor Kristiansand. I en hel måned har han herjet, og frykten stiger. Den samme søndagen blir en gutt døpt i Finsland kirke, en gutt som blir hetende Gaute. Med denne forbindelsen som utgangspunkt rekonstruerer romanen det som hendte våren 1978, og som skulle vise seg å bli en av norgeshistoriens største pyromansaker. Men ikke bare det. Vi følger også Gaute på hans ikke helt bene vei fram til å bli forfatter.

For det første er det omslaget. Det fascinerte meg veldig, og jeg ble ikke helt enig med meg selv om hvorvidt det var en dukke eller et barn. (Dette får sin oppklaring i boken). Jeg fant omslaget tiltrekkende og foruroligende på samme tid.

Det som imponerer meg mest med Gaute Heivoll, er hvordan han greier å skape spenning ved hjelp av måten han bruker språket på. Et tilsynelatende enkelt språk blir til poesi etter at Heivoll har hatt hånd om det. Måten han blander fakta og fiksjon på er også fascinerende, og kjærligheten til bygda og respekten for de som bor der gjennomsyrer fremstillingen. Heivoll er så langt fra en bulldoser som det er mulig å komme, og jeg kom til å tenke på et sitat av Tomas Espedal i et intervju i A-magasinet for ikke så lenge siden: “Kun idioter stormer inn der engler trår forsiktig”. Skildringen av farens sykdom og død er for øvrig noe av det aller sterkeste ved denne romanen.

Gaute Heivoll skriver seg selv inn i historien uten at det føles for privat, her handler det hele tiden om det litterære prosjektet. Jeg liker også godt at han gir meg et innblikk i skriveprosessen.

Jeg ble sugd inn i denne teksten, og ville bare lese videre. Ikke fordi den ytre spenningen fikk meg til å bite negler, men fordi det store alvoret romanen rommer smittet over på meg som leser. Det ble rett og slett viktig for meg å lese.

15 august 2010

Innsiktsfullt og lettlest

Skriften i min panne av debutant Nafisa Haji er en lettlest, men slett ikke likegyldig roman. Det er en innsiktsfull historie om kulturer og generasjoner, om det gamle og det nye, om øst og vest. En historie som er fortalt mange ganger før, men som denne forfatteren likevel greier å gjøre til sin egen.

Det er Saira som er fortelleren i denne romanen. Hun er amerikaner med indo-pakistansk bakgrunn og hun bor sammen med foreldrene og storesøster Ameena i Los Angeles. Saira har drømmer som ikke umiddelbart lar seg forene med foreldrenes ambisjoner for datteren. De vil først og fremst ha henne godt gift, mens hun selv vil studere og en dag bli journalist. Saira er viljesterk og får det etter hvert som hun vil.

Det er lett for en vestlig leser å identifisere seg med Saira. Hun er blitt “en av oss”, og vi heier på henne i diskusjonene med en konservativ familie som holder fast på gamle - og for oss temmelig rigide - tradisjoner. I dette konfliktforholdet må Saira finne sin egen vei, noe som krever både styrke og mot. Etter dramatiske hendelser i familien må hun imidlertid ta livet opp til revisjon og gjøre valg som vil endre tilværelsen totalt.

Det som gjør dette til en god leseopplevelse er først og fremst forfatterens evne til å fortelle en god historie og hennes innsikt i de ulike personlighetene hun skildrer. Som leser føler jeg at karakterene angår meg, og Nafisa Haji spiller på følelser uten at det virker utspekulert. Miljøskildringene er også gode, og både syn, hørsel og luktesans blir aktivert under lesingen. At det er en god porsjon humor her, er også med på å gjøre denne romanen lesverdig.

Forfatteren er dessuten en god håndverker og får fortellingen til å gli lett og ubesværet - uten at det virker lettvint. Rett nok er det først og fremst en underholdningsroman, men den har også litterære kvaliteter.

Boken er fint oversatt til norsk av Heidi Grinde.

Informasjon om romanen og forfatteren fins på forfatterens nettside.

08 august 2010

Moderne brevroman

Betegnelsen epost-roman var i utgangspunktet nok til å få meg til å rynke på nesen. Jeg hadde imidlertid lest fine omtaler omtaler av Daniel Glattauers Mot nordavinden, og den hadde også et omslag som virket tiltrekkende.

Skepsisen min bunnet i at jeg så for meg en forfatter som krampaktig forsøkte å være hipp og kul og ville gjøre seg interessant ved å ta i bruk moderne kommunikasjonsmetoder i fiksjonen. Men så viser det seg altså å fungere temmelig bra likevel.

Det hele begynner med at Emmi Rothner forsøker å si opp et abonnement på et tidsskrift. En liten tastefeil gjør at mailen havner hos Leo Eike. Etter hvert utvikler det seg en stadig mer personlig dialog mellom de to, som gradvis lærer hverandre å kjenne.

Og visst er det noe fascinerende ved dette å kommunisere med et menneske du aldri har møtt i virkeligheten og som du plutselig føler deg “på nett” med? Det er lett å bli forført av ord og tanker når det ikke står et ansikt i veien. Det kan selvsagt være av det gode, men det kan også gjøre at man “tilrettelegger” virkeligheten.

Jeg syns forfatteren på en god, og også humoristisk, måte får fram de to personenes personligheter og deres gryende forhold til hverandre og personer i deres nærmeste omgivelser. Det er også en dose livsfilosofi i denne vesle romanen.

Selv om dette ikke var noen overveldende leseopplevelse, greide forfatteren å holde på interessen min gjennom hele korrespondansen. Jeg syns han klarer å utnytte denne spesielle sjangeren på en overbevisende måte. Slutten er for øvrig ganske overraskende.

02 august 2010

Smittsom fortellerglede

Tom Egelands nye roman Fedrenes løgner er en overskuddsbok der man merker at forfatteren har hatt det gøy mens han skrev. Her nærmest bobler det av fortellerglede, og det smitter over på meg som leser.

Dette er Victor Scotts fortelling om seg selv, sin far, sin farfar og sin oldefar. Faren Carl Christian forsvant sporløst i Vestisen da Victor var ti år gammel. Farfar William var berømt forfatter og krigshelt, mens oldefar Alexander bodde tjue år på en øde øy.

I fortellingen om Victors forfedre inngår også (fiktive) dokumenter som de selv har skrevet, i tillegg til det Victor finner fram til gjennom egen research. Samtidig som hver del hver for seg representerer et hele, er boken sydd sammen på en troverdig måte. Og ingenting er som det ser ut…

Hver generasjons representant har fått sitt eget språklige uttrykk, og nettopp valget av ord og uttrykk som tidsmarkører syns jeg er noe av det fineste med denne romanen. Krimforfatteren fornekter seg heller ikke, for her er det både fart og spenning og gåter som må løses.

Tom Egeland nekter seg ikke noe i denne fortellingen, og noen vil kanskje synes at det blir “too much”. Jeg lot meg imidlertid rive med og slukte boken nærmest i ett jafs. Så takk for turen, Tom Egeland!

05 juli 2010

God sommer!

Det blir sommerstille på denne bloggen noen uker framover. Ønsker dere alle en riktig god sommer så lenge.

Gleder meg til å treffe dere igjen i august :-)

28 juni 2010

Ostalgi

«Å knuse egg» av Jim Powell er en liten gavepakke for oss som har et hjerte som banker for Øst-Europa.

Feliks Zhukovski er 61 år, født i Polen og bosatt i Paris. Han er overbevist kommunist, eller venstreorientert som han selv etter hvert insisterer på å kalle det. Han har levd av å oppdatere reiseguiden sin til Østblokk-landene, men nå er det 1991 og Berlinmuren har falt og jernteppet brytes ned. Feliks innser at han ikke kan fortsette å leve i fortiden, samtidig som han må ta et oppgjør med seg selv.

Den ene sannheten etter den andre står for fall, og illusjoner brister. Og man trenger slett ikke å være venstreorientert for å kjenne seg igjen i de kvalene Feliks gjennomgår. Vi har vel alle opplevd å måtte gi slipp på det vi var overbevist om var vedtatte sannheter… Forfatteren har utstyrt Feliks med en god porsjon selvironi, og han får også fram de ulike personene i romanen på en god måte. Mange av dem er alene, men til slutt finner de hverandre i et fellesskap som er rørende skildret.

Som leser får jeg raskt en godhet for Feliks, og heldigvis er forfatteren klok nok til aldri å latterliggjøre ham. Vi ler med ham og ikke av ham. Man skal være litt av en grinebiter hvis man ikke lar seg sjarmere av denne fortellingen. Den er imidlertid mer enn en bittersøt komedie, for den rommer samtidig et alvor leseren vanskelig kan la være å ta innover seg.

Når den i tillegg handler om en spennende del av vår nære historie, er det duket for en fin leseopplevelse. «Å knuse egg» er en fortelling som rommer mange ulike aspekter, og Jim Powell har en ganske særegen stemme som det er vel verdt å lytte til.

Romanen er oversatt til norsk av Eva Storsveen og Kyrre Haugen Bakke

15 juni 2010

"Kate Morton extra light"

Jeg er stor fan av Kate Morton, og gleder meg vilt til hun kommer med ny roman i november (The Distant Hours). Mens jeg venter, er jeg på jakt etter forfattere som skriver i samme stil og sjanger. Rachel Hores The Glass Painter’s Daughter virket lovende ut fra hva jeg leste om den, og den hadde også fått en del begeistrede leseranmeldelser på Amazon.

Handlingen er lagt til London, og idet romanen tar til er Fran på vei hjem fordi faren har fått slag. Faren er glassmester og driver Minster Glass. Et spesielt glassmaleri i en lokal kirke spiller en stor rolle i romanen, og mye av handlingen er sentrert rundt dette. Frans mor døde da Fran bare var et par år gammel, og selv om hun vokste opp som enebarn sammen med faren, fikk de to aldri noe nært forhold. Fran er frilans musiker og har de siste årene vært mye på farten. Nå blir hun imidlertid nødt til å gjøre noen valg…

Romanen inneholder som seg hør og bør doser av både dramatikk, sjalusi og kjærlighet. I tillegg er det en parallellhistorie basert på en dagbok Fran finner som har tilhørt en ung kvinne som levde på 1800-tallet. Alt skulle dermed ligge til rette for en leseopplevelse av det underholdende, men likevel litt litterære slaget.

Men… det gikk ikke helt sånn. Rett nok begynte det ganske bra og jeg ble nysgjerrig på hva som videre skulle skje. Etter hvert viser det seg imidlertid at historien er temmelig tynn og teksten ganske langdryg. Særlig parallellhistorien, som jeg hadde store forventninger til, svikter. Det hele blir for lettvint, og i tillegg er språket i slappeste laget. Og kanskje verst av alt: Det er ingen overraskelser underveis, og leseren skjønner fort hvor det bærer. Rett nok leste jeg boken ferdig, men den var like fullt en skuffelse.

Så nå jakter jeg videre…

06 juni 2010

Politisk og poetisk om Palestina

Det er ikke så mange romaner jeg har lest som jeg har ansett for å være viktige, ut over sine eventuelle litteraturhistoriske ambisjoner. Morgen i Jenin av Susan Abulhawa syns jeg imidlertid er nettopp det.

Det er ikke de litterære kvalitetene som gjør dette til en viktig bok, det er historien i seg selv. Romanen er et godt eksempel på at fiksjonen kan være vel så virksom som sakprosaen når det kommer til det å skape forståelse og engasjement for et tema eller en sak.

I 1948 blir Abulheja-slekten, som har levd fredelig i den vesle landsbyen Ein Hod i Palestina, tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal som er historiens forteller, og hun forteller blant annet om lillebroren som ble stjålet i kaoset som oppsto og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag skal de to brødrene komme til å møtes.

Ja, framstillingen er hjerteskjærende, og den er ensidig, men jeg syns ikke det er noe stort problem så lenge man er klar over det. Og hvis romanen kan bidra til å vekke folks interesse for denne politiske konflikten og oppmuntre til å lære mer og å engasjere seg, er ingenting bedre enn det.

For meg ble dette en svært sterk leseopplevelse. Det kjentes umulig å distansere seg fra urettferdigheten som rammet personene, og jeg levde meg inn i tilværelsen deres. Jeg ble både opprørt og engasjert, og ble drevet videre gjennom teksten mye på grunn av at personene var så nært og sterkt skildret. Jeg følte at de angikk meg.

Selv om dette ikke først og fremst er en litterær roman, men en underholdningsroman, har den likevel språklige kvaliteter. Her fins vakre, poetiske vendinger som bidrar til å forsterke den gode leseopplevelsen.

De siste dagenes politiske hendelser gjør - dessverre - denne romanen enda mer aktuell.

Romanen er oversatt til norsk av Ragnhild Eikli.

30 mai 2010

Feelgood fra bygda

Vårofferet er Lars Myttings andre roman, etter debuten Hestekrefter i 2006. Omslaget på den nye romanen var i utgangspunktet egnet til å skremme denne leseren bort. Det er nemlig symbolet til den amerikanske biltypen Thunderbird.

Jeg bryr meg ikke om biler i det hele tatt, jeg kjører ikke engang bil, men bak den “mandige” innpakningen skjuler det seg en godt fortalt og engasjerende historie.

Hovedpersonen er løytnant Aksel Størmer som ankommer Messingdalen med den hensikt å avvikle stedets gamle militærleir. Et møte med den vanskjøttede jentungen Joanna og andre av bygdas innbyggere forandrer Aksel som menneske og gjør at han også blir nødt til å ta et oppgjør med sitt eget liv.

Joda, her er bilprat, tøffe karer og militærsjargong så det holder, men også følsomme menn, forsømte barn og tradisjonelt bygdeliv.

Kanskje kan dette høres ut som en roman av Levi Henriksen, men Lars Mytting har en helt annen skrivestil, og er etter min mening mer litterær og lodder dypere. Han har en ømhet for karakterene sine samtidig som han utfordrer dem når det trengs. Blandingen av alvor og skjemt fungerer godt, og dette er en roman det er lett å like.

Lars Mytting spiller på følelser, men fortellingen bikker ikke over og blir klissete. Særlig vil jeg framheve forfatterens evne til å variere språket, han tar i bruk ord som ikke er ukjente, men som likevel ikke er så mye brukt i bokmål, og dette er med på å gi boken det lille ekstra.

En velskrevet og underholdende roman som burde appellere til lesere av begge kjønn.

25 mai 2010

Forfatterfilmer












Det er ganske sjelden jeg leser forfatterbiografier, mens jeg derimot har en dragning mot filmer som handler om forfattere. "Miss Potter", for eksempel, om Beatrice Potter, "Sylvia" om Sylvia Plath og "Becoming Jane" om Jane Austen.

I det siste har jeg mesket meg med tre for meg nye filmer innen sjangeren (farlige Amazon…).

"Enid" handler om livet til den svært produktive barnebokforfatteren Enid Blyton (1897-1968) (bl.a. kjent for Fem-serien). Jeg visste så godt som ingenting om livet til forfatteren, og filmen ga et godt innblikk både i privatmennesket og forfatteren. En ikke altfor sympatisk dame, er vel inntrykket man sitter igjen med. Samtidig kan jeg ikke la være å bli imponert over at hun skrev 6000 ord om dagen - og hadde en samlet produksjon på over 700 titler. Kanskje ikke så rart at hun ble mistenkt for ikke å skrive alle bøkene sine selv...

"Bright Star" handler om en av den engelske romantikkens store diktere, John Keats (1795-1821) . Her fokuseres det særlig på forholdet til Fanny Brawne, nabojenta som er for velstående til at det sømmer seg å gifte seg med den fattige poeten. Bright star er tittelen på et dikt Keats skrev til Fanny. Keats reiste siden til Roma, der han døde av tuberkulose. En fin film, der man får kostymedrama på kjøpet.

"The Edge of Love" ble jeg ikke like begeistret for. Her er det den walisiske poeten Dylan Thomas (1914-1953) som er en av hovedpersonene, men det er likevel i mindre grad en film om forfatteren. Han er snarere “utnyttet” i et menneskelig drama der krig, kjærlighet og sjalusi står sentralt. Handlingen er lagt til andre verdenskrig, og sentralt i filmen står to kvinner som på hver sin måte er viktige i livet til Dylan Thomas. Forfatteren framstår i filmen som ganske usympatisk, og jeg har ikke grunnlag for å vurdere hvorvidt det er et bilde som stemmer med virkeligheten eller om det er et dramaturgisk virkemiddel. Uansett savner jeg å bli bedre kjent med dikteren som sådan.

22 mai 2010

Tilfeldighetenes spill

Colm Tóibín er en anerkjent irsk forfatter som kanskje ikke er så godt kjent i Norge. Brooklyn er den tredje boken hans som er oversatt til norsk (de to andre er Mesteren og Nattens historie).

I Brooklyn er handlingen lagt til Irland og Brooklyn på 1950-tallet. Unge Eilis bor i en liten by i Irland sammen med moren og søsteren Rose. Det er vanskelig å få jobb, og brødrene til Eilis og Rose har måttet reise til England for å skaffe seg arbeid.

Når sjansen byr seg for en jobb i USA, har ikke Eilis noe annet valg enn å takke ja. I begynnelsen er hun plaget av hjemlengsel, men etter hvert finner hun seg til rette og tilpasser seg livet i New York. Så skjer det noe i familien som gjør at Eilis må reise hjem en periode, og det er da hun blir stilt overfor et vanskelig valg som vil komme til å avgjøre hennes videre skjebne.

Dette var en roman som langsomt smøg seg innunder huden på meg, og jeg ble stadig mer knyttet til hovedpersonen Eilis jo mer jeg leste. Det er noe ved henne som påkaller leserens omsorgsfølelse. Brooklyn er en ganske stille bok, men forfatteren får mye til å skje i leserens hode.

Colm Tóibín har et ganske enkelt, men samtidig vakkert og intenst språk, og fortellingen er stramt regissert. Forfatteren viser seg også som en god menneskekjenner.

Det handler om tilfeldigheter og de i utgangspunktet umulige valgene som likevel må tas og som får så store konsekvenser både for en selv og andre. Dette er samtidig en bok om å høre til, tilpasse seg og finne en ny rolle samtidig som det gamle fortsetter å være en del av en.

Dette er menneskelig drama på høyt nivå, til tross for at fortellingen i seg selv er ganske lavmælt. På en aller annen måte handler denne boken om oss alle, forfatteren har greid å fange noe allmennmenneskelig samtidig som han gir et troverdig tidsbilde av 1950-tallets Irland og USA.

Romanen er oversatt til utmerket norsk av Bodil Engen.

10 mai 2010

Ut på tur

Riga er en by jeg har besøkt med jevne mellomrom siden 1995, og det har vært spennende å følge utviklingen fram til moderne europeisk storby.

Nå er det to og et halvt år siden forrige gang jeg var der, men i morgen går turen atter en gang til mitt kjære Riga.

God helg til dere alle - og god 17. mai til de som feirer denslags!

09 mai 2010

Lektyre for late dager

Noen ganger trenger jeg bøker som ikke krever all verdens intellektuell aktivitet, men som har en fortelling som gjør meg nysgjerrig og en gåte jeg ønsker å vite svaret på mens jeg leser.

En sånn roman er er Katharina Hagenas Smaken av eplekjerner. I hjemlandet Tyskland solgte førsteutgaven mer enn 250.000 eksemplarer, og den er nylig kommet på norsk, oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen.

Jeg-fortelleren er Iris Berger, som har arvet bestemoren Berthas fantastiske hus og eplehage. I forbindelse med begravelsen møtes Iris og moren hennes og morens to søstre i huset, og gjennom disse personene får vi også fortalt familiehistorien med de hemmelighetene den rommer. Det er samtidig noe eventyraktig over historien, for det sies at i Berthas hage kan ripsen bli hvit og epler modnes over natten. Selv om jeg regner meg som en temmelig rasjonell person, liker jeg litt sånn mystiske og drømmeaktige innslag i litteraturen.

Dessuten liker jeg godt Iris. Iris er bibliotekar ved universitetsbiblioteket i Freiburg, og mens hun tidligere leste uavbrutt, har hun nå helt sluttet å lese bøker. I stedet har hun denne tilnærmingen til bøkene:

“ Det jeg var spesielt glad i ved yrket mitt, var å spore opp glemte bøker, bøker som hadde stått på plassen sin i flere hundre år, som sannsynligvis aldri var blitt lest, med en tjukk støvskorpe i snittet, og som likevel hadde overlevd millioner av sine ikke-lesere. Jeg hadde omsider funnet sju eller åtte av disse bøkene og besøkte dem med uregelmessige mellomrom, men berørte dem aldri. Av og til snuste jeg litt på dem. Som de fleste biblioteksbøker luktet de vondt, det motsatte av friskt. Verst luktet boka om gammelegyptiske murfriser, den var allerede helt svart og medtatt.”

Smaken av eplekjerner er en ganske upretensiøs kosebok. Stilen og stemningen kan minne litt om Anna Gavalda, selv om Katharina Hagena ikke er like elegant og lett på pennen. Boken passer godt i skyggen under et tre en langsom sommerdag.

Og når leste man sist en tysk bestselger?

06 mai 2010

I østerled

Anna-Lena Laurén, en finlandssvensk korrespondent i Moskva, har skrevet boken De er ikke riktig kloke, de russerne! Boken har undertittelen Øyeblikksbilder fra Russland, og det slås dermed fast at det ikke er her man skal lete etter de dyptpløyende analysene av russisk historie og politikk. Det er også helt greit, for det kan jeg få tak i andre steder.

Det Anna-Lena Laurén i stedet gjør, er å dele sine personlige erfaringer fra Russland. Dermed møter vi ikke bare politikere og forretningsmenn, men minst like mange vanlige russere; Anna-Lenas russisklærer, vennene hennes og kollegaer. Vi møter russiske kvinner og menn og får illustrert både forskjellen mellom kjønnene og ulikhetene mellom russisk og nordisk væremåte. Ved å ta utgangspunkt i detaljer og selvopplevde episoder, loser forfatteren leseren gjennom det konglomerat av koder som fins i det russiske samfunnet og som det er umulig å forstå uten å bo der og kunne språket.

Anna-Lena Laurén skildrer sitt Russland med både varme og humor, men hun problematiserer samtidig sider ved det russiske samfunnet som det ikke er mulig å ikke være kritisk til når man er vokst opp i et fungerende demokrati.

De 16 kapitlene er selvstendige tekster skrevet på en muntlig og enkel måte, men likevel med tyngde. Forfatteren greier å “snike inn” mye informasjon samtidig som hun underholder leseren.

Selv har jeg bare besøkt to ytterpunkter i det russiske riket, St. Petersburg og gruvebyen Nikel, men likevel var det noen brikker som falt på plass mens jeg leste denne boken. Man forstår at alle har sin rolle å spille i det russiske samfunnet, og at noen spiller med større innlevelse enn andre.

Jeg er ikke blitt mindre skeptisk til Russland etter å ha lest boken, men jeg er minst like fascinert som før. Og litt klokere.

Anna-Lena Lauréns bok kan trygt anbefales som førstehjelp for russlandsfarere.

Boken er oversatt til norsk av Alexander Leborg.

02 mai 2010

Når virkeligheten overgår fiksjonen

Ingen som leser Xinrans Tapte døtre kan forbli uberørt av boken. Tapte døtre handler om kinesiske kvinner som har blitt tvunget til å gi fra seg sine nyfødte døtre, som følge av ettbarnspolitikken. Over 120 000 kinesiske barn - de aller fleste jenter - er blitt adoptert bort til utlandet de siste årene.

Xinran er en kjent kinesisk journalist og programleder som nå er bosatt i London. Hun har tidligere gitt ut flere bøker der hun skildrer ulike sider ved det kinesiske samfunnet.

Hennes styrke er nettopp at hun kjenner samfunnet, historien og tradisjonene. På den måten er hun i stand til ikke bare å beskrive, men også å analysere.

Det er sterkt å lese om hvordan noen - tilsynelatende uten å problematisere det - kan ta livet av små jentebarn i det øyeblikket de ser dagens lys. Også jordmødrene har sine teknikker…

Boken består av de personlige historiene til flere kvinner som har gitt fra seg døtrene sine, og fortellingene er temmelig forskjellige ut fra hvilke miljøer og samfunnsklasser kvinnene tilhører. Sorgen har de imidlertid felles. Det at forfatteren selv er så sterkt til stede i teksten, gjør at den oppleves som nær og ekte. Det er simpelthen ikke mulig for leseren å distansere seg.

Tapte døtre er et viktig stykke historieformidling - og et bevis på at feminismen dessverre på langt nær har utspilt sin rolle.

Boken er oversatt til norsk av Maya Liu Bøckman.

27 april 2010

Sjarmøretappe

Anna Gavalda er tilbake med en ny bok. Ikke et overflødighetshorn av en feel good-roman som Saman er ein mindre aleine, og ikke en tekst av samme litterære kaliber som Eg elska ho. Ein vakker dag vekker like fullt lesegleden min - fordi den sjarmerer meg.

Vi møter søsknene Simon, Garance og Lola (de er i 20- og 30-årene) som stikker av fra et kjedelig familiebryllup. De bestemmer seg i stedet for å besøke lillebroren Vincent som har sommerjobb på et slott.

For en stakket stund legger de bak seg hverdagen og problemene og vender tilbake til barndommen. Handlingen foregår i løpet av denne ene dagen.

Når denne boken er blitt 162 sider, er det takket være den store fontstørrelsen og den rause linjeavstanden. På mange måter er dette en bagatell av en bok, men den er likevel umiskjennelig “gavaldask”; jeg kjenner igjen det lekne og samtidig stilsikre språket, melankolien, de litt skakkjørte karakterene, den lune, men likevel så slagkraftige humoren. Den som leter etter noe nytt, vil imidlertid bli skuffet. Dette er mer en "spin off" av forfatterens litterære univers.

Det er som om forfatteren har drysset ordene utover papiret, så lett og elegant føles språket. Nettopp derfor forelsket jeg meg i denne teksten. Jeg lar meg forføre av språket og underfundighetene. Og som alltid gjør Tove Bakke en god jobb som oversetter. Hennes ordvalg kler historien, og jeg innbiller meg at Anna Gavalda ikke kunne ha gjort det bedre selv…