06 januar 2010

Fagerholms fantastiske univers

Så er jeg der igjen, i Trakten, det sumpaktige landskapet utenfor Helsingfors, jeg er ved Bule träsket, der den amerikanska flickan døde i 1969, uten at vi fikk vite hva som egentlig hendte. Å lese Den amerikanska flickan (det vil si jeg leste den norske oversettelsen som kom i 2007) var en stor og overveldende opplevelse. Monika Fagerholm holdt meg i et jerngrep med ordene sine, ord som ikke lignet så mye annet jeg hadde lest. Det er noe forførende over denne finlandssvenske forfatterens måte å skrive på. Sakte, men sikkert lokker hun deg inn i historiene sine, for så å holde deg fanget helt fram til siste punktum er satt.

Det var derfor med forventning jeg tok fatt på den etterlengtede oppfølgeren Glitterscenen, som kom ut i Finland i høst. Lanseringen av boken hadde blitt utsatt flere ganger, så det var tydelig at Monika Fagerholm slet med å fullføre sitt ambisiøse verk.

Helst skulle jeg ha tatt meg tid til å lese om igjen Den amerikanske jenta før jeg gjøv løs på denne nye romanen, men det var jeg for utålmodig til. Til å begynne med gikk det derfor litt tregt, jeg slet litt med å huske hvilket forhold de ulike personene i historien hadde til hverandre, og hva som hadde hendt med hver enkelt av dem i forrige bok. Det var som en lås som hadde rustet og ikke helt ville gi etter når jeg forsøkte å åpne døren. Derfor ble også lesningen litt oppstykket i begynnelsen, jeg leste litt, la boken fra meg, og tok til på nytt.

Men så er det altså at det skjer. Plutselig gir låsen etter og døren åpner seg på vidt gap, og jeg kan igjen tre inn i det fagerholmske fiktive universet. Bli kjent på nytt med personene fra Den amerikanske jenta og lære å kjenne de nye (blant andre Maj-Gunn Maalamaa og Suzette Packlén). Og til slutt få vite hva som egentlig hendte den dagen den amerikanske jenta druknet.

Og igjen blir jeg trollbundet, av historiene, av kvinneskikkelsene, av rytmen i språket, av det sagte og ikke minst det usagte, av antydningene og mytene og den underliggende uhyggen som blir sterkere og sterkere mot slutten av romanen. Det er så mye å undres over, så mye å gruble på, for forfatteren lodder dypt i menneskesinnet. For et utmattende arbeid det må ha vært å skrive disse to bøkene! Glitterscenen er nominert til Nordisk råds litteraturpris, og alle andre gode kandidater får ha meg unnskyldt, men jeg håper intenst at prisen går til Monika Fagerholm denne gangen.

Og ikke vet jeg hvilken ny bok jeg skal gå løs på nå, for stadig er det “fagerholmskan” som herjer rundt oppi hodet mitt. Jeg tror det får bli noe helt annet.

I Hufvudstadsbladet fins denne utmerkede anmeldelsen av Glitterscenen, og den gir også et godt bilde av handling og tematikk.

4 kommentarer:

leselistami sa...

Dette høres veldig interessant ut. Fristende omtale. Forfatteren er helt ukjent for meg. Takk for tips. Bøkene er notert. Og godt nytt år.

Jorid sa...

KariE: Så bra :-) Blir spennende å høre hva du syns hvis du leser. Og godt nytt år til deg også!

Lille søster sa...

Jeg har lenge tenkt jeg skulle lese Fagerholm. Må gjøre det.

Jorid sa...

Lille søster: Gjør det, jeg tror nemlig du vil like Fagerholm :-)