17 januar 2010

Mer bok og film

Janet Frames (1924-2004) siste roman er nylig kommet på norsk, med tittelen Mot en ny sommer. Romanen ble skrevet i 1963, men forfatteren anså den som for personlig til at hun ville utgi den mens hun levde.

Hovedpersonen i Mot en ny sommer er Grace Cleve, en forfatter fra New Zealand som for tiden bor i London. Hun strever med å komme videre med en roman, og bestemmer seg for å takke ja til en invitasjon om å tilbringe en helg hos en journalist og hans familie på landet. I tankene hadde hun sett for seg hyggelige samtaler og et glass sherry foran peisen, men i stedet føler hun seg totalt fremmed og er ikke i stand til å gå inn i gjesterollen. Ethvert forsøk på en samtale blir bare stotring, og hun blir mer og mer fortvilet og velger å reise tilbake til London før tiden.

Dette ble en sterk leseopplevelse, noe som ikke minst skyldes den store fortvilelsen som gjennomsyrer romanen, og som smitter over på leseren. Å, som jeg ønsker at det skal gå Grace godt!

Grace ser på seg selv som en trekkfugl, og søker tilflukt i drømmer og minner fra barndommens verden på New Zealand (minner som kanskje er blitt forskjønnet).

Fuglemetaforene dukker opp flere steder i romanen, og et sitat fra diktet “The Islands” av Charles Brasch, går igjen og må kunne sies å oppsummere hele romanen og dens stemning:

“… fra viken hvor den vader stille,
flyr spoven mot en ny sommer.
I lys og stille lyder bruset
fra avskjeden; langt er det dit den ville;
og ingen vet hvor den skal slå seg ned i natt.”

Jeg kom også til å tenke på Haldis Moren Vesaas’ fine dikt "Einsamflygar" mens jeg leste denne boken. Grace Cleve var nok også en av dem som “flaksar så hjelpelaust av stad”.(Diktet kan leses her.)

Det er vondt å være vitne til de sosiale hemningene som ødelegger for Grace. Hun vil så gjerne høre til og ta del i et fellesskap, men hennes sjenanse og dårlige selvbilde ødelegger for henne. Hennes manglende muntlige formuleringsevne står i sterk kontrast til tankene hennes. I tankene er hun nemlig helt suveren. Her briljerer språkkunstneren med formuleringer som får leseren til å stoppe opp, gå tilbake, og lese om igjen.

Mot en ny sommer er en svært velskrevet og samtidig tilgjengelig roman. Teksten oppleves som ekte og ærlig, naken og utsatt, men samtidig sterk. Det kjennes som en tillitserklæring å få ta del i denne historien. Og selv om det er en personlig historie, er den i høyeste grad også allmenn.

Det er sårt å lese denne romanen fordi den rommer så mye fortvilelse og så lite håp. Samtidig er den så vakkert skrevet at jeg aldri ville ha vært denne leseopplevelsen foruten. I jungelen av lettglemte bøker, må denne holdes fram som et eksempel på en bok som gjør en forskjell. Den er også godt oversatt av Kari og Kjell Risvik.

New zealandske Janet Frame skrev en rekke bøker, men er nok mest kjent for selvbiografien En engel ved mitt bord (som egentlig består av tre bøker). Det er også laget en film med samme tittel - en film det føltes naturlig å se om igjen etter at jeg hadde lest Mot en ny sommer.

Filmen forteller om Janets barndom i et fattig hjem med mange søsken - hvorav to søstre drukner med noen års mellomrom. Janet blir tidlig trukket mot bøkenes og poesiens verden, og vi følger hennes vei til å bli forfatter.

Noe av det sterkeste er skildringen av tiden på mentalsykehus, der hun blir behandlet med elektrosjokk i flere år. Hun ble feildiagnostisert som schizofren. Det var meningen hun skulle lobotomeres, men en lege fikk se en artikkel i avisen om at Janet Frame hadde vunnet en pris for sin debutbok, novellesamlingen The Lagoon, og som følge av dette stoppet han planene. Dermed kom skrivingen bokstavelig talt til å redde henne. Sterke skuespillerprestasjoner gjør sitt til at dette er en meget severdig film. I tilegg er den fortalt på en respektfull måte, og den gjør meg nysgjerrig på det øvrige forfatterskapet til Janet Frame.

7 kommentarer:

Lille søster sa...

Jeg har bare lest En engel ved mitt bordtrilogien og en roman som het Maniototo. Og så har jeg sett filmen. Veldig sterk historie. Jeg må lese denne boka, og andre av Janet Frame.

Jorid sa...

Lille søster: Ja, hun er virkelig en forfatter som det frister å lese mer av. Hadde det ikke vært for den store bunken av andre bøker som ligger på vent...

Lille søster sa...

Ja, det det er nettopp det...

Gjennom ordene sa...

Denne forfatteren hadde jeg helt glemt. Veldig fint innlegg. Denne vil jeg legge meg på minne og låne med meg neste gang jeg er på biblioteket!

knirk sa...

Hei du - du har fått en pris av meg. Gå opp den røde løperen og motta den i din fineste kjole. Hilsen Knirk.

Heidi sa...

Jeg har sett filmen, men ikke lest noen av bøkene hennes, men det skal jeg endre på snarlig. Så godt at du skrev dette innlegget - og at jeg fant det :)

Jorid sa...

Kirsten: Så hyggelig, håper du vil like boken :-)

Knirk: Man følger seg beæret!

Heidi: Det var fint å høre :-)