21 februar 2010

Sterk norsk stemme

Jeg leste Wenche-Britt Hagabakkens debutroman Gjenopprettelse da den kom ut i 2004, og likte den godt. Det slo meg at vi her hadde med en stilsikker forfatter å gjøre, samtidig som hun kunne kunsten å fortelle en historie. Man kunne innvende at historien kanskje ikke var så veldig original, men den var et varsel om at dette var en forfatter å ha forventninger til.

Siden har Wenche-Britt Hagabakken gitt ut to bøker, Zürich (2006) og Kjære Jonny Henriksen (2008).

Zürich handler om Ruth Vik som møter kjærligheten og sorgen, og livet og diktningen til den amerikanske poeten Emily Dickinson. Under et studieopphold i England forelsker Ruth seg i Stephen Barett, som dessverre dør kort tid etter. Hun reiser tilbake til Norge og gifter seg med ungdomskjæresten Jonas, mens hun stadig bærer sorgen etter Stephen i seg. Hun får datteren Miriam sammen med Jonas, men etter noen år går ekteskapet i oppløsning og datteren vender seg bort fra henne.

Ruth Vik går inn i en dyp personlig krise, og i sin krise innleder hun en dagboksamtale med Emily Dickinson. Kanskje kan Dickinsons liv og diktning hjelpe Ruth til bedre å forstå sitt eget liv.

Romanen åpner en oktoberdag på et hotellrom i Zürich. Ruth har reist hit for å få hjelp til å ta sitt eget liv.

Jeg fortapte meg helt i denne teksten. Dette er faktisk en av de beste norske samtidsromanene jeg kan huske å ha lest - kanskje fordi den er ganske utypisk norsk. Romanen er så gjennomført på alle plan, og den rommer så mye. Aller mest lar jeg meg begeistre over det poetiske språket, de språklige bildene som er både overraskende og presise. Det er særlig i “samtalene” med Emily Dickinson dette kommer fram. (Og selvsagt blir jeg inspirert til å fordype meg i Emily Dickinson.)

Jeg er også imponert over hvor godt Ruth Vik er sett og skildret. Jeg har ingen problemer med å tro på henne, og den indre spenningen forfatteren formidler gjennom henne er nervepirrende lesning. Og her er det snakk om en spenning som varer til siste slutt.

Også Kjære Jonny Henriksen er en god roman, men den grep meg likevel ikke like sterkt som Zürich. Handlingen er lagt til 1950-tallet, da Laila Larsens familie leide andre etasje i huset til familien Henriksen i en bygd ved Mjøsa. Familieforholdene er ikke de beste, faren og Lailas storebror er stadig i tottene på hverandre og det er ikke mye varme mellom foreldrene. Laila knytter seg sterkt til utleierens døve sønn, Jonny Henriksen. Han blir imidlertid sendt på internatskole for døve i Oslo, og Lailas prosjekt i denne romanen er å fortelle ham hva som skjedde etter at han forlot dem - og noen solskinnshistorie er det knapt snakk om.

Kjære Jonny Henriksen er mer tradisjonell enn Zürich, men forfatteren greier likevel å lage sin egen vri på sjangeren oppvekstroman. Og selv om jeg ikke opplevde et like sterkt sug som i Zürich, er mye av den språklige styrken til stede også her. Wenche-Britt Hagabakken er en mester i å finne de rette detaljene, de som gjør at jeg straks ser for meg det hun skriver om. Denne romanen gir også et veldig godt tidsbilde; kanskje er det dens største styrke.

Det er med andre ord god grunn til å glede seg til de neste bøkene fra Hamar-forfatteren Wenche-Britt Hagabakken .

6 kommentarer:

thauke2 sa...

Takker for tips om en forfatter jeg ikke har merket meg tidligere. Det du skriver her gir meg lyst til å lese henne,

Bai sa...

Det er notert her også! Eg har heller ikkje lagt merke til Hagebakken sitt namn.

Lille søster sa...

Jeg har merket meg navnet før, men aldri lest noe av henne. Må prøve å gjøre noe med det:)

Jorid sa...

Thauke2 og Bai: Hyggelig å kunne komme med tips :-)

Lille søster: Tror du vil like, kanskje særlig Zürich.

Oda sa...

Oj - det var interessant. Jeg leste Gjenopprettelse for noen år siden, og syntes den var dørgende kjedelig. Husker ikke helt hva det var som gjorde at det ble så feil, men husker at det var en pine å komme seg gjennom - og boka er ikke akkurat tykk. Muligens at det har noe å gjøre med det du nevner - at historien ikke er særlig original, og at jeg ikke fant noe spenning som kunne drive fortellingen framover.

Kanskje jeg skal gi forfatteren en ny sjanse - Zürich høres ganske interessant ut =)

Jorid sa...

Oda: Ja, det er interessant hvordan man kan oppfatte en bok forskjellig! Jeg tror du kan komme til å like Zürich, den er faktisk av et helt annet kaliber enn debutromanen. Jeg tror nok jeg hadde blitt ganske skuffet hvis jeg hadde lest Gjenopprettelse etter først å ha lest Zürich. Blir spennende å se om du gir forfatteren en ny sjanse :-)