01 mars 2010

Fantasi og virkelighet

Jeg har fortsatt Georgina Hardings roman The Spy Game under huden, og den krever nærmest at jeg tar en liten pause før jeg går løs på en ny bok. Allerede i løpet av det første avsnittet greide forfatteren å fange meg. Ikke fordi teksten lå an til å bli neglebitende spennende, men fordi en helt spesiell stemning kom krypende innover meg og nektet å slippe taket. Vakkert og samtidig melankolsk.

En dag når Anna er åtte år gammel, kjører moren hennes av gårde i bilen for aldri mer å komme tilbake. Det er en dag tåka henger tjukk over den vesle engelske landsbyen, og heretter skal Anna alltid forbinde moren med tåke. Det passer bra også i overført betydning, for det er svært lite Anna og den to år eldre broren Peter (og for så vidt alle andre) vet om moren. Det eneste hun har fortalt om bakgrunnen sin er at hun opprinnelig kom fra Königsberg og at hun flyktet derfra til Berlin, der hun traff engelskmannen hun giftet seg med og som ble faren til Anna og Peter. Alle bånd til fortiden ble kuttet, og Caroline Wyatt ble hennes nye identitet.

Omstendighetene rundt morens død blir for en stor del holdt skjult for barna. De får vite at hun døde i en bilulykke og at hun nå er i himmelen, men de er ikke med på begravelsen, og det snakkes heller ikke om morens død i etterkant. Faren er en ganske taus og innadvendt person som bearbeider sorgen gjennom å stelle i hagen.

Handlingen foregår tidlig på 1960-tallet, midt under den kalde krigen, og samtidig som moren omkommer, blir en stor spionsak avslørt. Dermed får Peter det for seg at moren slett ikke er død, men at hun er spion og fortsatt i live. Han får Anna med seg på denne leken som etter hvert utvikler seg til en besettelse. På et tidspunkt tror barna at det er moren de ser i Oxford når de ser en kvinne som har en likedan kåpe som den moren hadde på seg den dagen hun ble borte. Og dessuten fins det jo ikke noe sted på kartet som heter Königsberg.

Forfatteren skildrer barns fantasi og forestillingsevne på en overbevisende måte, og viser samtidig hvor galt det kan gå når man holder ting skjult for barn - selv om det sikkert ble gjort i beste mening. Denne romanen sier samtidig noe som grensegangen mellom minner og innbilning: Hva husker Anna om moren og hva tror hun at hun husker? Og: Hvor godt kan man egentlig kjenne et annet menneske?

I godt voksen alder, etter at faren er død, bestemmer Anna seg for å reise i morens fotspor, først til Berlin og siden til Kaliningrad. Hun har nesten ingen spor å gå etter, men reiser likevel med et lite håp om å finne et eller annet.

Dette er en reflekterende og filosoferende roman mer enn en handlingsdrevet tekst, uten at det på noen måte betyr at den er stillestående. Georgina Harding skriver lett, elegant og poetisk på samme tid, og hun er en mester i å skrive fram stemninger som også sier noe om personene og miljøet hun skildrer. Samtidig er fortellingen i seg selv gripende og sterk, og jeg føler at personene jeg leser om virkelig angår meg.

The Spy Game er en klok bok som samtidig bekrefter at det faktisk ikke er alt man kan bli klok på.

Jeg husker ikke hvordan jeg fant fram til denne boken, bare at det var et eller annet sted på nettet. I tillegg til at jeg leste fine ting om den, falt jeg pladask for omslaget. Dermed var veien kort til nærmeste nettbokhandel. Internett har gjort det dyrere - men også morsommere - å være bokleser.

7 kommentarer:

knirk sa...

Mmmm. Det er fint med bøker som griper med det samme. Fin forside også.

Karin sa...

Hmmm... denne ble jeg veldig nysgjerrig på.

Ståle sa...

Jeg ble også nysgjerrig bare ved synet av omslaget. Og din omtale gjorde ikke interessen mindre. Dette høres ut som en bok litt utenom A4-formatet. Tror jeg får klikke meg inn på nærmeste nettbokhandel, jeg også... Det er ikke bare internettbokhandlene som har gjort leselivet dyrere. Bokbloggere som deg bidrar også sterkt ;-)

Gjennom ordene sa...

Takk for et lovende tips!

Jorid sa...

Knirk: Ja, det er veldig kjekt med sånne bøker :-)

Karin: Så bra at du ble nysgjerrig :-)

Ståle: He-he, ja, jeg vet...

Kirsten: Værsågod!

Anonym sa...

Denne må jeg lese! Dette var en fin og spennende blogg. Den trigger leselysten. Hilsen Mette

Jorid sa...

Mette: Tusen takk for hyggelige ord, slikt gjør meg glad :-)