22 august 2010

En god nummer to

Det er spennende å se hvordan debutanter utvikler seg fra det første forsøket og frem til “den vanskelige andreboken”. Majken van Bruggen debuterte i 2008 med oppvekstromanen Månefjellet. En velskrevet, men likevel ganske tradisjonell fortelling. Oppvekstromanen er vel kanskje debutansjangeren fremfor noen.

Nå er Majken van Bruggen her med en ny roman, Julia og Leon. En meget sterk - og trist - kjærlighetshistorie, formidlet i et vakkert språk og med en sterk og tydelig stemme. En bok som kommer smygende.

Romanen er skrevet i jeg-form, noe som skaper intimitet og dermed gjør at leseren kommer ekstra nær. Boken begynner med at 17 år gamle Julia forlater hjemstedet for å flytte til Oslo for å begynne på gymnaset. Vi skjønner at det ikke står særlig bra til hjemme, verken moren eller faren utmerker seg som omsorgsfulle foreldre, noe følgende sitat illustrerer på en utmerket måte:

"Jeg tenker på mor og far, jeg ser dem for meg ved middagsbordet. Det er mørkt og stille i huset, for far slår ikke på lyset før det er kveld. De sitter overfor hverandre ved kjøkkenbordet og tygger. Det er bare to stoler ved kjøkkenbordet, far har fjernet min og satt den i garasjen.”

Utgangspunktet for denne romanen er ikke så veldig originalt. At Julia etter kort tid slutter på gymnaset og reiser ut i verden, er heller ikke direkte uventet.

Men så møter Julia helt tilfeldig Leon, og dermed greide jeg ikke å legge fra meg boken før jeg hadde lest den ferdig. Leon bor i Amsterdam, og han er 16 år eldre enn Julia. Likevel oppstår det et magisk møte mellom de to som forandrer dem for alltid. De er to hjemløse sjeler som finner lykken hos hverandre. Vakkert, med dessverre ikke ment å vare. Det går nemlig ikke lang tid før Leon blir uhelbredelig syk.

Jeg er imponert over hvor godt Majken van Bruggen behandler dette stoffet, som skal være basert på egne opplevelser. Dette er ikke en selvmedlidende fortelling. Den vitner tvert imot om glede og takknemlighet over livet; livsglede blandet med livserfaring. Livet har gjort Julia sterk, men jeg håper den dagen kommer da hun også kan tillate seg å være svak. Det unner jeg henne.

Det siste avsnittet er så nydelig at jeg har skrevet det ned i boken der jeg samler gode sitater.

8 kommentarer:

Mettemor sa...

Åh, dette høres bra ut. Fikk lyst til å lese den.

Jorid sa...

Mettemor: Ja, det var en fin og sterk leseopplevelse fra en ganske fersk forfatter :-)

knirk sa...

Så bra du skriver om denne - det er sant at det må være enormt krevende å skrive bok nummer to.

Jorid sa...

Knirk: Ja, det må være krevende - og kan godt skjønne at noen ikke klarer det.

Cyno Grassator sa...

Skriver hun på norsk, eller er det noen som har oversatt for oss?

Jorid sa...

Cyno Grassator: Hun skriver på norsk, ja. Jeg pleier som regel å nevne det hvis det er noen som har oversatt for oss.

Gjennom ordene sa...

Alltid spennende med andreboken! Takk for tips.

Jorid sa...

Kirsten: Værsågod :-)