02 august 2010

Smittsom fortellerglede

Tom Egelands nye roman Fedrenes løgner er en overskuddsbok der man merker at forfatteren har hatt det gøy mens han skrev. Her nærmest bobler det av fortellerglede, og det smitter over på meg som leser.

Dette er Victor Scotts fortelling om seg selv, sin far, sin farfar og sin oldefar. Faren Carl Christian forsvant sporløst i Vestisen da Victor var ti år gammel. Farfar William var berømt forfatter og krigshelt, mens oldefar Alexander bodde tjue år på en øde øy.

I fortellingen om Victors forfedre inngår også (fiktive) dokumenter som de selv har skrevet, i tillegg til det Victor finner fram til gjennom egen research. Samtidig som hver del hver for seg representerer et hele, er boken sydd sammen på en troverdig måte. Og ingenting er som det ser ut…

Hver generasjons representant har fått sitt eget språklige uttrykk, og nettopp valget av ord og uttrykk som tidsmarkører syns jeg er noe av det fineste med denne romanen. Krimforfatteren fornekter seg heller ikke, for her er det både fart og spenning og gåter som må løses.

Tom Egeland nekter seg ikke noe i denne fortellingen, og noen vil kanskje synes at det blir “too much”. Jeg lot meg imidlertid rive med og slukte boken nærmest i ett jafs. Så takk for turen, Tom Egeland!

4 kommentarer:

Beatelill sa...

Jeg venter på at boka skal komme i posten nå straks, og gleder meg VELDIG til å lese den! :)

Anette sa...

Så spennende! Denne skal jeg absolutt lese :) Hilsen Anette :)

Bokelskerinnen sa...

Jeg er utrolig glad i Egeland, og skal begynne på boken hans i kveld. Gleder meg veldig til det!

Jorid sa...

Ja, det er bare å glede seg, jenter :-)