30 september 2010

Glassklar skrivekunst

“Betagende” er kanskje et gammeldags ord, men det er nettopp det Simon Mawers Glassrommet gjør: Den betar meg. Det er lenge mellom hver gang jeg møter en bok som gjør så sterkt inntrykk, både gjennom sin tematikk og ved sine litterære kvaliteter.

Vi befinner oss i den lille tsjekkiske byen Mesto på 1930-tallet. Det velstående ekteparet Liesel og Viktor Landauer får en kjent modernistisk arkitekt til å tegne huset deres, et hus med store åpne flater og mye glass slik at maksimalt med lys skal slippe inn. Huset er makeløst, og blir gjenstand for både undring og beundring. Men utenfor huset huserer onde krefter. Nazismen vokser fram og ettersom Viktor er jøde, ser familien seg nødt til å flykte. De ender til slutt opp i Amerika, men bærer likevel sin historie med seg og glemmer aldri huset sitt.

Til slutt får den aldrende Liesel, som er blitt enke, anledning til å vende tilbake til huset, som det er bestemt skal bli museum. I mellomtiden har det vært brukt både som “forskningsanstalt” for å påvise de ulike rasenes egenskaper, som gymsal knyttet til et sykehus - og som kjærlighetsrede. Liesels møte med sin egen fortid er sterkt skildret, og huset er for meg som leser også et fascinasjonsobjekt gjennom helt fortellingen.

Denne romanen rommer så mye og forteller så godt og klokt både om historie og politikk, og om menneskenaturen og livets tilfeldige spill med oss. Personene framstår som nære og ekte og er skildret på en sånn måte at det ikke er til å unngå at de angår meg. Det er hjerteskjærende godt fortalt og Simon Mawer skriver vakkert og poetisk uten å bli sentimental. Det er faktisk en kjølighet over språket som gjør at fortellingen oppleves ekstra sterkt. Det blir til slutt så vakkert at det gjør vondt. Kari og Kjell Risvik har etter det jeg kan forstå ivaretatt alt dette på en utmerket måte i sin oversettelse.

Glassrommet er en av disse bøkene som setter spor, som får deg til å gruble og undres og som lever i deg lenge etter at de er lest. Denne boken kvalifiserer definitivt til permanent oppholdstillatelse i bokhyllen.

Honnør også til det norske forlaget for et lekkert omslag!

4 kommentarer:

Rose-Marie sa...

Du har overbevist meg! Denne boka MÅ jeg lese!!!! ;-)

Jorid sa...

Rose-Marie: Så hyggelig - håper du kommer til å like den!

Janke sa...

Denne er så bra at det nesten ikke var til å holde ut :-)
Noe av det beste jeg har lest på lenge og en klar kandidat under treet i år!!

Jorid sa...

Janke: Helt enig! Og jeg husker at du også skrev begeistret om den :-)