19 september 2010

Smått og godt

Etter å ha lest store, episke fortellinger oppstår det alltid et akutt behov for det lille formatet. Den korte, konsentrerte, gjerne litt underfundige romanen. Gjerne av den sorten man ikke umiddelbart blir helt klok på.

En sånn roman er Agnes av den sveitsiske forfatteren Peter Stamm, oversatt til norsk av Marianne Fischer. Romanen er kun på 135 små sider, og må dermed kunne karakteriseres som en stor fortelling i et lite format.

Jeg falt for åpningen: “Agnes er død. Drept av en historie. Det eneste jeg har igjen etter henne, er denne historien. Den begynner den dagen for ni måneder siden da vi møtte hverandre for første gang på Chicago Public Library.”

Jeg-personen er en sveitsisk forfatter som er i Chicago for å skrive bok om - av alle ting - amerikanske luksustogvogner. Det er altså på biblioteket han blir kjent med den tjue år yngre Agnes, som spiller cello og skriver på en doktoravhandling om symmetriene i krystallgitrenes symmetrigrupper.

De er begge ensomme sjeler uten mange andre venner, og det oppstår et helt spesielt forhold mellom dem. Etter hvert flytter Agnes inn hos forfatteren. Peter Stamm skildrer så fint måten de nærmer seg hverandre på: “…og litt etter litt ble vi vant til hverandre, slik man blir vant til et nytt klesplagg som man først lar henge i skapet en stund før man våger å ta det på seg.”

Det er når Agnes ber jeg-personen skrive en historie om henne, at spenningen i teksten oppstår. Og det er her Peter Stamm viser seg som en elegant og klok forfatter. De to historiene, den fiktive og virkelighetens, begynner nemlig å dra i hver sin retning, for til slutt å smelte sammen til én. Grensene mellom virkeligheten og fiksjonen oppheves.

Agnes er imidlertid ikke bare en fiffig litterær lek, det er også en vakker, lavmælt kjærlighetsfortelling. Jeg liker triste, melankolske fortellinger og lot meg derfor villig forføre av Peter Stamms poetiske roman. Han skriver på en måte som lokker fram molltonene i mitt eget sinn.

Det var bare én ting som ikke klaffet i det hele tatt, og det var omslaget. Etter min mening må det være et av bokhøstens aller minst fristende bokomslag. Jeg syns det står i veien for fortellingen i stedet for å lokke lesere til boken. Agnes er oversatt til mange språk, og etter et søk på nettet, fant jeg fram til at dette danske omslaget er det som stemmer best med min opplevelse av boken.

7 kommentarer:

Sesselja sa...

Fin omtale. Denne frister så mye at jeg sporenstreks måtte søke etter den i biblioteket, men jeg antar den er så ny at de ikke har fått den inn ennå. Dermed er den nå oppført øverst på bøker-jeg-vil-lese-listen min.

Jeg er forresten helt enig i at det var et lite tiltalende omslag. Minner om omslag fra tidlig 80-tall – men helt uten å ha noe retro-kult over seg.

Jorid sa...

Sesselja: Så hyggelig at du fikk lyst til å lese den! Den er nok kanskje såpass ny at den ikke er kommet til bibliotekene ennå. Spent på hva du kommer til å synes om den.
Synd med det omslaget, tror det kan ha mye å si for hvordan en bok klarer seg ute i bokjungelen.

Gjennom ordene sa...

Denne skal jeg skaffe meg med en gang!! Tusen takk for tips, gleeeder meg!

Gjennom ordene sa...

..og nå er den bestilt; )

Jorid sa...

Kirsten: Så morsomt:-) Er spent på å høre hva du syns om den når du har lest den!

Oda sa...

Åh, ugh, for et omslag. Ser ut som et omslag på en fagbok i sosiologi/pedagogikk/familieterapi (sikkert interessant nok det altså, men ikke som kosebok).

Så holdt på å gå rett forbi omtalen din - men gjorde heldigvis ikke det. Virker svært så interessant. Så utrologi synd at omslaget er så lite tiltalende - jeg vet at jeg aldri hadde plukket opp den boken dersom jeg kun hadde sett forsiden.

Men den skrives opp på huskelista - så takk for anmeldelsen! Godt at noen ser forbi det ytre =P

Jorid sa...

Oda: Ja, omslaget er godt egnet til å skremme potensielle lesere. Men så gjelder vel den gamle regelen om at det er det indre som teller ;-)