11 november 2010

Historie og poesi

Jeg har gledet meg til å lese Aina Bassos nye roman, Fange 59. Taterpige. Debutromanen Ingen må vite imponerte meg både med sin historieformidling og sitt vakre, sikre språk. Noe å leve opp til, med andre ord. Men det er ingen grunn til bekymring, for Aina Basso har utviklet sitt talent ytterligere i denne romanen.

Romanen handler i korte trekk om taterjenta Maria som kommer bort fra følget sitt og havner på tukthuset i Trondheim. Siden kommer hun i tjeneste hos prosten de Fine. Parallelt med denne fortellingen får vi også et innblikk i Marias liv før hun ble tatt til fange. I tillegg er det gjengitt utdrag fra en del tekster fra 1700-tallet, noe som blir et slags ekthetsstempel på fortellingen.

Det som gjør dette til en stor leseopplevelse for meg, er måten Aina Basso klarer å forene det historiske stoffet med et så poetisk og presist språk. Forfatteren skriver seg inn i Maria på en måte som gjør at jeg som leser opplever en spesiell nærhet til romanpersonen. Samtidig velger hun ut faktaopplysninger som får meg til å reise i tid og gir meg innsikt i historien. Hun kler historien i et språk slik at jeg kan se det med mine moderne øyne og forstå fortidens folk.

For meg er dette en perfekt kombinasjon, og resultatet blir historieformidling på sitt beste. Det er gammeldags og moderne på samme tid. Selv om romanen ikke er veldig omfangsrik, får forfatteren sagt veldig mye. Og sist, men ikke minst: Noe får også være opp til meg som leser.

Jeg kan tenke meg at forfatteren har brukt mye tid på å “finskrive” teksten, for her er ingen overflødige ord og språket har en rytme som først kommer til sin fulle rett når teksten blir lest høyt. Med den rette innleseren ville dette bli en fantastisk lydbok.

Jeg har inntrykk av at det er få unge norske forfattere som skriver historiske romaner. Eller tar jeg feil? Hvis ikke, skulle jeg gjerne visst hvorfor denne sjangeren ikke er mer påaktet.

4 kommentarer:

Elin sa...

Jeg er enig, flott bok! :)

Jorid sa...

Elin: Ja, håper mange vil oppdage denne fine romanen!

linesbibliotek sa...

Jeg skulle også ønske at flere unge, norske forfattere skrev historiske romaner. Men jeg tror at unge forfattere generelt fokuserer mer på å finne sin egen stil og på å lære seg å skrive bøker, og at det da blir vanskelig å kombinere med den omfattende research som kreves for å skrive en god historisk roman. Aina Basso er historiker, og sitter kanskje inne med mye av kunnskapen allerede?

Det er synd at ikke flere unge forfattere skriver slike bøker, fordi de etter min mening ofte ender opp med en lite spennende tematikk. De er kanskje flinke til å skrive, men det blir for mange selvransakende og intense jeg-fortellinger som egentlig ikke har noe å tilføre.

Jorid sa...

Line: Ja, noen ganger sitter jeg igjen med følelsen av at teksten og stilen i seg selv er viktigere enn selve historien som fortelles. At forfatteren nesten er "for flink" - og kanskje skriver mer for seg selv enn for leseren.
Nettopp derfor er det så fint at noen skriver noe så "gammeldags" som en historisk roman. Aina Basso viser jo dessuten at dette er en sjanger der det også er rom for å være litterær og ha sin egen stil.