26 januar 2010

Bergensromaner søkes

Jeg skal tilbringe de nærmeste tre dagene i min norske favorittby Bergen, og i den forbindelse kom jeg til å tenke på hva som fins av romaner og noveller (og dikt også) om Bergen. Noen som har en favoritt?

25 januar 2010

Dilla på dyr

Jeg leser gjerne svensk og plukker alltid med meg en del bøker når jeg er i nabolandet - og kjøper på nettbokhandelen capris.no (der er svenske pocketbøker uforsvarlig billige…)

Et av mine nye svenske bekjentskaper er Hanna Hellquist. Hun fikk mye oppmerksomhet i hjemlandet for sin debutbok Karlstad Zoologiska. Det foresvever meg at all oppmerksomheten hun ble til del kan ha sammenheng med at hun fra før var en kjent journalist og spaltist i Dagens Nyheter.

I Karlstad Zoologiska forteller Hanna Hellquist om forholdet til sin pappa, men mest av alt om pappas mange dyr. Og her snakker vi ikke bare om trivielle kjæledyr som hund og katt, men om også om blant annet slanger, rotter, geiter, rev, skilpadder og diverse fuglearter.

Foreldrene ble skilt, men Hanna tilbrakte helgene i “dyrehagen” hos faren. Ikke de tryggeste forholdene å vokse opp under (ifølge henne selv), men tilgjengjeld spennende nok. Faren ble etter hvert alkoholiker, noe Hanna også berører i denne boken.

I og med at det er snakk om korte tekster og ikke en sammenhengende fortelling, oppleves boken etter hvert som litt repeterende. Visst er det underholdende og eksotisk, men på et tidspunkt blir det nok dyreprat. Innimellom får vi glimt av sårbarhet og alvor, og da er også tekstene på sitt sterkeste. Men mest av alt er dette blott til lyst, og aller mest appellerer nok denne boken til de som er spesielt interessert i dyr. Men Hanna Hellquist skriver godt, det skal hun ha.

24 januar 2010

Skriveplassen

Jeg ble inspirert av Geir Isaxen, som viser fram skriveplassen til sin her, og Heidi som følger opp her.

I og med at jeg bor trangt (men til gjengjeld i Oslos koseligste bydel), må sengen og skrivebordet pent finne seg i å dele rom.

Både bordet og stolene er kjøpt i bruktbutikker. Bordet var så bredt at den snille mannen og damen som kom og leverte det måtte hekte av døren for å få det inn i rommet.

Skrinet til høyre har tilhørt min oldemor og har en snirklete A for Anna gravert i lokket. (En av de tingene jeg ville forsøkt å redde hvis det begynte å brenne). "Arkiveringsinnretningen" til venstre har jeg rett og slett nasket med meg fra en tidligere arbeidsplass (ja, den var utrangert altså...).

Bildet over skrivebordet er det Katrine Kalleklev som har laget (besøk bloggen hennes her).

Noen flere som vil vise fram skriveplassen sin?

22 januar 2010

Takk og pris!

Jeg er den heldige vinner av prisen «Kreativ blogger», tildelt av Knirk. Jeg takker og bukker og neier! Egentlig skal man sende hederen videre til sju andre bloggere. Jeg har imidlertid merket meg at flere av de bloggerne jeg setter pris på allerede har fått prisen, noen opptil flere ganger. Dermed tar jeg meg den frihet å sende heder og ære og takksigelser videre til alle de bloggerne jeg følger med på - ingen nevnt, ingen glemt!

Så gjenstår det vanskeligste: å fortelle sju fakta om seg selv. Jeg velger en litt uhøytidelig variant, i og med at jeg er ganske kjedelig av meg:

Jeg er i slekt med selveste Henrik Ibsen. Det er riktig nok langt ute (han var min oldemors halv-tremenning), men jeg syns likevel det er litt morsomt å tenke på. Og jeg er veldig stolt av mine dråper med dansk bergensblod, for det er dem jeg har å takke for dette.

Jeg er veldig glad i katter, men i og med at jeg bor i tredje etasje i en bygård midt i Oslo, er det ikke så lurt å skaffe seg en ordentlig en. Nå innser jeg at jeg mer eller mindre ubevisst er i ferd med å bli en samler av miniatyrkatter – kjøpt på reiser i utlandet. Jeg har dem både i stein, keramikk og glass – og til og med en som er strikket...

Jeg er en av de få som ikke har lest Knausgårds Min kamp – og som heller ikke har umiddelbare planer om å gjøre det. (Å, så lei jeg er av den debatten nå.)

Jeg er veldig opptatt av det gamle Øst-Europa og skulle ønske jeg kunne snakke latvisk. Der andre drømmer om Hawaii og Barcelona, drømmer jeg om Bucuresti og Tirana.

Jeg har aldri kjørt bil, og er overbevist om at opptil flere menneskeliv er spart takket være at jeg ikke har funnet på å ta lappen.

Jeg har alltid irritert meg over at jeg har et sjeldent navn (det er bare 1015 av oss). Derfor har jeg en liten kampanje på gang der jeg forsøker å få forfattere til å bruke navnet sånn at det kan bli litt mer kjent. Foreløpig innehar jeg rollen som politimester i en krimserie og sykepleier i en underholdningsserie.

Jeg debuterte med dikt i Det Nye, men etter ca. 30 år har jeg ennå ikke klart å komme med noen oppfølger.

17 januar 2010

Mer bok og film

Janet Frames (1924-2004) siste roman er nylig kommet på norsk, med tittelen Mot en ny sommer. Romanen ble skrevet i 1963, men forfatteren anså den som for personlig til at hun ville utgi den mens hun levde.

Hovedpersonen i Mot en ny sommer er Grace Cleve, en forfatter fra New Zealand som for tiden bor i London. Hun strever med å komme videre med en roman, og bestemmer seg for å takke ja til en invitasjon om å tilbringe en helg hos en journalist og hans familie på landet. I tankene hadde hun sett for seg hyggelige samtaler og et glass sherry foran peisen, men i stedet føler hun seg totalt fremmed og er ikke i stand til å gå inn i gjesterollen. Ethvert forsøk på en samtale blir bare stotring, og hun blir mer og mer fortvilet og velger å reise tilbake til London før tiden.

Dette ble en sterk leseopplevelse, noe som ikke minst skyldes den store fortvilelsen som gjennomsyrer romanen, og som smitter over på leseren. Å, som jeg ønsker at det skal gå Grace godt!

Grace ser på seg selv som en trekkfugl, og søker tilflukt i drømmer og minner fra barndommens verden på New Zealand (minner som kanskje er blitt forskjønnet).

Fuglemetaforene dukker opp flere steder i romanen, og et sitat fra diktet “The Islands” av Charles Brasch, går igjen og må kunne sies å oppsummere hele romanen og dens stemning:

“… fra viken hvor den vader stille,
flyr spoven mot en ny sommer.
I lys og stille lyder bruset
fra avskjeden; langt er det dit den ville;
og ingen vet hvor den skal slå seg ned i natt.”

Jeg kom også til å tenke på Haldis Moren Vesaas’ fine dikt "Einsamflygar" mens jeg leste denne boken. Grace Cleve var nok også en av dem som “flaksar så hjelpelaust av stad”.(Diktet kan leses her.)

Det er vondt å være vitne til de sosiale hemningene som ødelegger for Grace. Hun vil så gjerne høre til og ta del i et fellesskap, men hennes sjenanse og dårlige selvbilde ødelegger for henne. Hennes manglende muntlige formuleringsevne står i sterk kontrast til tankene hennes. I tankene er hun nemlig helt suveren. Her briljerer språkkunstneren med formuleringer som får leseren til å stoppe opp, gå tilbake, og lese om igjen.

Mot en ny sommer er en svært velskrevet og samtidig tilgjengelig roman. Teksten oppleves som ekte og ærlig, naken og utsatt, men samtidig sterk. Det kjennes som en tillitserklæring å få ta del i denne historien. Og selv om det er en personlig historie, er den i høyeste grad også allmenn.

Det er sårt å lese denne romanen fordi den rommer så mye fortvilelse og så lite håp. Samtidig er den så vakkert skrevet at jeg aldri ville ha vært denne leseopplevelsen foruten. I jungelen av lettglemte bøker, må denne holdes fram som et eksempel på en bok som gjør en forskjell. Den er også godt oversatt av Kari og Kjell Risvik.

New zealandske Janet Frame skrev en rekke bøker, men er nok mest kjent for selvbiografien En engel ved mitt bord (som egentlig består av tre bøker). Det er også laget en film med samme tittel - en film det føltes naturlig å se om igjen etter at jeg hadde lest Mot en ny sommer.

Filmen forteller om Janets barndom i et fattig hjem med mange søsken - hvorav to søstre drukner med noen års mellomrom. Janet blir tidlig trukket mot bøkenes og poesiens verden, og vi følger hennes vei til å bli forfatter.

Noe av det sterkeste er skildringen av tiden på mentalsykehus, der hun blir behandlet med elektrosjokk i flere år. Hun ble feildiagnostisert som schizofren. Det var meningen hun skulle lobotomeres, men en lege fikk se en artikkel i avisen om at Janet Frame hadde vunnet en pris for sin debutbok, novellesamlingen The Lagoon, og som følge av dette stoppet han planene. Dermed kom skrivingen bokstavelig talt til å redde henne. Sterke skuespillerprestasjoner gjør sitt til at dette er en meget severdig film. I tilegg er den fortalt på en respektfull måte, og den gjør meg nysgjerrig på det øvrige forfatterskapet til Janet Frame.

13 januar 2010

Fin filmoverraskelse

Jeg har en haug med dvd-filmer (hamstret over lang tid) som jeg sakte, men sikkert jobber meg gjennom. En kveld falt valget på "The Legend of 1900", en film jeg sannsynligvis kjøpte fordi den er regissert av Giuseppe Tornatore, mannen bak "Cinema Paradiso". Det viste seg å bli et lykkelig valg.

1. januar 1900 blir det funnet et nyfødt barn om bord på The Virginian, et passasjerskip på vei fra England til New York. Gutten får det velklingende navnet Danny Boodman T.D. Lemon Nineteen Hundred (det har sin helt naturlige forklaring), og blir tatt hånd om av en av de som jobber i maskinrommet. Det skal vise seg at Nineteen Hundred har en gudegave: en utrolig musikalsk talent. Han blir en berømt pianist, men han forlater aldri skipet, går aldri i land. Men årene går, og skipet blir gammelt og skal hugges opp. Da blir vår mann nødt til å gjøre et valg. Historien kan høres banal ut når man gjengir handlingen, men dette er en fortelling med flere lag.

Det var helt tilfeldig at jeg la merke til at det med liten skrift sto at filmen var basert på en historie av Alessandro Baricco, den italienske forfatteren som sannsynligvis er mest kjent for den vesle romanen Silke. Jeg har stor sans for Baricco, og sannelig hadde jeg ikke boken filmen var basert på i bokhyllen: Nittonhundra. Legenden om Oceanpianisten. (Jeg har en svensk pocketutgave, boken er ikke oversatt til norsk, og min italiensk er ganske skrøpelig).

Dette er en tynn flis av en bok (75 sider), men den rommer en historie som er større enn seg selv. En livsfilosofisk og melankolsk tekst som ikke etterlater leseren i et altfor muntert modus. (Ja, jeg liker sånne bøker…)

Filmen er veldig tro mot teksten, samtidig som den bygger den ut der det er nødvendig. Filmversjonen ivaretar magien og det gåtefulle ved teksten, aspekter jeg ofte syns blir borte når bøker filmatiseres. Her var faktisk filmen med på å åpne en tekst som jeg kanskje ikke hadde hatt like stort utbytte av hvis jeg ikke hadde sett filmen først (og vanligvis er det jo omvendt).

06 januar 2010

Fagerholms fantastiske univers

Så er jeg der igjen, i Trakten, det sumpaktige landskapet utenfor Helsingfors, jeg er ved Bule träsket, der den amerikanska flickan døde i 1969, uten at vi fikk vite hva som egentlig hendte. Å lese Den amerikanska flickan (det vil si jeg leste den norske oversettelsen som kom i 2007) var en stor og overveldende opplevelse. Monika Fagerholm holdt meg i et jerngrep med ordene sine, ord som ikke lignet så mye annet jeg hadde lest. Det er noe forførende over denne finlandssvenske forfatterens måte å skrive på. Sakte, men sikkert lokker hun deg inn i historiene sine, for så å holde deg fanget helt fram til siste punktum er satt.

Det var derfor med forventning jeg tok fatt på den etterlengtede oppfølgeren Glitterscenen, som kom ut i Finland i høst. Lanseringen av boken hadde blitt utsatt flere ganger, så det var tydelig at Monika Fagerholm slet med å fullføre sitt ambisiøse verk.

Helst skulle jeg ha tatt meg tid til å lese om igjen Den amerikanske jenta før jeg gjøv løs på denne nye romanen, men det var jeg for utålmodig til. Til å begynne med gikk det derfor litt tregt, jeg slet litt med å huske hvilket forhold de ulike personene i historien hadde til hverandre, og hva som hadde hendt med hver enkelt av dem i forrige bok. Det var som en lås som hadde rustet og ikke helt ville gi etter når jeg forsøkte å åpne døren. Derfor ble også lesningen litt oppstykket i begynnelsen, jeg leste litt, la boken fra meg, og tok til på nytt.

Men så er det altså at det skjer. Plutselig gir låsen etter og døren åpner seg på vidt gap, og jeg kan igjen tre inn i det fagerholmske fiktive universet. Bli kjent på nytt med personene fra Den amerikanske jenta og lære å kjenne de nye (blant andre Maj-Gunn Maalamaa og Suzette Packlén). Og til slutt få vite hva som egentlig hendte den dagen den amerikanske jenta druknet.

Og igjen blir jeg trollbundet, av historiene, av kvinneskikkelsene, av rytmen i språket, av det sagte og ikke minst det usagte, av antydningene og mytene og den underliggende uhyggen som blir sterkere og sterkere mot slutten av romanen. Det er så mye å undres over, så mye å gruble på, for forfatteren lodder dypt i menneskesinnet. For et utmattende arbeid det må ha vært å skrive disse to bøkene! Glitterscenen er nominert til Nordisk råds litteraturpris, og alle andre gode kandidater får ha meg unnskyldt, men jeg håper intenst at prisen går til Monika Fagerholm denne gangen.

Og ikke vet jeg hvilken ny bok jeg skal gå løs på nå, for stadig er det “fagerholmskan” som herjer rundt oppi hodet mitt. Jeg tror det får bli noe helt annet.

I Hufvudstadsbladet fins denne utmerkede anmeldelsen av Glitterscenen, og den gir også et godt bilde av handling og tematikk.