27 februar 2010

Svenske med sjarm

Johan Klings debutroman Människor helt utan betydelse er en roman på 165 små sider. Tilsynelatende en uskyldig liten sak, men den skulle vise seg å ta meg med storm (selv om akkurat det bildet passer veldig dårlig i og med at handlingen foregår en stille sommerkveld i Stockholm).

Stilen er slentrende og samtidig “stream-of-consciousness light”. Fortelleren, Magnus, er en slags moderne, men dog langt mindre nevrotisk utgave av Hamsuns Sult-helt.

Handlingen foregår i løpet av en sommerdag i 1998 i den svenske hovedstaden, og det er Magnus som er fortelleren. Han er usikker på om kjæresten vil ha ham lenger, og han mislykkes i sine forsøk på å finne seg noe å gjøre i mediebransjen. Hans nevrotiske tendenser er tydelige, og de er samtidig av en sånn art at mange vil kunne kjenne seg igjen. Han er - i egne øyne - den ukule blant de kule.

Med sin blanding av humor og melankoli erobrer Johan Kling mitt leserhjerte. Han greier å forvandle det hverdagslige til litteratur. Dertil er dette en fin liten stockholmsskildring.

Johan Kling lager også film, og det bærer boken preg av. Selv om det ikke skjer all verden i denne teksten, har den en sterk motor og den oppleves som rask til tross for at den er langsom. Dialogene er dessuten virkelighetstro og bidrar på en utmerket måte til å karakterisere personene. Det er også en veldig visuell tekst. De små øyeblikksskildringene fra Stockholm som flettes inn i teksten er nærmest som små dikt å regne.

Dette var en stor liten roman som gjorde meg varm om hjertet. Den satte meg i en helt spesiell stemning, og jeg følte nesten at jeg var i Stockholm mens jeg leste. Når Magnus myser mot den sterke solen, måtte jeg også myse der jeg satt i den vintermørke oslokvelden.

Pocketutgaven fås for den nette sum av 36 kroner hos nettbokhandelen Capris.

21 februar 2010

Sterk norsk stemme

Jeg leste Wenche-Britt Hagabakkens debutroman Gjenopprettelse da den kom ut i 2004, og likte den godt. Det slo meg at vi her hadde med en stilsikker forfatter å gjøre, samtidig som hun kunne kunsten å fortelle en historie. Man kunne innvende at historien kanskje ikke var så veldig original, men den var et varsel om at dette var en forfatter å ha forventninger til.

Siden har Wenche-Britt Hagabakken gitt ut to bøker, Zürich (2006) og Kjære Jonny Henriksen (2008).

Zürich handler om Ruth Vik som møter kjærligheten og sorgen, og livet og diktningen til den amerikanske poeten Emily Dickinson. Under et studieopphold i England forelsker Ruth seg i Stephen Barett, som dessverre dør kort tid etter. Hun reiser tilbake til Norge og gifter seg med ungdomskjæresten Jonas, mens hun stadig bærer sorgen etter Stephen i seg. Hun får datteren Miriam sammen med Jonas, men etter noen år går ekteskapet i oppløsning og datteren vender seg bort fra henne.

Ruth Vik går inn i en dyp personlig krise, og i sin krise innleder hun en dagboksamtale med Emily Dickinson. Kanskje kan Dickinsons liv og diktning hjelpe Ruth til bedre å forstå sitt eget liv.

Romanen åpner en oktoberdag på et hotellrom i Zürich. Ruth har reist hit for å få hjelp til å ta sitt eget liv.

Jeg fortapte meg helt i denne teksten. Dette er faktisk en av de beste norske samtidsromanene jeg kan huske å ha lest - kanskje fordi den er ganske utypisk norsk. Romanen er så gjennomført på alle plan, og den rommer så mye. Aller mest lar jeg meg begeistre over det poetiske språket, de språklige bildene som er både overraskende og presise. Det er særlig i “samtalene” med Emily Dickinson dette kommer fram. (Og selvsagt blir jeg inspirert til å fordype meg i Emily Dickinson.)

Jeg er også imponert over hvor godt Ruth Vik er sett og skildret. Jeg har ingen problemer med å tro på henne, og den indre spenningen forfatteren formidler gjennom henne er nervepirrende lesning. Og her er det snakk om en spenning som varer til siste slutt.

Også Kjære Jonny Henriksen er en god roman, men den grep meg likevel ikke like sterkt som Zürich. Handlingen er lagt til 1950-tallet, da Laila Larsens familie leide andre etasje i huset til familien Henriksen i en bygd ved Mjøsa. Familieforholdene er ikke de beste, faren og Lailas storebror er stadig i tottene på hverandre og det er ikke mye varme mellom foreldrene. Laila knytter seg sterkt til utleierens døve sønn, Jonny Henriksen. Han blir imidlertid sendt på internatskole for døve i Oslo, og Lailas prosjekt i denne romanen er å fortelle ham hva som skjedde etter at han forlot dem - og noen solskinnshistorie er det knapt snakk om.

Kjære Jonny Henriksen er mer tradisjonell enn Zürich, men forfatteren greier likevel å lage sin egen vri på sjangeren oppvekstroman. Og selv om jeg ikke opplevde et like sterkt sug som i Zürich, er mye av den språklige styrken til stede også her. Wenche-Britt Hagabakken er en mester i å finne de rette detaljene, de som gjør at jeg straks ser for meg det hun skriver om. Denne romanen gir også et veldig godt tidsbilde; kanskje er det dens største styrke.

Det er med andre ord god grunn til å glede seg til de neste bøkene fra Hamar-forfatteren Wenche-Britt Hagabakken .

20 februar 2010

Nytt, godt bekjentskap

Det er like tilfredsstillende hver gang det skjer: At det nærmest fra intet dukker opp en bok som viser seg å bli en storartet leseopplevelse. Slik hadde jeg det med The Painter of Shanghai av Jennifer Cody Epstein.

Romanen er basert på livet til den kinesiske kunstneren Pan Yuliang (1899-1977). Som 14-åring blir den foreldreløse Yuliang solgt til en bordell av sin onkel. En ung embetsmann forelsker seg imidlertid i henne, og kjøper henne fri. Hun blir hans konkubine og i 1920-årenes Shanghai utvikler hun også sitt kunstneriske talent.

Hun reiser siden både til Paris og Roma for å utvikle seg videre, men vender etter noen år tilbake til Kina. Der er det imidlertid store endringer, og det blir etter hvert umulig for henne å være utøvende kunstner der. Dermed ender det med at hun vender tilbake til Paris, der hun altså kommer til å dø i 1977.

Hvordan den fattige jentungen uten formell skolegang utvikler seg til å bli en anerkjent - og kontroversiell - kunstner er fascinerende lesning. På en overbevisende måte skildrer forfatteren både den unge jenta og den modne kvinnen.

Ikke minst ved å skildre det sårbare og skjøre ved Yuliang, får forfatteren meg som leser til å engasjere meg i hennes skjebne. Fra de første sidene ble jeg derfor revet med av denne dramatiske fortellingen som samtidig tegner et overbevisende bilde av de historiske forholdene i Kina, og spesielt Shanghai. Nennsomt vever forfatteren fakta inn i fiksjonen, slik at diktningen og virkeligheten aldri kommer i konflikt med hverandre.

Romanen er både underholdende og velskrevet, og forfatteren viser vei inn til en historie ingen andre tidligere har fortalt. Rett nok er den ganske tradisjonell i formen, men forfatteren har et så godt grep om fortellingen at hun nesten umerkelig styrer leseren inn i et rom som lukker seg rundt en.

Jennifer Epstein forteller en god historie, hun lærer meg noe nytt og hun lar meg sitte tilbake med et sterkt ønske om å jakte på flere sterke leseopplevelser.

På forfatterens nettside fins det også et utvalg av Pan Yuliangs bilder: jennifercodyepstein.com

15 februar 2010

Ny svensk krimsuksess

Hypnotisøren var en snakkis lenge før den kom ut mellom to permer. I Sverige gikk spekulasjonene høyt rundt hvem som skjulte seg bak pseudonymet Lars Kepler. Det viste seg etter hvert å være forfatterparet Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril.

Så gjenstår det å se om Lars Kepler har et like stort potensial som Stieg Larsson - slik noen har spådd.

Slik lyder forlagsomtalen: Med kort tids mellomrom blir en far, hans kone og datter funnet brutalt myrdet på to ulike åsteder. Sønnen er så vidt i live. Noen har åpenbart ønsket å utslette hele familien. Da politimannen Joona Linna innser at det finnes enda et gjenlevende familiemedlem, en søster, forstår han viktigheten av å finne henne før morderen gjør det. For å kunne avhøre sønnen tar Joona Linna kontakt med legen Erik Maria Bark. Han overtales til å hypnotisere gutten. Dermed bryter Bark et gammelt løfte om aldri mer å praktisere hypnose, og en skremmende kjede av hendelser settes i gang.

Og bare så det er sagt: Lars Kepler skriver så spennende at det ikke var snakk om å trekke dyna over hodet før boka var utlest. Og da naboen kom sent hjem og slamret med døra, ja da skvatt jeg faktisk.

Det er lettere å se forskjellene mellom Lars Kepler og Stieg Larsson enn likhetene, men det er sannsynligvis fenomenet mer enn historien i seg selv som får folk til å sammenligne (og ingenting er vel bedre enn å ha en knagg å henge noe på).

Hypnotisøren er den første i en planlagt serie, og bok nummer to kommer visstnok på svensk til sommeren. Film skal det for øvrig også bli.

Jeg har lest de to første bøkene i Larsson Millennium-trilogi og sett filmen som er basert på den første boken, og det sier vel kanskje sitt at jeg ikke har gått løs på den tredje og siste boken i serien. Jeg syns absolutt tematikken er spennende og jeg heier hemningsløst på Lisbeth Salander, men teksten i seg selv syns jeg tidvis var en langdryg affære.

Etter min mening er ikke tematikken i Hypnotisøren like spennende og interessant (og personene er heller ikke særlig komplekse), men der Keplers bok taper på innholdet, vinner den på dramaturgi, regi og effektivt språk. Kepler er rett og slett en bedre håndverker enn Larsson (til tross for at midtpartiet er for langt og fint kunne vært kuttet med femti sider). Så får det heller være at når spenningen er utløst, er også romanen glemt. Det var grusomt så lenge det varte, og det skal bli spennende å se om Kepler er den som klarer til å vippe Larsson av pinnen.

09 februar 2010

Sterk kost

Noen forfattere treffer meg som en knyttneve midt i magen. En sånn forfatter er finske Sofi Oksanen (f. 1977). Et til dels svært brutalt innhold formidles i et språk som er så nært og tidvis så vakkert at setninger og avsnitt må spoles tilbake og leses om igjen og gjemmes på.

Særlig er det den nylig utgitte Utrenskning, som hjemme i Finland har vunnet flere store priser og også er nominert til Nordisk råds litteraturpris, som gjør inntrykk.

Romanen åpner med at den gamle kvinnen Aliide, som bor på landsbygda i Estland, en dag i 1992 finner en forkommen ung kvinne utenfor huset. Aliide er først skeptisk fordi hun tror jenta blir brukt som “agn” av noen som vil rane henne. Russiskfødte Zara er imidlertid på flukt fra to menn som forfølger henne etter at hun ble lokket til Berlin, der hun endte opp som offer for trafficking.

Ut fra denne åpningen vokser det fram en fortelling som foregår dels under krigen og den sovjetiske okkupasjonen på 1940-tallet i Estland, dels på begynnelsen av 1990-tallet når et nytt Europa tar form etter murens fall. Det skal også vise seg at det er sterke bånd mellom den unge og den gamle kvinnen.

Gradvis avsløres hemmeligheter, slik at leseren hele tiden motiveres til å lese videre. Romanen er spennende på en nesten umerkelig måte; ikke som en thriller, men som et skjebnedrama. Forfatteren har et sylskarpt blikk og ved hjelp av små detaljer makter hun å tegne et helt panorama og mane fram bilder i leserens hode som gjør at alt kjennes ekte og nært. Det gnistrer av Sofi Oksanens prosa, samtidig som ordene hennes river og sliter i meg og ikke lar meg i fred.

Jeg kan ikke finsk, men for meg framstår Turid Farbregds oversettelse som usedvanlig god.

Stalins kyr er Sofi Oksanens debutroman, og til debutroman å være syns jeg den er svært god. Her møter vi mye av den samme tematikken som i Utrenskning. Anna vokser opp i Finland med finsk far og estisk mor. Hun lærer tidlig å benekte sin estiske bakgrunn, for moren vil beskytte datteren mot horestemplet estiske kvinner har fått. Men familiens estiske fortellinger bæres videre. De handler om brutalitet, svik og nød under andre verdenskrig og i Sibirs fangeleire, og senere om sovjettidens varemangel og overvåkingssamfunn.

Denne romanen er ikke like stramt regissert som Utrenskning, og selv om den imponerer meg, ble jeg ikke like grepet. Det kan ha å gjøre med at jeg syns fortellingen om Anna (som utvikler en ekstrem spiseforstyrrelse) får litt for stor plass og blir litt for støyende i forhold til de andre delene av historien. Det er imidlertid spennende å lese Annas historie opp mot det tidligere generasjoners kvinner har opplevd; for også spiseforstyrrelsen kan tolkes som en form for okkupasjon.

Også Stalins kyr er godt oversatt til norsk, av Morten Abildsnes.

For meg som er spesielt interessert i baltisk liv og historie og livet bak jernteppet, er Sofi Oksanen en etterlengtet forfatter. Men hennes bøker har også interesse ut over dette temaet. Ellers hadde hun neppe blitt oversatt til et trettitalls språk.

08 februar 2010

Kan han skrive også?

Den svenske skuespilleren Michael Nyqvist er nok mest kjent for sin rolle som Mikael Blomkvist, i filmatiseringen av Stieg Larssons romaner. Min personlige Nyqvist-favoritt er imidlertid filmen "Så som i himmelen", som jeg har liggende i beredskap i dvd-hylla.

Nå har imidlertid skuespilleren også debutert som forfatter. Når barnet har lagt seg er nylig kommet på norsk, og her forteller Nyqvist historien om hvordan han fikk greie på at han var adoptert og hvordan han til slutt fant fram til sine biologiske foreldre.

Selv om denne boken neppe hadde blitt til hvis Michael Nyqvist hadde vært en ganske alminnelig medelsvensson, er dette heldigvis ikke blitt noen kjendisbok. Og Nyqvist skriver absolutt godt nok til at boken forsvarer sin plass i bokvåren, selv om den neppe vil vinne noen litterære priser. Nyqvist har en historie å fortelle, og denne historien er så allmenngyldig at den også har interesse for andre. Når barnet har lagt seg kan godt leses som en roman.

Selv om en bok som dette nødvendigvis må bli personlig, er den ærlig og åpen uten å bli for utleverende. Vi slipper unna det ubehagelige intimitetstyranniet som rir verden som en mare for tiden. Michael Nyqvist greier å forvandle sine personlige opplevelser til litteratur, slik at man glemmer at forfatteren er en kjent skuespiller. Historien i seg selv er det viktigste her, og det er viktig å fremheve at dette er ikke er noen glad-historie i Tore på sporet-stil. Den er langt mer nyansert enn som så, og dermed også mer interessant.

Boken er oversatt til norsk av Astrid Nordang.

05 februar 2010

Spenning hele veien

Jeg krever ikke mer av en kriminalroman enn at den skal holde meg våken når jeg fortvilet forsøker å legge meg til å sove. Den testen består Jørgen Jægers Karma. Her er det full fart gjennom alle de 500 sidene. Det er mange tråder som skal nøstes opp til slutt, men forfatteren greier å holde hodet kaldt og historien varm hele veien.

Samtidig er flere av personene så “menneskelige” at leseren har lett for å knytte seg til dem. Karma er en handlingsmettet roman med et høyt tempo, men den gir samtidig leseren muligheten til å trekke pusten og gruble over hvordan det skal gå med for eksempel lensmannens søster som er tørrlagt alkoholiker, og som brått står overfor store og uventede utfordringer.

Dette er den femte boken i serien om Ole Vik. Vanligvis holder den godslige lensmannen til i idylliske Fjellberghavn, men i denne boken må han trå til i en sak i Bergen.

Utgangspunktet for romanen er at en mann forsøker å ta livet av seg på Korsneset i Bergen. En turgåer griper inn, men når politiet kommer er mannen død og turgåeren sporløst forsvunnet. Og siden baller det på seg, og den ene dramatiske hendelsen avløser den andre. Mer om boken og forfatteren kan leses på Jørgen Jægers nettsted.

03 februar 2010

Sterk historie, svakt språk

Little Bee av Chris Cleave lanseres som en av vårens sterkeste leseopplevelser. Og for all del: Det er en sterk historie vi får servert.

Det engelske ekteparet Sarah og Andrew reiser til Nigeria på ferie i et forsøk på å redde et skrantende forhold. En dag da de beveger seg utenfor feriestedets bevoktede område, møter de to søstre på flukt fra soldatene som har utslettet landsbyen deres. Sarah og Andrew må ta et vanskelig valg. To år senere banker den ene av søstrene, Little Bee, på ekteparets dør i England, og de blir konfrontert med valget de gjorde i Afrika.

Det er jo så man nesten ikke har hjerte til å kritisere en bok som har et så påtrengende alvorlig tema, men jeg gjør det likevel. Jeg ble absolutt grepet av selve historien, men samtidig merket jeg en økende irritasjon etter hvert som jeg leste. Det jeg irriterte meg over var først og fremst en del - etter min mening - håpløst banale skildringer av privatlivet til Sarah. Ekteskapet med Andrew skranter og hun forelsker seg i en mann hun treffer i forbindelse med jobben sin som journalist. Jeg syns generelt at personskildringene er for stereotype og at deler av teksten skjemmes av klisjeer. Det virker som om forfatteren ikke greier å bestemme seg for om han skal skrive chick.lit eller en politisk roman. I tillegg syns jeg det er noen scener mot slutten av romanen som ikke helt står til troende.

Og ja, kanskje er det jeg som ønsker meg en annen roman enn den Cleave har skrevet. For jeg tror nemlig dette kunne blitt en bedre bok, og jeg begynte nesten å klø i fingrene etter å redigere teksten. Det er ingen tvil om at Chris Cleave kan skrive, og han behersker absolutt de dramaturgiske grepene som skal til for å skape en spennende historie. Det er bare det at jeg irriterer meg over en del elementer som drar fortellingen ned til et nivå som gjør at min leseopplevelse svekkes.

For meg består den ultimate leseopplevelsen både av en god historie og et språk som gjør at historien løfter seg opp på et nytt nivå. Akkurat det makter etter min mening ikke Chris Cleave. Men jeg vet at mange liker denne boken, og jeg tipper den kommer til å bli en salgssuksess.

02 februar 2010

Kvinneliv i Bergen

Den selvpålagte kjøpestoppen for januar sprakk i Bergen. Til gjengjeld var det en fin sprekk: Bergenske kvinner fra Sankta Sunniva til Karine korgekone av Elisabeth Aasen (på salg hos Ark for 149 kroner). Her kan jeg lese om blant andre Cille Gad, Dorothe Engelbretsdatter og Amalie Skram.

Cille Gad er blant de mest fascinerende kvinneskikkelsen i denne boken. Hun levde fra ca. 1675 til 1711 og var begavet og språkmektig. Hun skrev vers på latin, og i tillegg kunne hun både gresk og hebraisk. Hun var for øvrig i familie med en annen velkjent bergenserinne; Dorothe Engelbretsdatter. Galt gikk det da Cille i dølgsmål fødte et barn. Barnet var dødt, og Cille ble betraktet som barnemorderske. Hun ble dømt til døden, men ble siden benådet. I 1708 kom hun til København, der hun fikk innpass ved universitetet.

Elisabeth Aasen har skrevet en rekke kulturhistoriske bøker med vekt på kvinnehistorie. Dette er fine, tilgjengelige og rikt illustrerte bøker. Jeg er så heldig å ha flere av bøkene hennes i hyllen: Driftige damer, Det skjønnes hage, Renessansens kvinner og Barokkens damer. Dette er bøker man ikke trenger å lese fra perm til perm, men som kan tas fram og blas i når man vandrer hvileløst rundt blant bøkene og ikke helt vet hva man skal gå i gang med.

I løpet av våren kommer Elisabeth Aasen med en ny bok, denne gangen om opplysningstidens kvinner. De som har anledning, kan høre Elisabeth Aasen på Litteraturhuset i Oslo 13 februar kl 15.00.