28 mars 2010

God påske!


Påskeferie betyr nok en anledning til å kjøpe bøker.

Her er resultatet av min påskeshopping (så langt, jeg reiser til Sverige på en tredagerstur i morgen, og jeg er veldig glad i svenske bøker...):

Carol Goodman: Arcadia Falls
Sue Gee: Reading in Bed
Stephan Collishaw: Amber
Brigid Pasulka: A Long, Long Time Ago & Essentially True
Rosie Alison: The Very Thought of You
Georgina Harding: The Solitude of Thomas Cave

God påske, alle sammen!

22 mars 2010

Skrått blikk på Beirut

En humoristisk film som samtidig er menigsfylt og tilfører noe nytt? Det er "Karamell", det!

Denne arabiske filmen fra 2007 handler om fire kvinner som driver en skjønnhetssalong i Beirut. Sammen møter de hverdagens store og små mysterium og problemer - utroskap, ulykkelig kjærlighet og forbudt lidenskap.

Det er befriende å se en morsom film fra en del av verden vi ofte bare forbinder med krig og konflikter. Her møter vi moderne kvinner som det er lett å kjenne seg igjen i, til tross for at handlingen foregår i et miljø som for mange av oss er fremmed.

Et godt alternativ til amerikansk og eurpeisk feel-good-film.

Dagen etter at jeg hadde sett filmen, leste jeg et intervju i den svenske avisen Dagens Nyheter med bloggeren og kunstneren Zena el-Khalil (f. 1976), som nylig har fått sin bok Beirut, I love You oversatt til svensk.

Zena el-Khalil ble først kjent gjennom bloggen beirutupdate.com, som ikke lenger er aktiv.

Beirut, I love You er hennes personlige historie om å leve, ikke bare overleve, i en by som har vært preget av krig. Zena el-Khalil er oppvokst i England og Nigeria, men har bodd i Beirut siden 1994. Kanskje en bok å sette på ønskelisten.

21 mars 2010

Fem favoritter

Beatelill oppfordrer oss til å komme med en liste over de fem beste bøkene vi har lest. Det er jo selvsagt en umulig oppgave, men her er i alle fall fem bøker som har gjort sterkt og varig inntrykk:

Tarjei Vesaas: Is-slottet
Deirdre Madden: The Birds of the Innocent Wood
Haruki Murakami: Trekkoppfuglen
Fernando Pessoa: Uroens bok
Sofi Oksanen: Utrenskning

19 mars 2010

Trist, men godt

Synne Sun Løes, som i 2002 fikk Brageprisen for den sterke romanen Å spise blomster til frokost, er tilbake med en ny ungdomsbok.

Tilstrekkelig vakkert er formet som en brevveksling mellom den dødssyke Johanne og Jenny, som har et ønske om å ta sitt eget liv. Ingen munter historie, men andre ord, men et helt realistisk scenario.

De to jentene er 17 år gamle, men så forskjellige som det er mulig å tenke seg. Johanne bor hjemme hos faren (moren er død) med sin to år gamle datter, mens Jenny bor sammen med den (i Jennys øyne) håpløse moren sin. Hun har nesten ingen kontakt med faren, og moren bytter ofte kjæreste. Jenny driver med selvskading og har flere opphold bak seg på psykiatrisk sykehus.

Det er Jenny som begynner å skrive til Johanne etter at hun har lest om henne i avisen. Gjennom brevvekslingen deler de to jentene tanker om livet og døden, og selv om de ikke fullt ut kan forstå hverandre, har begge stort utbytte av den andres brev. Forskjellen mellom dem kommer godt fram gjennom språket og måten de ordlegger seg på.

Det er ikke mulig å være uberørt av en bok som denne, ikke bare fordi temaet i seg selv er tungt, men også fordi Synne Sun Løes skriver så overbevisende og til tider også så vakkert. Så ja, dette er en bok til å gråte over, særlig når man leser den på en gråværsdag med regndråpene sildrende nedover ruten.

For selv om det også fins lyspunkter og håp i denne boken, er det til syvende og sist en mørk bok. Og slik må det være, en lykkelig slutt ville gjort dette til en langt dårligere bok. For det fins sånne tilfeller som forfatteren skriver om, og hvorfor skal man la være å skildre det som faktisk er vondt og vanskelig. Så lenge det gjøres så godt og anstendig som det Synne Sun Løes gjør, lar det seg forsvare. Forfatteren er for øvrig også utdannet psykiatrisk sykepleier, og jeg kjenner meg derfor trygg på at hun vet hva hun skriver om.

16 mars 2010

Veldreid underholdning

Jeg er alltid på jakt etter gode, velskrevne underholdnings-romaner. Bøker jeg kan slappe av med og som får meg til å glemme tid og sted. En sjanger ikke alle synes er “fin” nok, men som jeg tillater meg å nyte hemningsløst fra tid til annen.

En forfatter som ser ut til å tilfredsstille kravene mine, er svenske Maria Ernestam.

Jeg har tidligere lest Busters öron, som jeg ble veldig fascinert av fordi forfatteren skriver fram en spennende historie, samtidig som hun får fram understrømmene i menneskesinnet. Det som ser ut som en idyll til å begynne med, framstår til slutt som et vrengebilde.

Nå har jeg akkurat lest Alltid hos dig, som rett nok ikke er like fiffig og overraskende som Busters öron, men som like fullt ble en god leseopplevelse.

Her møter vi den vellykkede fotografen Inga som mister mannen sin i hjerteinfarkt i ganske ung alder. Hun døyver sorgen ved å begrave seg i arbeid, men et par år senere bestemmer hun seg for å reise til familiens sommersted på Marstrand for å forsøke å samle tankene.

En dag går hun i gang med å rydde i boden, og der finner hun en eske med avisutklipp og et brev som er sendt fra Kenya i 1916. Dette brevet bærer på en hemmelighet, og Inga begynner selvsagt å nøste i denne historien. Det skal etter hvert vise seg at hennes farmors historie er mer spennende enn det Inga i utgangspunktet kjente til.

Farmor Rakel dør i 1959, like før Inga blir født, og på dødsleiet forteller hun sin historie til leseren. Parallelt med dette følger vi Inga i hennes jakt på farmorens fortid. Sakte, men sikkert vikles alt ut av historiens mørke.

Det er for så vidt ikke noe nytt og nyskapende over denne fortellingen, men de ulike kvinneskjebnene griper meg, og jeg lar meg villig rive med. Og når alt går pent og pyntelig opp til slutt, kan jeg lukke boken og konstatere at jeg har hatt en leseopplevelse av den gode gamle sorten. Ikke uforglemmelig, men av et sånt slag at jeg godt kan bli avhengig av Maria Ernestam.

Jeg har fortsatt Kleopatras kam og Caipirinha med Döden til gode, og i mai kommer det en ny roman. Den har tittelen På andra siden solen, og har handling fra Skåne og Kina. Jeg har allerede satt meg på “venteliste” hos en nettbokhandel nær meg.

14 mars 2010

Krim om fuglenes opprinnelse

Danske Sissel-Jo Gazan er ikke først og fremst krimforfatter. Dinosaurens fjær er hennes debut innen sjangeren. Denne kriminalromanen skiller seg da også ut fra den typiske krimromanen, ved å være en “vitenskapskrim”.

I denne romanen møter vi Anna, som holder på med en avhandling i biologi om debatten om fuglenes opprinnelse. En dag blir veilederen hennes funnet myrdet. Alt tyder på at det er en hevnaksjon, og spørsmålet er om Anna kan mistenkes for ugjerningen i og med at hun er blant dem som har et anstrengt forhold til denne mannen.

Til å hjelpe oss å løse gåten har vi politimannen Søren. Han får hjelp av Anna til å gjennomskue den naturvitenskapelige verden, et miljø styrt av makt og prestisje. Disputten i fagmiljøet står om fuglenes opprinnelse: Stammer de fra dinosaurene eller ikke? Dette er vitenskapelig sprengstoff, skal det vise seg.

For en som ikke alltid var mentalt til stede i naturfagtimene, må det nødvendigvis bli en del som går en hus forbi. På den annen siden liker jeg det, fordi jeg ved å lese denne boken føler jeg at jeg likevel er “med”. Jeg får innblikk i et felt jeg ikke kjenner fra før, og forfatteren får meg aldri til å føle meg dum selv om jeg mangler kunnskap om feltet.

Kunnskapsformidlingen går heller ikke ut over krimplottet. Forfatteren håndterer i det store og hele dette godt, selv om det til tider blir i overkant mye å holde styr på. Hun kunne gjerne ha begrenset seg litt. Romanen blir markedsført som vitenskapelig krim, kjærlighetshistorie og psykologisk drama. Kanskje er det å gape over for mye. Men likevel: Sissel-Jo Gazan kommer godt fra sin krimdebut. Forfatteren er for øvrig selv biolog og skulle dermed ha god greie på det hun skriver om.

En annen av Sissel-Jo Gazans bøker er oversatt til norsk: Viktig å vite om Ludmilla. Jeg likte den veldig godt, og det var grunnen til at jeg valgte å gå løs på den 500 sider lange Dinosaurens fjær - som for øvrig er oversatt til norsk av John Erik Frydenlund.

10 mars 2010

På kjøpet

Jeg kjøper ganske ofte bøker kun basert på omslag og baksidetekst. Det er ikke alltid det klaffer. Det var for eksempel tilfelle med Mark Sloukas The Visible World, memoarene til en gutt som vokste opp i New York med foreldre fra Tsjekkoslovakia. Etter 45 sider innså jeg at dette ikke var noen bok for meg, jeg ble rett og slett ikke grepet av historien.

Som et lite plaster på såret var det et utdrag fra et dikt av W.H. Auden (1907-1973) gjengitt foran i boken:

The glacier knocks in the cupboard,
The desert sighs in the bed,
And the crack in the tea-cup opens,
A lane to the land of the dead.


Jeg syns de to siste linjene var så nydelige at jeg falt helt i staver. Nå har jeg revet ut siden og puttet den inn i boken der jeg skriver ned fine dikt jeg finner.

Diktet heter As I Walked Out One Evening, og kan leses i sin helhet her.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, med andre ord.

08 mars 2010

En helt spesiell hund

I utgangspunktet er jeg ikke spesielt interessert i romfart, og ikke er jeg opptatt av hunder heller, kattemenneske som jeg er. Det var rett og slett Murakami som fikk meg til å løfte blikket, med sine referanser til Sputnik i Elskede Sputnik.

I Elskede Sputnik møter vi Sumire som ønsker å bli forfatter og er sterkt inspirert av Jack Kerouac. Når Sumire møter Miu (en 17 år eldre kvinne som hun forelsker seg i) og kommer til å nevne nettopp Kerouac, demrer det for Miu, men hun klarer ikke helt å plassere den kjente forfatteren: “Kerouac, Kerouac… Var ikke han en sånn sputnik?” Det hun mener er “beatnik”… Men etter dette begynner Sumire å tenke på Miu som “elskede Sputnik”.

4. oktober 1957 skjøt Sovjetunionen opp verdens første kunstige satellitt, Sputnik 1, fra Kasakhstan. 3. november samme år ble Sputnik 2 skutt opp med hunden Laika om bord. Hun ble det første levende vesen i rommet.

Den offisielle historien den gangen var at Laika hadde overlevd i fire dager i bane rundt jorden, men i virkeligheten førte stress og overoppheting i kapselen til at hunden døde på under fem timer.

Denne historien er det Nick Abadzis har tatt utgangspunkt i i tegneserieromanen Laika. Ut fra de tørre fakta har han skapt sin egen historie om den tidligere fangen Korolev som ble sjefsingeniør ved det sovjetiske romfartsprogrammet, om dyrepasseren Jelena og ikke minst om Laika selv.

Nick Abadzis kan nesten få et kattemenneske til å konvertere til hundemenneske (ja, men bare nesten), så fint framstiller han denne helt spesielle hundens skjebne. Like fascinerende er skildringen av den sovjetiske mentaliteten og innblikket vi får i “sovjetmenneskets” gjøren og laden.

Jeg har ikke lest så mange tegneserieromaner tidligere, men jeg lar meg gjerne friste til å lese mer innen denne sjangeren. I dette tilfellet fungerte det i alle fall som en utmerket måte å formidle historie på.

Laika er nylig utgitt på norsk, oversatt av Rune R. Moen.

07 mars 2010

Om fugler og fortellinger

Å få en sånn fin bok som Marie-Sabine Rogers Å telle duer mellom hendene kjennes som å vinne i leselotteriet.

Denne franske romanen har noe av den samme virkningen som god rødvin: jeg blir litt mildere stemt overfor verden, og jeg setter enda større pris på de små gleder. Og til de små gleder hører nettopp lykken over en god bok.

Germains forhold til bøker begrenser seg til å være noe man stikker under et skakt bordbein. Han har aldri vært noe skolelys og i en alder av 45 år bor han i en campingvogn nederst i morens hage. Den dagen han treffer 86 år gamle Marguritte i parken, er det imidlertid duket for endringer i livet hans.

De to har det til felles at de teller duer, men der stopper også likhetene. Margueritte har vært forsker og hennes kjærlighet til bøker er stor. Det utvikler seg etter hvert et varmt vennskap mellom disse to, og Margueritte begynner å lese høyt for Germain fra bøker hun selv er begeistret for. Blant bøkene hun leser fra er Pesten av Albert Camus og Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner av Luis Sepulveda.

Mye av magien ligger i de ordene forfatteren legger i munnen på sine personer, og måten hun viser dem fram på. Hun ser dem og hun får leseren til også å se dem og verdsette dem. Det strømmer varme ut av denne vesle romanen på et par hundre små sider. Margueritte guider Germain inn i litteraturens verden, og hun gjør det med kløkt og ekte glede. Forfatteren får så fint fram at litteratur er for alle, det gjelder bare å finne fram til de rette historiene. Og like mye som det handler om litteratur, handler det om livet.

Sett av et par timer til å lese denne boken. Den fungerer som en støyskjerm mot alle de høylydte budskapene vi utsettes for i det daglige. Å telle duer er både fornøyelig, sjarmerende og klok.

Romanen er overbevisende oversatt av Agnete Øye.

05 mars 2010

Impulskjøp

I et innlegg på bloggen sin spurte Beatelill om hvordan vi velger ut bøker. Jeg får tips om bøker gjennom mange ulike kanaler: anbefalinger fra andre (enten “live” eller på nettet), ved å gå i bokhandelen, lese aviser og magasiner, informasjon fra forlag, se noen lese en bok mens de venter på bussen eller flyet, på biblioteket. Kort sagt: Nesten overalt.

Ett av de stedene hvor jeg ofte slenger innom, er en Fretex-butikk i nabolaget. I kjelleren der har de nemlig en ganske stor og fin bokavdeling hvor jeg finner mange godbiter (det er også her jeg pleier å levere fra meg bøker jeg ikke sparer på). I går stakk jeg innom igjen - og kom ut med ni bøker til den nette sum av 360 kroner totalt. Med andre ord så billig at man har råd til å bomme på en bok eller to.

I går var jeg ekstra heldig, for det var tydeligvis noen som hadde levert fra seg nesten hele samlingen sin med Vita-bøker fra Gyldendal. Vita var en serie for oversatt litteratur fra fjern og nær.

Jeg plukket med meg følgende titler:

D.M. Thomas: Det hvite hotellet
Peer Hultberg: Preludier (en roman om Chopin)
Beppe Fenoglio: Vanlagnad
Salvatore Satta: Dommens dag
Djuna Barnes: Nattskog
Elena Ferrante: Hjemreise

I tillegg fant jeg tre (tilsynelatende uleste) pocketbøker av Murakami. Selv om jeg hadde alle fra før, klarte jeg ikke å la være å kjøpe dem. De kostet jo bare 20 kroner stykket…

04 mars 2010

Mesteren og leseren

Å lese en bok av den japanske forfatteren Haruki Murakami er å tre inn i et eget, fantastisk (også bokstavelig talt) univers.

Murakami er dessuten en melankoliens mester. Dette er ikke bøker der man kan forvente seg en happy end. I stedet graver Murakami seg innover i menneskesinnet, leter i kriker og kroker og kommer alltid opp med en historie som på et eller annet vis vikler seg inn i mine egne tanker og fantasier og lager et salig sammensurium. Det er nesten så jeg ikke kan tenke meg et liv uten Murakami.

I Elskede Sputnik er det barneskolelæreren K som er fortelleren. Han er forelsket i Sumire (som skriver og skriver og gjerne vil bli forfatter), men hun vil bare være venn. Sumire kan finne på å ringe til K midt på natten for å diskutere de store spørsmålene i livet. En dag forelsker Sumire seg i en 17 år eldre kvinne, Miu, som tar henne med seg på ferie til en gresk øy. Og her er det at Sumire en dag bare forsvinner, “i løse lufta”, som det heter i romanen.

Elskede Sputnik er ikke Murakamis største litterære bragd. Denne romanen er ikke på høyde med Trekkoppfuglen eller Kafka på stranden, men den er likevel mer enn bra nok. Jeg tror faktisk ikke Murakami er i stand til å skrive en dårlig bok.

Takk til Magne Tørring som har oversatt romanen (som kom ut i Japan allerede i 1999) så fint til norsk. Og på forhånd takk til Ika Kaminka som sitter og oversetter Murakamis nye storverk, 1Q84. Den boken kommer sannsynligvis på norsk neste høst.

Knirk har for øvrig blogget om Elskede Sputnik her.

01 mars 2010

Fantasi og virkelighet

Jeg har fortsatt Georgina Hardings roman The Spy Game under huden, og den krever nærmest at jeg tar en liten pause før jeg går løs på en ny bok. Allerede i løpet av det første avsnittet greide forfatteren å fange meg. Ikke fordi teksten lå an til å bli neglebitende spennende, men fordi en helt spesiell stemning kom krypende innover meg og nektet å slippe taket. Vakkert og samtidig melankolsk.

En dag når Anna er åtte år gammel, kjører moren hennes av gårde i bilen for aldri mer å komme tilbake. Det er en dag tåka henger tjukk over den vesle engelske landsbyen, og heretter skal Anna alltid forbinde moren med tåke. Det passer bra også i overført betydning, for det er svært lite Anna og den to år eldre broren Peter (og for så vidt alle andre) vet om moren. Det eneste hun har fortalt om bakgrunnen sin er at hun opprinnelig kom fra Königsberg og at hun flyktet derfra til Berlin, der hun traff engelskmannen hun giftet seg med og som ble faren til Anna og Peter. Alle bånd til fortiden ble kuttet, og Caroline Wyatt ble hennes nye identitet.

Omstendighetene rundt morens død blir for en stor del holdt skjult for barna. De får vite at hun døde i en bilulykke og at hun nå er i himmelen, men de er ikke med på begravelsen, og det snakkes heller ikke om morens død i etterkant. Faren er en ganske taus og innadvendt person som bearbeider sorgen gjennom å stelle i hagen.

Handlingen foregår tidlig på 1960-tallet, midt under den kalde krigen, og samtidig som moren omkommer, blir en stor spionsak avslørt. Dermed får Peter det for seg at moren slett ikke er død, men at hun er spion og fortsatt i live. Han får Anna med seg på denne leken som etter hvert utvikler seg til en besettelse. På et tidspunkt tror barna at det er moren de ser i Oxford når de ser en kvinne som har en likedan kåpe som den moren hadde på seg den dagen hun ble borte. Og dessuten fins det jo ikke noe sted på kartet som heter Königsberg.

Forfatteren skildrer barns fantasi og forestillingsevne på en overbevisende måte, og viser samtidig hvor galt det kan gå når man holder ting skjult for barn - selv om det sikkert ble gjort i beste mening. Denne romanen sier samtidig noe som grensegangen mellom minner og innbilning: Hva husker Anna om moren og hva tror hun at hun husker? Og: Hvor godt kan man egentlig kjenne et annet menneske?

I godt voksen alder, etter at faren er død, bestemmer Anna seg for å reise i morens fotspor, først til Berlin og siden til Kaliningrad. Hun har nesten ingen spor å gå etter, men reiser likevel med et lite håp om å finne et eller annet.

Dette er en reflekterende og filosoferende roman mer enn en handlingsdrevet tekst, uten at det på noen måte betyr at den er stillestående. Georgina Harding skriver lett, elegant og poetisk på samme tid, og hun er en mester i å skrive fram stemninger som også sier noe om personene og miljøet hun skildrer. Samtidig er fortellingen i seg selv gripende og sterk, og jeg føler at personene jeg leser om virkelig angår meg.

The Spy Game er en klok bok som samtidig bekrefter at det faktisk ikke er alt man kan bli klok på.

Jeg husker ikke hvordan jeg fant fram til denne boken, bare at det var et eller annet sted på nettet. I tillegg til at jeg leste fine ting om den, falt jeg pladask for omslaget. Dermed var veien kort til nærmeste nettbokhandel. Internett har gjort det dyrere - men også morsommere - å være bokleser.