Sjarmøretappe

Anna Gavalda er tilbake med en ny bok. Ikke et overflødighetshorn av en feel good-roman som Saman er ein mindre aleine, og ikke en tekst av samme litterære kaliber som Eg elska ho. Ein vakker dag vekker like fullt lesegleden min - fordi den sjarmerer meg.

Vi møter søsknene Simon, Garance og Lola (de er i 20- og 30-årene) som stikker av fra et kjedelig familiebryllup. De bestemmer seg i stedet for å besøke lillebroren Vincent som har sommerjobb på et slott.

For en stakket stund legger de bak seg hverdagen og problemene og vender tilbake til barndommen. Handlingen foregår i løpet av denne ene dagen.

Når denne boken er blitt 162 sider, er det takket være den store fontstørrelsen og den rause linjeavstanden. På mange måter er dette en bagatell av en bok, men den er likevel umiskjennelig “gavaldask”; jeg kjenner igjen det lekne og samtidig stilsikre språket, melankolien, de litt skakkjørte karakterene, den lune, men likevel så slagkraftige humoren. Den som leter etter noe nytt, vil imidlertid bli skuffet. Dette er mer en "spin off" av forfatterens litterære univers.

Det er som om forfatteren har drysset ordene utover papiret, så lett og elegant føles språket. Nettopp derfor forelsket jeg meg i denne teksten. Jeg lar meg forføre av språket og underfundighetene. Og som alltid gjør Tove Bakke en god jobb som oversetter. Hennes ordvalg kler historien, og jeg innbiller meg at Anna Gavalda ikke kunne ha gjort det bedre selv…

Nostalgi

Oslobilder.no er en gullgruve for alle som er interessert i hovedstadens historie. Her er det fotografier fra Oslo byarkivs og Oslo Museums samlinger med historiske bilder. Nettstedet skal etter hvert utvides til også å omfatte flere arkiv og samlinger av bilder med relevans til Oslo.

I denne fantastiske basen fant jeg også et fotografi fra min egen gate, fra en tid lenge før funkisblokka mi kom inn i bildet.

Riktig et bilde å drømme seg bort i, og jeg har ingen problemer med å se meg selv rusle her en sommerlig søndags ettermiddag. Kanskje har jeg fått meg en ny hatt jeg gjerne vil vise meg fram i, og mon tro om ikke hjertet mitt banker for en stram kar som er i tjeneste i den staselige villaen til Westye Egeberg. I kåpelommen ligger kastanjen fra Vår Frelsers Gravlund som jeg er overbevist om skal bringe meg lykke på ferden.

Jo, det var tider…

Gode Gro

Gro Dahle tilhører mine favoritter blant norske forfattere. Kanskje fordi hun er både muntrasjonsråd og melankoliker. Og selv om hun har sin egen særegne stil, er det også et stort spenn i forfatterskapet hennes.

Best som det er spreller ordene hennes som nytrukket sei en sommerdag, for så plutselig å kle seg i et alvor som sender gysninger nedover ryggen på leseren. Med ordene sine sprenger hun seg vei gjennom tankene mine, og jeg liker så godt denne blandingen av det absurde og hverdagslige.

I fjor kom novellesamlingen Hvem som helst, hvor som helst. Novellene i denne samlingen er blitt til over flere år, og det er nok forklaringen på at variasjonen er så stor. Felles for mange av tekstene er likevel at de strutter av energi, samtidig som de tar opp i seg det såre. Gro Dahle ser ting på nye måter og fra uvante vinkler. Det er også noe uutgrunnelig i en del av tekstene som fascinerer meg. Denne samlingen rommer så mye, og her kan man lese om igjen med stort utbytte fordi tekstene utvider seg ved hver nye lesning.

Den som kunne skrive som Gro Dahle!

Jeg har tidligere blogget om Gro Dahle her.

Dragning mot det dystre

Etter å ha lest Jan Roar Leikvolls roman Fiolinane, følte jeg en sterk trang til å kvitte meg med boken. Dette er ikke en bok jeg kunne tenke meg å ha stående i bokhylla. Ikke fordi det er en dårlig bok. Tvert imot. Det er en meget velskrevet bok om et svært dystert tema.

Jan Roar Leikvoll markerte seg allerede som debutant med Eit vintereventyr i 2008, og med Fiolinane bekrefter han sitt talent.

Eg-personen i denne romanen bor sammen med resten av familien på en fylling, der de livnærer seg på det de kan finne - som ikke er mye - i tillegg til sporadisk nødhjelp som blir sluppet fra fly. Det er med andre ord en slags endetidshistorie vi har her. Den unge eg-personen er den eneste som fortsatt har en viss verdighet igjen. Ellers i dette samfunnet har fornedrelsen seiret.

Jeg skal ikke skremme potensielle lesere ved å gå i detalj, men ubehaget åt seg innover meg jo mer jeg leste. Hadde dette vært en dårlig bok, hadde jeg for lengst lagt den bort, men Leikvoll skriver så godt at jeg tvinges videre. Dette er en tekst som nærmest gjør krav på å bli lest.

Det til dels groteske innholdet står i sterk kontrast til det nøytrale og tidvis svært poetiske språket. Det må ha kostet å skrive denne romanen.

En munnfull

Etter å ha lest denne romanen, følte jeg meg litt som etter å ha gomlet i meg en stor godtepose: Selv om jeg egentlig var mett, spiste jeg helt til posen var tom, og satt igjen med den velkjente følelsen av å ha spist for mye.

Julia Gregsons Østenfor solen handler om tre britiske kvinner som på 1920-tallet reiser til India. Viva er født og delvis oppvokst i India, men ble sendt tilbake til England da foreldrene og søsteren døde.

Foreldrene hennes har etterlatt seg en gammel koffert i India som Viva omsider bestemmer seg for å hente. For å finansiere reisen, tar hun på seg oppdraget med å være anstand for to unge kvinner, Rose og Victoria, i tillegg til den unge gutten Guy. Rose skal gifte seg med en engelsk offiser hun knapt nok kjenner, mens Victoria flykter fra sin overbeskyttende mor og har som mål å finne en ektemann i India. På båtturen til India blir de kjent med den unge legen Frank, som skal komme til å spille en viktig rolle i Vivas liv.

Vivas drøm er å bli forfatter, men for å livnære seg begynner hun å jobbe på et barnehjem. Viva forteller alle at foreldrene og søsteren ble drept i en bilulykke, men leseren skjønner fort at dette ikke er sant. Ikke engang Viva vet den fulle og hele sannhet, det blir et av romanens prosjekter å avsløre dette. Men mest av alt dreier det seg om drømmen om og jakten på kjærligheten, og som ventet oppstår det komplikasjoner og dramatikk - før alle brikker til slutt faller på plass.

Som med de fleste assorterte godteposer, er det noen biter som er veldig gode, mens andre ikke smaker fullt så godt. Med sine 561 sider er denne boken til tider litt for “jabbete”, og karakterene er ganske flate. Her skal man ikke forvente seg den helt store litterære opplevelsen. Leseren må godta at alt fortelles, for her er det ingenting som overlates til leseren selv å tenke fram. Forfatteren tar deg i hånden og leier deg trygt fram til siste side.

Handlingen er lagt til 1920-tallets India, en tid med et begynnende opprør mot kolonimakten. Den politiske situasjonen er ikke et tema i seg selv i denne romanen, men det ligger der som et bakteppe og er med på å gjøre boken lesverdig.

Er du ute etter en lettlest underholdningsroman og gjerne vil ha litt indisk historie på kjøpet, kan Østenfor solen være et godt alternativ. Ønsker du derimot en mer litterær roman der du som leser blir mer utfordret, vil jeg anbefale en annen roman fra India: Et landskap av umulige lengsler av Anuradha Roy, som jeg tidligere har blogget om her.

For øvrig liker jeg Roses og Victorias prosjekt med Gi-faen-dager, dager der det er lov å tenke bare på seg selv og gjøre det man finner for godt. Jeg tror kanskje jeg skal ta meg en sånn dag snart.

Boken er oversatt til norsk av Elisabet W. Middelthon.

Sitatsanking

Cathrine på bloggen Min bokhylle etterlyser våre favorittsitater. Jeg har i grunnen ikke noe favorittsitat, men var en periode flink til å skrive ned sitater bl.a. fra bøker jeg leste. Nå er den sitatboken i ferd med å ramle fra hverandre (den er gammel og av dårlig kvalitet), men jeg har funnet den fram og byr herved på noen smakebiter:

"Ola Nordistuen er Fan danse mig ikke en Begyndelse engang, end si et Resultat av noget; han er ikke et Komma i den store Bok, men en Flæk i Papiret." (Knut Hamsun: Mysterier)

"Jeg elsker en kjærlighetsdrøm jeg hadde engang, jeg elsker dig og jeg elsker denne plet jord. Og hvad elsker du mest? Drømmen." (Knut Hamsun: Pan)

"Det eneste jeg forlanger av et dikt, er at det kan leses så langsomt at man rekker å bli eldre mellom hvert ord." (Göran Tunström)

"Mot dårleg kritikk hjelper det å vera gløymsk." (Tarjei Vesaas)

"Magisteren hadde sittet og skrevet hele formiddagen og følt seg i god form, men nå leser han gjennom det han har skrevet...å herre jemini: så er det ikke slik som han hadde tenkt, men det reneste pjatt. Så har man sittet og padlet i et verdenshav med en teskje som vanlig." (William Heinesen: De fortapte spillemenn)

"Det kan jo ennå hende mange ting i verden. Den er ikke laget etter juridiske paragrafer." (Karen Blixen: Den afrikanske farm)

"De fleste kjensgjerningene er likegyldige, men enkelte av dem viser seg plutselig å ha en overraskende betydning, som når en fisker en tøybit opp av filleposen, og så er det nettopp den som gjør mønsteret levende og vakkert." (Tove Ditlevsen: Vilhelms værelse)

Min miserable påskelektyre

Påsken skulle være engelsk i år. Jeg skulle rett nok være hjemme i byen, men hadde kjøpt seks engelske bøker jeg hadde store forventninger til. Det endte med at den ene forventningen etter den andre ikke ble innfridd.

Jeg begynte med den jeg hadde aller størst forventninger til: Georgina Hardings The Solitude of Thomas Cave. Jeg hadde jo for ikke lenge siden lest The Spy Game (som jeg blogget om her), som gjorde stort inntrykk. Dessverre var ikke debutboken på langt nær like god. Historien fenget meg ikke, og personene interesserte meg ikke. Språket var heller ikke av samme kaliber. Teksten sto og stampet og jeg ga meg etter 70 sider.


The Very Thought of You av Rosie Alison er i utgangspunktet en rørende historie fra andre verdenskrig om en jente fra London som blir sendt på landet for å komme unna bombene, og som ender på et avsidesliggende gods som blir gjort om til internatskole. Den er for øvrig på "longlist" til Orangeprisen. Her ligger det mye godt stoff som lengter etter å bli levendegjort, men dessverre oppleves det som om forfatteren skusler bort de gode mulighetene. Her blir det dessuten for mye "telling" og for lite "showing". Men, jeg leste i alle fall ferdig.

Nå var tiden inne for litt lettere saker, og med friskt mot gikk jeg løs på Reading in Bed av Sue Gee. Jeg ventet meg en vittig, litt romantisk historie der bøker skulle spille en sentral rolle. Hva fikk jeg? En temmelig kjedelig og veldig tradisjonell chick.lit. om to godt voksne damer som rett nok hadde dratt på litteraturfestival, men som var langt mer opptatt av mann og barn. Etter 68 sider ga jeg opp, og sendte boken til resirkulering.



Mitt neste halmstrå ble Amber av Stephan Collishaw. Jeg hadde tidligere lest og likt The Last Girl. Collishaw har selv bodd i Vilnius og har lagt deler av handlingen i bøkene sine hit. Jeg syns det er stas med bøker med handling fra Baltikum, så nå gledet jeg meg. Nok et bomkjøp... Personene ble for flate og det var ikke sterkt nok driv i teksten til at jeg kom meg lenger enn en tredjedel ut i boken - til tross for at det var et mysterium med tråder til Afghanistan som skulle oppklares.

Heldigvis hadde jeg vett nok til å spare det beste til slutt. Det var i alle fall det jeg trodde. Helt siden jeg leste Carol Goodmans The Lake of Dead Languages (som jeg blogget om her), har jeg sett frem til å lese mer av denne forfatteren. Arcadia Falls er rykende fersk, og den har et fristende omslag. Det burde love godt, men... så viser det seg at handlingen er til forveksling lik den vi finner i The Lake of Dead Languages. Jeg har rett og slett å gjøre med en dårlig kopi av debutromanen. Likevel: elendig er det jo ikke - jeg får fortellinger på to tidsplan, myter og mystikk og gåtefulle personer, samt referanser til eventyr og kunst. Jeg leste ut boken, men lurer litt på hvordan en dreven forfatter kan slippe unna med å skrive den samme boken to ganger.

Det var så langt jeg kom. Den siste boken, A Long, Long Time Ago & Essentially True av Brigid Pasulka, har jeg ennå ikke rukket å begynne på. Det pirret nysgjerrigheten min at den amerikanske forfatteren, som er etterkommer av polske emigranter, har lagt handlingen til vakre Krakow. Hun bodde i byen ett år på 90-tallet, og i tillegg til å lære seg språket satt hun på kafé og skrev denne boken. Jeg liker sånne forfattermyter. Så får vi se om jeg begynner på den nå, eller om jeg sparer den til en regnværsdag...

En av vårens beste oversatte romaner

Kamila Shamsies nylig oversatte roman Brente skygger består av fire deler. Det hele tar til i Nagasaki. Det er her vi blir kjent med den unge japanske kvinnen Hiroko. Hun overlever atombomben, men blir brennmerket med to traner på ryggen; det er mønstret på kimonoen hun hadde på seg. Både Hirokos far og hennes tyske kjæreste Konrad omkommer.

I del to blir vi tatt med til Delhi i 1947, der Hiroko oppsøker Konrads søster Ilse (Elizabeth), som er gift med en engelskmann og har en sønn, Henry. Dette er en turbulent tid med opptøyer som ender med delingen mellom India og Pakistan. Her blir Hiroko kjent med inderen Sajjad, som hun kommer til å gifte seg med.

I del tre befinner vi oss i Pakistan i årene 1982-83, dit Hiroko og Sajjad flytter etter delingen (etter et opphold i Istanbul får ikke Sajjad lov å vende tilbake til sitt kjære India). Etter hvert blir dette deres nye hjemland, selv om ingen av dem kjenner seg hjemme der. Sent i livet får de sønnen Raza. Sajjad blir ved en misforståelse drept, noe både sønnen Raza og Ilses sønn Henry (som har gjort amerikaner av seg og kaller seg Harry) føler seg skyldig i.

I siste del er vi i New York og Afghanistan 2001-2002. Hiroko har flyttet til Ilse som har bodd i NY siden hun ble skilt fra sin engelske ektemann. Her møter vi også Harrys datter Kim, og her skal til slutt Kim og Raza møtes. Selv om de har vært en sentral del av hverandres liv, har de aldri møttes ansikt til ansikt. Raza og Harry er involvert i krigføringen i Afghanistan.

(Jeg er ikke så glad i lange innholdsbeskrivelser, men her var det vanskelig å komme unna.)

Det er et bredt lerret Kamila Shamsie spenner opp for oss, og det er et svært ambisiøst prosjekt hun har gitt seg i kast med. For en stor del lykkes hun også. Jeg blir raskt hektet på denne historien, og jeg får umiddelbart et nært forhold til personene, og da særlig til Hiroko. De finner seg til rette i hodet mitt som om de skulle være gamle bekjente.

De tre første delene betar meg særlig. I den siste delen blir personene mer diffuse, og det er som om forfatteren her gaper over litt for mye. Kanskje blir hun til slutt en fange av sitt eget ambisiøse prosjekt. Men til tross for denne innvendingen er dette stadig en usedvanlig sterk og velskrevet historie. Underfundigheten og humoren er også med på å gjøre dette en god leseopplevelse.

Brente skygger er en velskrevet og litterær, men samtidig lettlest roman som formidler både politikk og historie uten at det oppleves som påtvunget.

Forfatteren (og oversetter Linn Øverås) har et språk som smyger seg på meg, og her er noen formuleringer som får meg til å fryde meg:

“Elizabeth svingte seg ut av stolen og gikk bort til ham; hun kjente ordet “kone” legge seg fjærlett over skuldrene.”

“Han ville stikke hånden inn i navnet sitt og vrenge det, rive ut den døde mannen, dette fremmedlegemet som lå der klemt inn mellom navnets pakistanske vinger.”

Innimellom må jeg stanse opp fordi en setning eller et avsnitt gir meg assosiasjoner som gjør at mine egne tanker gjør krav på å få sprelle litt. Kamila Shamsie får meg samtidig til å reise i mitt eget liv, og hun har noen formuleringer som åpner for et hav av fornemmelser.

Brente skygger handler ikke minst om ensomhet, om å kjenne seg fremmed - også for det som i utgangspunktet burde være kjent. Det handler om ikke å høre til, og som følge av dette også om å søke noe utenfor seg selv. Det fins en setning i romanen som i grunnen oppsummerer hele fortellingen: “Hjemme er et sted du husker, ikke et sted du bor.”