30 mai 2010

Feelgood fra bygda

Vårofferet er Lars Myttings andre roman, etter debuten Hestekrefter i 2006. Omslaget på den nye romanen var i utgangspunktet egnet til å skremme denne leseren bort. Det er nemlig symbolet til den amerikanske biltypen Thunderbird.

Jeg bryr meg ikke om biler i det hele tatt, jeg kjører ikke engang bil, men bak den “mandige” innpakningen skjuler det seg en godt fortalt og engasjerende historie.

Hovedpersonen er løytnant Aksel Størmer som ankommer Messingdalen med den hensikt å avvikle stedets gamle militærleir. Et møte med den vanskjøttede jentungen Joanna og andre av bygdas innbyggere forandrer Aksel som menneske og gjør at han også blir nødt til å ta et oppgjør med sitt eget liv.

Joda, her er bilprat, tøffe karer og militærsjargong så det holder, men også følsomme menn, forsømte barn og tradisjonelt bygdeliv.

Kanskje kan dette høres ut som en roman av Levi Henriksen, men Lars Mytting har en helt annen skrivestil, og er etter min mening mer litterær og lodder dypere. Han har en ømhet for karakterene sine samtidig som han utfordrer dem når det trengs. Blandingen av alvor og skjemt fungerer godt, og dette er en roman det er lett å like.

Lars Mytting spiller på følelser, men fortellingen bikker ikke over og blir klissete. Særlig vil jeg framheve forfatterens evne til å variere språket, han tar i bruk ord som ikke er ukjente, men som likevel ikke er så mye brukt i bokmål, og dette er med på å gi boken det lille ekstra.

En velskrevet og underholdende roman som burde appellere til lesere av begge kjønn.

25 mai 2010

Forfatterfilmer












Det er ganske sjelden jeg leser forfatterbiografier, mens jeg derimot har en dragning mot filmer som handler om forfattere. "Miss Potter", for eksempel, om Beatrice Potter, "Sylvia" om Sylvia Plath og "Becoming Jane" om Jane Austen.

I det siste har jeg mesket meg med tre for meg nye filmer innen sjangeren (farlige Amazon…).

"Enid" handler om livet til den svært produktive barnebokforfatteren Enid Blyton (1897-1968) (bl.a. kjent for Fem-serien). Jeg visste så godt som ingenting om livet til forfatteren, og filmen ga et godt innblikk både i privatmennesket og forfatteren. En ikke altfor sympatisk dame, er vel inntrykket man sitter igjen med. Samtidig kan jeg ikke la være å bli imponert over at hun skrev 6000 ord om dagen - og hadde en samlet produksjon på over 700 titler. Kanskje ikke så rart at hun ble mistenkt for ikke å skrive alle bøkene sine selv...

"Bright Star" handler om en av den engelske romantikkens store diktere, John Keats (1795-1821) . Her fokuseres det særlig på forholdet til Fanny Brawne, nabojenta som er for velstående til at det sømmer seg å gifte seg med den fattige poeten. Bright star er tittelen på et dikt Keats skrev til Fanny. Keats reiste siden til Roma, der han døde av tuberkulose. En fin film, der man får kostymedrama på kjøpet.

"The Edge of Love" ble jeg ikke like begeistret for. Her er det den walisiske poeten Dylan Thomas (1914-1953) som er en av hovedpersonene, men det er likevel i mindre grad en film om forfatteren. Han er snarere “utnyttet” i et menneskelig drama der krig, kjærlighet og sjalusi står sentralt. Handlingen er lagt til andre verdenskrig, og sentralt i filmen står to kvinner som på hver sin måte er viktige i livet til Dylan Thomas. Forfatteren framstår i filmen som ganske usympatisk, og jeg har ikke grunnlag for å vurdere hvorvidt det er et bilde som stemmer med virkeligheten eller om det er et dramaturgisk virkemiddel. Uansett savner jeg å bli bedre kjent med dikteren som sådan.

22 mai 2010

Tilfeldighetenes spill

Colm Tóibín er en anerkjent irsk forfatter som kanskje ikke er så godt kjent i Norge. Brooklyn er den tredje boken hans som er oversatt til norsk (de to andre er Mesteren og Nattens historie).

I Brooklyn er handlingen lagt til Irland og Brooklyn på 1950-tallet. Unge Eilis bor i en liten by i Irland sammen med moren og søsteren Rose. Det er vanskelig å få jobb, og brødrene til Eilis og Rose har måttet reise til England for å skaffe seg arbeid.

Når sjansen byr seg for en jobb i USA, har ikke Eilis noe annet valg enn å takke ja. I begynnelsen er hun plaget av hjemlengsel, men etter hvert finner hun seg til rette og tilpasser seg livet i New York. Så skjer det noe i familien som gjør at Eilis må reise hjem en periode, og det er da hun blir stilt overfor et vanskelig valg som vil komme til å avgjøre hennes videre skjebne.

Dette var en roman som langsomt smøg seg innunder huden på meg, og jeg ble stadig mer knyttet til hovedpersonen Eilis jo mer jeg leste. Det er noe ved henne som påkaller leserens omsorgsfølelse. Brooklyn er en ganske stille bok, men forfatteren får mye til å skje i leserens hode.

Colm Tóibín har et ganske enkelt, men samtidig vakkert og intenst språk, og fortellingen er stramt regissert. Forfatteren viser seg også som en god menneskekjenner.

Det handler om tilfeldigheter og de i utgangspunktet umulige valgene som likevel må tas og som får så store konsekvenser både for en selv og andre. Dette er samtidig en bok om å høre til, tilpasse seg og finne en ny rolle samtidig som det gamle fortsetter å være en del av en.

Dette er menneskelig drama på høyt nivå, til tross for at fortellingen i seg selv er ganske lavmælt. På en aller annen måte handler denne boken om oss alle, forfatteren har greid å fange noe allmennmenneskelig samtidig som han gir et troverdig tidsbilde av 1950-tallets Irland og USA.

Romanen er oversatt til utmerket norsk av Bodil Engen.

10 mai 2010

Ut på tur

Riga er en by jeg har besøkt med jevne mellomrom siden 1995, og det har vært spennende å følge utviklingen fram til moderne europeisk storby.

Nå er det to og et halvt år siden forrige gang jeg var der, men i morgen går turen atter en gang til mitt kjære Riga.

God helg til dere alle - og god 17. mai til de som feirer denslags!

09 mai 2010

Lektyre for late dager

Noen ganger trenger jeg bøker som ikke krever all verdens intellektuell aktivitet, men som har en fortelling som gjør meg nysgjerrig og en gåte jeg ønsker å vite svaret på mens jeg leser.

En sånn roman er er Katharina Hagenas Smaken av eplekjerner. I hjemlandet Tyskland solgte førsteutgaven mer enn 250.000 eksemplarer, og den er nylig kommet på norsk, oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen.

Jeg-fortelleren er Iris Berger, som har arvet bestemoren Berthas fantastiske hus og eplehage. I forbindelse med begravelsen møtes Iris og moren hennes og morens to søstre i huset, og gjennom disse personene får vi også fortalt familiehistorien med de hemmelighetene den rommer. Det er samtidig noe eventyraktig over historien, for det sies at i Berthas hage kan ripsen bli hvit og epler modnes over natten. Selv om jeg regner meg som en temmelig rasjonell person, liker jeg litt sånn mystiske og drømmeaktige innslag i litteraturen.

Dessuten liker jeg godt Iris. Iris er bibliotekar ved universitetsbiblioteket i Freiburg, og mens hun tidligere leste uavbrutt, har hun nå helt sluttet å lese bøker. I stedet har hun denne tilnærmingen til bøkene:

“ Det jeg var spesielt glad i ved yrket mitt, var å spore opp glemte bøker, bøker som hadde stått på plassen sin i flere hundre år, som sannsynligvis aldri var blitt lest, med en tjukk støvskorpe i snittet, og som likevel hadde overlevd millioner av sine ikke-lesere. Jeg hadde omsider funnet sju eller åtte av disse bøkene og besøkte dem med uregelmessige mellomrom, men berørte dem aldri. Av og til snuste jeg litt på dem. Som de fleste biblioteksbøker luktet de vondt, det motsatte av friskt. Verst luktet boka om gammelegyptiske murfriser, den var allerede helt svart og medtatt.”

Smaken av eplekjerner er en ganske upretensiøs kosebok. Stilen og stemningen kan minne litt om Anna Gavalda, selv om Katharina Hagena ikke er like elegant og lett på pennen. Boken passer godt i skyggen under et tre en langsom sommerdag.

Og når leste man sist en tysk bestselger?

06 mai 2010

I østerled

Anna-Lena Laurén, en finlandssvensk korrespondent i Moskva, har skrevet boken De er ikke riktig kloke, de russerne! Boken har undertittelen Øyeblikksbilder fra Russland, og det slås dermed fast at det ikke er her man skal lete etter de dyptpløyende analysene av russisk historie og politikk. Det er også helt greit, for det kan jeg få tak i andre steder.

Det Anna-Lena Laurén i stedet gjør, er å dele sine personlige erfaringer fra Russland. Dermed møter vi ikke bare politikere og forretningsmenn, men minst like mange vanlige russere; Anna-Lenas russisklærer, vennene hennes og kollegaer. Vi møter russiske kvinner og menn og får illustrert både forskjellen mellom kjønnene og ulikhetene mellom russisk og nordisk væremåte. Ved å ta utgangspunkt i detaljer og selvopplevde episoder, loser forfatteren leseren gjennom det konglomerat av koder som fins i det russiske samfunnet og som det er umulig å forstå uten å bo der og kunne språket.

Anna-Lena Laurén skildrer sitt Russland med både varme og humor, men hun problematiserer samtidig sider ved det russiske samfunnet som det ikke er mulig å ikke være kritisk til når man er vokst opp i et fungerende demokrati.

De 16 kapitlene er selvstendige tekster skrevet på en muntlig og enkel måte, men likevel med tyngde. Forfatteren greier å “snike inn” mye informasjon samtidig som hun underholder leseren.

Selv har jeg bare besøkt to ytterpunkter i det russiske riket, St. Petersburg og gruvebyen Nikel, men likevel var det noen brikker som falt på plass mens jeg leste denne boken. Man forstår at alle har sin rolle å spille i det russiske samfunnet, og at noen spiller med større innlevelse enn andre.

Jeg er ikke blitt mindre skeptisk til Russland etter å ha lest boken, men jeg er minst like fascinert som før. Og litt klokere.

Anna-Lena Lauréns bok kan trygt anbefales som førstehjelp for russlandsfarere.

Boken er oversatt til norsk av Alexander Leborg.

02 mai 2010

Når virkeligheten overgår fiksjonen

Ingen som leser Xinrans Tapte døtre kan forbli uberørt av boken. Tapte døtre handler om kinesiske kvinner som har blitt tvunget til å gi fra seg sine nyfødte døtre, som følge av ettbarnspolitikken. Over 120 000 kinesiske barn - de aller fleste jenter - er blitt adoptert bort til utlandet de siste årene.

Xinran er en kjent kinesisk journalist og programleder som nå er bosatt i London. Hun har tidligere gitt ut flere bøker der hun skildrer ulike sider ved det kinesiske samfunnet.

Hennes styrke er nettopp at hun kjenner samfunnet, historien og tradisjonene. På den måten er hun i stand til ikke bare å beskrive, men også å analysere.

Det er sterkt å lese om hvordan noen - tilsynelatende uten å problematisere det - kan ta livet av små jentebarn i det øyeblikket de ser dagens lys. Også jordmødrene har sine teknikker…

Boken består av de personlige historiene til flere kvinner som har gitt fra seg døtrene sine, og fortellingene er temmelig forskjellige ut fra hvilke miljøer og samfunnsklasser kvinnene tilhører. Sorgen har de imidlertid felles. Det at forfatteren selv er så sterkt til stede i teksten, gjør at den oppleves som nær og ekte. Det er simpelthen ikke mulig for leseren å distansere seg.

Tapte døtre er et viktig stykke historieformidling - og et bevis på at feminismen dessverre på langt nær har utspilt sin rolle.

Boken er oversatt til norsk av Maya Liu Bøckman.