28 juni 2010

Ostalgi

«Å knuse egg» av Jim Powell er en liten gavepakke for oss som har et hjerte som banker for Øst-Europa.

Feliks Zhukovski er 61 år, født i Polen og bosatt i Paris. Han er overbevist kommunist, eller venstreorientert som han selv etter hvert insisterer på å kalle det. Han har levd av å oppdatere reiseguiden sin til Østblokk-landene, men nå er det 1991 og Berlinmuren har falt og jernteppet brytes ned. Feliks innser at han ikke kan fortsette å leve i fortiden, samtidig som han må ta et oppgjør med seg selv.

Den ene sannheten etter den andre står for fall, og illusjoner brister. Og man trenger slett ikke å være venstreorientert for å kjenne seg igjen i de kvalene Feliks gjennomgår. Vi har vel alle opplevd å måtte gi slipp på det vi var overbevist om var vedtatte sannheter… Forfatteren har utstyrt Feliks med en god porsjon selvironi, og han får også fram de ulike personene i romanen på en god måte. Mange av dem er alene, men til slutt finner de hverandre i et fellesskap som er rørende skildret.

Som leser får jeg raskt en godhet for Feliks, og heldigvis er forfatteren klok nok til aldri å latterliggjøre ham. Vi ler med ham og ikke av ham. Man skal være litt av en grinebiter hvis man ikke lar seg sjarmere av denne fortellingen. Den er imidlertid mer enn en bittersøt komedie, for den rommer samtidig et alvor leseren vanskelig kan la være å ta innover seg.

Når den i tillegg handler om en spennende del av vår nære historie, er det duket for en fin leseopplevelse. «Å knuse egg» er en fortelling som rommer mange ulike aspekter, og Jim Powell har en ganske særegen stemme som det er vel verdt å lytte til.

Romanen er oversatt til norsk av Eva Storsveen og Kyrre Haugen Bakke

15 juni 2010

"Kate Morton extra light"

Jeg er stor fan av Kate Morton, og gleder meg vilt til hun kommer med ny roman i november (The Distant Hours). Mens jeg venter, er jeg på jakt etter forfattere som skriver i samme stil og sjanger. Rachel Hores The Glass Painter’s Daughter virket lovende ut fra hva jeg leste om den, og den hadde også fått en del begeistrede leseranmeldelser på Amazon.

Handlingen er lagt til London, og idet romanen tar til er Fran på vei hjem fordi faren har fått slag. Faren er glassmester og driver Minster Glass. Et spesielt glassmaleri i en lokal kirke spiller en stor rolle i romanen, og mye av handlingen er sentrert rundt dette. Frans mor døde da Fran bare var et par år gammel, og selv om hun vokste opp som enebarn sammen med faren, fikk de to aldri noe nært forhold. Fran er frilans musiker og har de siste årene vært mye på farten. Nå blir hun imidlertid nødt til å gjøre noen valg…

Romanen inneholder som seg hør og bør doser av både dramatikk, sjalusi og kjærlighet. I tillegg er det en parallellhistorie basert på en dagbok Fran finner som har tilhørt en ung kvinne som levde på 1800-tallet. Alt skulle dermed ligge til rette for en leseopplevelse av det underholdende, men likevel litt litterære slaget.

Men… det gikk ikke helt sånn. Rett nok begynte det ganske bra og jeg ble nysgjerrig på hva som videre skulle skje. Etter hvert viser det seg imidlertid at historien er temmelig tynn og teksten ganske langdryg. Særlig parallellhistorien, som jeg hadde store forventninger til, svikter. Det hele blir for lettvint, og i tillegg er språket i slappeste laget. Og kanskje verst av alt: Det er ingen overraskelser underveis, og leseren skjønner fort hvor det bærer. Rett nok leste jeg boken ferdig, men den var like fullt en skuffelse.

Så nå jakter jeg videre…

06 juni 2010

Politisk og poetisk om Palestina

Det er ikke så mange romaner jeg har lest som jeg har ansett for å være viktige, ut over sine eventuelle litteraturhistoriske ambisjoner. Morgen i Jenin av Susan Abulhawa syns jeg imidlertid er nettopp det.

Det er ikke de litterære kvalitetene som gjør dette til en viktig bok, det er historien i seg selv. Romanen er et godt eksempel på at fiksjonen kan være vel så virksom som sakprosaen når det kommer til det å skape forståelse og engasjement for et tema eller en sak.

I 1948 blir Abulheja-slekten, som har levd fredelig i den vesle landsbyen Ein Hod i Palestina, tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal som er historiens forteller, og hun forteller blant annet om lillebroren som ble stjålet i kaoset som oppsto og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag skal de to brødrene komme til å møtes.

Ja, framstillingen er hjerteskjærende, og den er ensidig, men jeg syns ikke det er noe stort problem så lenge man er klar over det. Og hvis romanen kan bidra til å vekke folks interesse for denne politiske konflikten og oppmuntre til å lære mer og å engasjere seg, er ingenting bedre enn det.

For meg ble dette en svært sterk leseopplevelse. Det kjentes umulig å distansere seg fra urettferdigheten som rammet personene, og jeg levde meg inn i tilværelsen deres. Jeg ble både opprørt og engasjert, og ble drevet videre gjennom teksten mye på grunn av at personene var så nært og sterkt skildret. Jeg følte at de angikk meg.

Selv om dette ikke først og fremst er en litterær roman, men en underholdningsroman, har den likevel språklige kvaliteter. Her fins vakre, poetiske vendinger som bidrar til å forsterke den gode leseopplevelsen.

De siste dagenes politiske hendelser gjør - dessverre - denne romanen enda mer aktuell.

Romanen er oversatt til norsk av Ragnhild Eikli.