En tja-bok

The Poison Tree er engelske Erin Kellys debutroman. Jeg hadde på forhånd lest flere gode omtaler av denne boken (bl.a. her og her), og den har også fått god kritikk i England.

Derfra var veien kort til nettbokhandelen Capris, og det var med ganske store forventninger jeg gikk løs på boken - som også hadde et tiltrekkende omslag. Det som lokket meg mest, var at The Poison Tree skulle nære et visst slektskap med Donna Tartts Den hemmelige historien.

Og det hørtes ganske lovende ut: Det er sommeren 1997, og flinkis-studenten Karen blir kjent med den eksentriske Biba, som vil bli skuespillerinne, og hennes mer reserverte bror Rex. De to angivelig foreldreløse ungdommene bor alene i et ganske forsoffent gammelt hus nord i London. Til å begynne med er alt fryd og gammen, og fest og frihet. Men det er selvsagt ikke ment å skulle vare, og før sommeren er omme har to mennesker mistet livet.

En av de to søsknene tar på seg skylden for det den andre har gjort, noe som preger resten av fortellingen på forskjellig vis idet det dukker opp noen overraskelser underveis. Karens liv blir dermed også helt annerledes enn hun i utgangspunktet hadde tenkt seg, og til slutt kommer også hun til å begå en forbrytelse.

Styrken ligger i skildringen av de mystiske familieforholdene og særlig forholdet mellom de to søsknene, som synes å være nærmest symbiotisk. Vi får også en litt fiffig vri mot slutten av historien som gjør at romanen som sådan tar seg opp.

Særlig original er The Poison Tree imidlertid ikke, og heller ikke veldig overraskende og spennende. Språklig er den også helt på det jevne. Likevel var den altså såpass bra at jeg leste den ferdig. Men det er fortsatt langt igjen til Donna Tartt.

Tittelen er for øvrig hentet fra William Blakes dikt "A Poison Tree".

Pauselektyre

Noen ganger trenger jeg “pausebøker”. Dette er bøker som ikke er altfor vidløftige og som ikke er mer kompliserte enn at jeg ikke mister tråden hvis jeg ikke får lest i dem på en dag eller to. De kan være med i vesken og tas frem i en ledig stund, uten å gjøre krav på altfor dyp konsentrasjon. De kan også fint leses samtidig med andre bøker uten at det blir forstyrrende.

Svenske Hans Koppels Vi i villa er akkurat denne typen bok: Fort lest og lett glemt, men fin lesning der og da. Fortelleren er Anders (boken er fortalt i du-form, noe som kan virke litt uvant til å begynne med) som bor i et villastrøk utenfor Stockholm med kone, datter og hund - og en elskerinne på si’.

Forstadslivet er ganske ensformig, og det viktigste for beboerne er at fasaden er respektabel. Det viser seg - ikke overraskende - at det er riper i lakken både her og der. Dessuten begynner Anders å vise tegn på ganske sær atferd, som også utgjør fremdriften i denne vesle romanen. Her viser forfatteren seg også som humorist, og dette er kanskje mest av alt en bok å humre av.

Det som gjør at romanen fungerer, er ikke minst forfatterens evne til å formidle et tidsbilde. Det er treffsikkert og stilsikkert og lett gjenkjennelig, og fordi teksten for en stor del består av dialoger, er den også “rask”, uten dødpunkter.

Hans Koppel er et pseudonym, og nylig ble det avslørt hvem som skjulte seg bak navnet.

Vi i villa er Hans Koppels første bok, og han har siden skrevet Medicinen og Kungens födelsedag.

Jeg har ikke lest de andre, men jeg syns omslagene med sitt seriepreg fungerer veldig bra.

En god nummer to

Det er spennende å se hvordan debutanter utvikler seg fra det første forsøket og frem til “den vanskelige andreboken”. Majken van Bruggen debuterte i 2008 med oppvekstromanen Månefjellet. En velskrevet, men likevel ganske tradisjonell fortelling. Oppvekstromanen er vel kanskje debutansjangeren fremfor noen.

Nå er Majken van Bruggen her med en ny roman, Julia og Leon. En meget sterk - og trist - kjærlighetshistorie, formidlet i et vakkert språk og med en sterk og tydelig stemme. En bok som kommer smygende.

Romanen er skrevet i jeg-form, noe som skaper intimitet og dermed gjør at leseren kommer ekstra nær. Boken begynner med at 17 år gamle Julia forlater hjemstedet for å flytte til Oslo for å begynne på gymnaset. Vi skjønner at det ikke står særlig bra til hjemme, verken moren eller faren utmerker seg som omsorgsfulle foreldre, noe følgende sitat illustrerer på en utmerket måte:

"Jeg tenker på mor og far, jeg ser dem for meg ved middagsbordet. Det er mørkt og stille i huset, for far slår ikke på lyset før det er kveld. De sitter overfor hverandre ved kjøkkenbordet og tygger. Det er bare to stoler ved kjøkkenbordet, far har fjernet min og satt den i garasjen.”

Utgangspunktet for denne romanen er ikke så veldig originalt. At Julia etter kort tid slutter på gymnaset og reiser ut i verden, er heller ikke direkte uventet.

Men så møter Julia helt tilfeldig Leon, og dermed greide jeg ikke å legge fra meg boken før jeg hadde lest den ferdig. Leon bor i Amsterdam, og han er 16 år eldre enn Julia. Likevel oppstår det et magisk møte mellom de to som forandrer dem for alltid. De er to hjemløse sjeler som finner lykken hos hverandre. Vakkert, med dessverre ikke ment å vare. Det går nemlig ikke lang tid før Leon blir uhelbredelig syk.

Jeg er imponert over hvor godt Majken van Bruggen behandler dette stoffet, som skal være basert på egne opplevelser. Dette er ikke en selvmedlidende fortelling. Den vitner tvert imot om glede og takknemlighet over livet; livsglede blandet med livserfaring. Livet har gjort Julia sterk, men jeg håper den dagen kommer da hun også kan tillate seg å være svak. Det unner jeg henne.

Det siste avsnittet er så nydelig at jeg har skrevet det ned i boken der jeg samler gode sitater.

Besettende bra bok

For en roman Barbara Kingsolvers Gifttreet er! Jeg ble trollbundet av atmosfæren, av språket, av innsikten og evnen til å formidle.

Barbara Kingsolver vant tidligere i år Orange Prize for Fiction for romanen The Lacuna, som kommer på norsk senere i høst. I den forbindelse har Juritzen forlag gitt ut Gifttreet i pocket.

Romanen handler om misjonærfamilien Price (mor, far og døtrene Rachel, Leah, Adah og Ruth May) som i 1959 flytter fra Georgia, USA til en landsby i Belgisk Kongo.

Det er moren Orleanna og de fire døtrene som bytter på å være fortellere. Dette grepet bidrar til å skape variasjon, samtidig som vi blir godt kjent med de enkelte familiemedlemmene. Døtrene opplever tilværelsen på misjonsmarken ganske forskjellig og de utvikler seg også i svært ulik retning som voksne.

Sentralt i fortellingen står forholdet til faren Nathan. Han framstår som en egenrådig, autoritær og uforsonlig mann, og til slutt ser ikke moren annen råd enn å ta med seg døtrene og forlate ham. Dermed starter de en vandring til fots gjennom landet. Det hører med til historien at Nathan Price ikke lykkes særlig godt i sitt arbeid med å omvende de innfødte, noe som avføder en del morsomme episoder.

Da jeg leste denne romanen, ble jeg både underholdt og opplyst på samme tid, og det er en optimal kombinasjon. Barbara Kingsolver bodde selv i Kongo som barn, der hennes foreldre var helsearbeidere, og har dermed førstehånds kjennskap til landet. Landets turbulente historie blir godt formidlet i romanen.

Jeg ville at denne boken bare skulle vare og vare (den er på 630 sider, og jeg er vanligvis litt skeptisk til så tykke bøker). Her er humor og språklig kreativitet blandet med et stort alvor, og personene framstår som ekte mennesker i all sin litenhet og storhet. Hver minste lille detalj sier samtidig noe om karakterenes personlighet. Språket er fullt av bevegelse og rytme, godt ivaretatt i den norske oversettelsen til Bente Klinge.

Jeg får lyst til å dra hele rekka av superlativer etter å ha lest Gifttreet. Det var en altoppslukende leseopplevelse, litterær og samtidig lettlest. Bare les, så skal du se!

Et leserhjerte i brann

Jeg har tidligere skrevet begeistret om Gaute Heivoll på denne bloggen. Den gangen gjaldt det Himmelarkivet, og mange av honnørordene jeg brukte da kan gjenbrukes etter lesningen av høstens Heivoll-roman, Før jeg brenner ned.

Søndag 4 juni 1978. En pyroman går løs i bygda Finsland utenfor Kristiansand. I en hel måned har han herjet, og frykten stiger. Den samme søndagen blir en gutt døpt i Finsland kirke, en gutt som blir hetende Gaute. Med denne forbindelsen som utgangspunkt rekonstruerer romanen det som hendte våren 1978, og som skulle vise seg å bli en av norgeshistoriens største pyromansaker. Men ikke bare det. Vi følger også Gaute på hans ikke helt bene vei fram til å bli forfatter.

For det første er det omslaget. Det fascinerte meg veldig, og jeg ble ikke helt enig med meg selv om hvorvidt det var en dukke eller et barn. (Dette får sin oppklaring i boken). Jeg fant omslaget tiltrekkende og foruroligende på samme tid.

Det som imponerer meg mest med Gaute Heivoll, er hvordan han greier å skape spenning ved hjelp av måten han bruker språket på. Et tilsynelatende enkelt språk blir til poesi etter at Heivoll har hatt hånd om det. Måten han blander fakta og fiksjon på er også fascinerende, og kjærligheten til bygda og respekten for de som bor der gjennomsyrer fremstillingen. Heivoll er så langt fra en bulldoser som det er mulig å komme, og jeg kom til å tenke på et sitat av Tomas Espedal i et intervju i A-magasinet for ikke så lenge siden: “Kun idioter stormer inn der engler trår forsiktig”. Skildringen av farens sykdom og død er for øvrig noe av det aller sterkeste ved denne romanen.

Gaute Heivoll skriver seg selv inn i historien uten at det føles for privat, her handler det hele tiden om det litterære prosjektet. Jeg liker også godt at han gir meg et innblikk i skriveprosessen.

Jeg ble sugd inn i denne teksten, og ville bare lese videre. Ikke fordi den ytre spenningen fikk meg til å bite negler, men fordi det store alvoret romanen rommer smittet over på meg som leser. Det ble rett og slett viktig for meg å lese.

Innsiktsfullt og lettlest

Skriften i min panne av debutant Nafisa Haji er en lettlest, men slett ikke likegyldig roman. Det er en innsiktsfull historie om kulturer og generasjoner, om det gamle og det nye, om øst og vest. En historie som er fortalt mange ganger før, men som denne forfatteren likevel greier å gjøre til sin egen.

Det er Saira som er fortelleren i denne romanen. Hun er amerikaner med indo-pakistansk bakgrunn og hun bor sammen med foreldrene og storesøster Ameena i Los Angeles. Saira har drømmer som ikke umiddelbart lar seg forene med foreldrenes ambisjoner for datteren. De vil først og fremst ha henne godt gift, mens hun selv vil studere og en dag bli journalist. Saira er viljesterk og får det etter hvert som hun vil.

Det er lett for en vestlig leser å identifisere seg med Saira. Hun er blitt “en av oss”, og vi heier på henne i diskusjonene med en konservativ familie som holder fast på gamle - og for oss temmelig rigide - tradisjoner. I dette konfliktforholdet må Saira finne sin egen vei, noe som krever både styrke og mot. Etter dramatiske hendelser i familien må hun imidlertid ta livet opp til revisjon og gjøre valg som vil endre tilværelsen totalt.

Det som gjør dette til en god leseopplevelse er først og fremst forfatterens evne til å fortelle en god historie og hennes innsikt i de ulike personlighetene hun skildrer. Som leser føler jeg at karakterene angår meg, og Nafisa Haji spiller på følelser uten at det virker utspekulert. Miljøskildringene er også gode, og både syn, hørsel og luktesans blir aktivert under lesingen. At det er en god porsjon humor her, er også med på å gjøre denne romanen lesverdig.

Forfatteren er dessuten en god håndverker og får fortellingen til å gli lett og ubesværet - uten at det virker lettvint. Rett nok er det først og fremst en underholdningsroman, men den har også litterære kvaliteter.

Boken er fint oversatt til norsk av Heidi Grinde.

Informasjon om romanen og forfatteren fins på forfatterens nettside.

Moderne brevroman

Betegnelsen epost-roman var i utgangspunktet nok til å få meg til å rynke på nesen. Jeg hadde imidlertid lest fine omtaler omtaler av Daniel Glattauers Mot nordavinden, og den hadde også et omslag som virket tiltrekkende.

Skepsisen min bunnet i at jeg så for meg en forfatter som krampaktig forsøkte å være hipp og kul og ville gjøre seg interessant ved å ta i bruk moderne kommunikasjonsmetoder i fiksjonen. Men så viser det seg altså å fungere temmelig bra likevel.

Det hele begynner med at Emmi Rothner forsøker å si opp et abonnement på et tidsskrift. En liten tastefeil gjør at mailen havner hos Leo Eike. Etter hvert utvikler det seg en stadig mer personlig dialog mellom de to, som gradvis lærer hverandre å kjenne.

Og visst er det noe fascinerende ved dette å kommunisere med et menneske du aldri har møtt i virkeligheten og som du plutselig føler deg “på nett” med? Det er lett å bli forført av ord og tanker når det ikke står et ansikt i veien. Det kan selvsagt være av det gode, men det kan også gjøre at man “tilrettelegger” virkeligheten.

Jeg syns forfatteren på en god, og også humoristisk, måte får fram de to personenes personligheter og deres gryende forhold til hverandre og personer i deres nærmeste omgivelser. Det er også en dose livsfilosofi i denne vesle romanen.

Selv om dette ikke var noen overveldende leseopplevelse, greide forfatteren å holde på interessen min gjennom hele korrespondansen. Jeg syns han klarer å utnytte denne spesielle sjangeren på en overbevisende måte. Slutten er for øvrig ganske overraskende.

Smittsom fortellerglede

Tom Egelands nye roman Fedrenes løgner er en overskuddsbok der man merker at forfatteren har hatt det gøy mens han skrev. Her nærmest bobler det av fortellerglede, og det smitter over på meg som leser.

Dette er Victor Scotts fortelling om seg selv, sin far, sin farfar og sin oldefar. Faren Carl Christian forsvant sporløst i Vestisen da Victor var ti år gammel. Farfar William var berømt forfatter og krigshelt, mens oldefar Alexander bodde tjue år på en øde øy.

I fortellingen om Victors forfedre inngår også (fiktive) dokumenter som de selv har skrevet, i tillegg til det Victor finner fram til gjennom egen research. Samtidig som hver del hver for seg representerer et hele, er boken sydd sammen på en troverdig måte. Og ingenting er som det ser ut…

Hver generasjons representant har fått sitt eget språklige uttrykk, og nettopp valget av ord og uttrykk som tidsmarkører syns jeg er noe av det fineste med denne romanen. Krimforfatteren fornekter seg heller ikke, for her er det både fart og spenning og gåter som må løses.

Tom Egeland nekter seg ikke noe i denne fortellingen, og noen vil kanskje synes at det blir “too much”. Jeg lot meg imidlertid rive med og slukte boken nærmest i ett jafs. Så takk for turen, Tom Egeland!