30 september 2010

Glassklar skrivekunst

“Betagende” er kanskje et gammeldags ord, men det er nettopp det Simon Mawers Glassrommet gjør: Den betar meg. Det er lenge mellom hver gang jeg møter en bok som gjør så sterkt inntrykk, både gjennom sin tematikk og ved sine litterære kvaliteter.

Vi befinner oss i den lille tsjekkiske byen Mesto på 1930-tallet. Det velstående ekteparet Liesel og Viktor Landauer får en kjent modernistisk arkitekt til å tegne huset deres, et hus med store åpne flater og mye glass slik at maksimalt med lys skal slippe inn. Huset er makeløst, og blir gjenstand for både undring og beundring. Men utenfor huset huserer onde krefter. Nazismen vokser fram og ettersom Viktor er jøde, ser familien seg nødt til å flykte. De ender til slutt opp i Amerika, men bærer likevel sin historie med seg og glemmer aldri huset sitt.

Til slutt får den aldrende Liesel, som er blitt enke, anledning til å vende tilbake til huset, som det er bestemt skal bli museum. I mellomtiden har det vært brukt både som “forskningsanstalt” for å påvise de ulike rasenes egenskaper, som gymsal knyttet til et sykehus - og som kjærlighetsrede. Liesels møte med sin egen fortid er sterkt skildret, og huset er for meg som leser også et fascinasjonsobjekt gjennom helt fortellingen.

Denne romanen rommer så mye og forteller så godt og klokt både om historie og politikk, og om menneskenaturen og livets tilfeldige spill med oss. Personene framstår som nære og ekte og er skildret på en sånn måte at det ikke er til å unngå at de angår meg. Det er hjerteskjærende godt fortalt og Simon Mawer skriver vakkert og poetisk uten å bli sentimental. Det er faktisk en kjølighet over språket som gjør at fortellingen oppleves ekstra sterkt. Det blir til slutt så vakkert at det gjør vondt. Kari og Kjell Risvik har etter det jeg kan forstå ivaretatt alt dette på en utmerket måte i sin oversettelse.

Glassrommet er en av disse bøkene som setter spor, som får deg til å gruble og undres og som lever i deg lenge etter at de er lest. Denne boken kvalifiserer definitivt til permanent oppholdstillatelse i bokhyllen.

Honnør også til det norske forlaget for et lekkert omslag!

23 september 2010

Klaustrofobisk og klartenkt

Emma Donoghues roman Room er blant de fem titlene som kjemper om årets Bookerpris. Jeg har ikke lest de andre, men om det blir Room som går helt til topps, er den i så fall en verdig vinner.

Jack bor sammen med sin mor, Ma, i et rom uten vinduer, med en dør som er låst fra utsiden. Han fyller fem år og tror alt er som det skal være. Men Jack er født i fangenskap av en mor som ble kidnappet av en mann en dag for sju år siden da hun var på vei til skolen.

Den eneste kontakten de har med verden utenfor er kidnapperen som med jevne mellomrom kommer med mat til dem - og forgriper seg på Ma. De har også tv, og tegneseriefigurene blir Jacks venner. Nå når Jack er blitt såpass stor, begynner Ma å fortelle ham om verden utenfor, men han har vanskelig for å forstå noe så abstrakt. Hva er forskjellen på verden utenfor og det som er på tv, for eksempel? Etter hvert greier imidlertid Ma å overbevise Jack om at de må forsøke å rømme. Jeg skal ikke røpe planene hun legger, men jeg kan si så mye som at gjennomføringen er noe av det mest nervepirrende ved hele fortellingen.

Innholdet i denne romanen får en umiddelbart til å tenke på Fritzl-saken og Natascha Kampusch-saken, men jeg kan ikke se at Room på noen som helst måte er spekulativ. Romanen står helt på egne ben som skjønnlitterær tekst, og forfatteren har på en overbevisende måte greid å skildre tilværelsen gjennom femårige Jacks øyne. Som leser “kjøper” jeg den virkeligheten han opplever og lever meg inn i hans normalitet. Det er ikke før vi får de små glimtene av hvordan politiet, hjelperne og pressen oppfatter ham og moren at vi virkelig forstår hvor ille det var og hvilke skader - fysisk og psykisk - de to er blitt påført under fangenskapet. De har sittet innesperret i et lite skjul uten vindu, men med utsyn gjennom taket.

Jeg vil nesten si det er mesterlig hvordan forfatteren greier å sette seg inn i femåringens tankegang, og på samme tid vise hvordan hans observasjoner og vaner fra skuret kommer i konflikt med den verdenen utenfor han skal tilpasse seg og som gjør at han gang på gang må korrigere sin virkelighetsoppfatning. Dette blir aha-opplevelser for leseren også, og det er veldig kløktig gjort. Det mest fascinerende er hvordan det unormale blir det normale for Jack.

Dette kan høres ut som en nitrist historie, men det er det faktisk ikke. Det er en historie om styrke og om kjærlighet og om evnen og viljen til å overleve. Både gutten og moren er skildret med varme og kjærlighet, man kan knapt tenke seg et finere morsportrett enn Jacks Ma.

Dette er en svært overbevisende roman; psykologisk interessant og med sterke litterære kvaliteter. Og egnet til diskusjon og debatt. Personskildringene er svært overbevisende, språket er renskåret og stramt.

Selvsagt kan ikke en slik historie få en rosenrød slutt, men den munner ut i håp. Lettvinte løsninger er utelukket. Room er en annerledes roman som det er umulig ikke å bli engasjert i. Den er ikke sentimental, men likevel dypt rørende. Det er bare en tynn hinne mellom leseren og personene i romanen, de oppleves veldig nære og levende og leseren kommer tett på dem.

Romanen er både original og aktuell, og dette var en bok som vokste mens jeg leste. Det er en bok man ikke glemmer så lett. Det er nesten så jeg syns den er makeløst god.

21 september 2010

God beliggenhet

Å ha en fin gammel gravlund som nærmeste nabo ga en ekstra dimensjon til lesingen av Neil Gaimans Kirkegårdsboken. Handlingen i denne romanen foregår nemlig på en kirkegård. Det er her hovedpersonen Nobody Owens vokser opp, etter at resten av familien er blitt myrdet. Nobody, eller Bod som han kalles blant venner, greier å unnslippe og blir tatt hånd om av spøkelsene på kirkegården. De skal vise seg å være både forstandige og omsorgsfulle, men det spørs om de greier å beskytte Bod mot de farene som lurer utenfor deres territorium.

Neil Gaiman er ikke den første forfatteren som legger handlingen til en gravlund. Både Audrey Niffeneggers Mørkets symmetri og Tracy Chevaliers Englefall bruker for eksempel den ærverdige Highgate Cemetery i London som kulisse.

Likevel gjør Gaiman det på sin måte, og utnytter til fulle alle de mulighetene et slikt sted rommer både når det gjelder å skape skrekk og romantikk. Her er gode skildringer både av miljøet og de som “befolker” stedet, noe som gjør boken både fornøyelig og spennende.

Etter hvert utvikler Kirkegårdsboken seg til bli en mer tradisjonell fantasyroman, uten at den trenger å bli dårligere av den grunn. Det er bare det at denne leseren synes bedre om det gotiske enn det fantastiske, når alt kommer til alt.

Boken er oversatt til norsk av Stian Omland.

19 september 2010

Smått og godt

Etter å ha lest store, episke fortellinger oppstår det alltid et akutt behov for det lille formatet. Den korte, konsentrerte, gjerne litt underfundige romanen. Gjerne av den sorten man ikke umiddelbart blir helt klok på.

En sånn roman er Agnes av den sveitsiske forfatteren Peter Stamm, oversatt til norsk av Marianne Fischer. Romanen er kun på 135 små sider, og må dermed kunne karakteriseres som en stor fortelling i et lite format.

Jeg falt for åpningen: “Agnes er død. Drept av en historie. Det eneste jeg har igjen etter henne, er denne historien. Den begynner den dagen for ni måneder siden da vi møtte hverandre for første gang på Chicago Public Library.”

Jeg-personen er en sveitsisk forfatter som er i Chicago for å skrive bok om - av alle ting - amerikanske luksustogvogner. Det er altså på biblioteket han blir kjent med den tjue år yngre Agnes, som spiller cello og skriver på en doktoravhandling om symmetriene i krystallgitrenes symmetrigrupper.

De er begge ensomme sjeler uten mange andre venner, og det oppstår et helt spesielt forhold mellom dem. Etter hvert flytter Agnes inn hos forfatteren. Peter Stamm skildrer så fint måten de nærmer seg hverandre på: “…og litt etter litt ble vi vant til hverandre, slik man blir vant til et nytt klesplagg som man først lar henge i skapet en stund før man våger å ta det på seg.”

Det er når Agnes ber jeg-personen skrive en historie om henne, at spenningen i teksten oppstår. Og det er her Peter Stamm viser seg som en elegant og klok forfatter. De to historiene, den fiktive og virkelighetens, begynner nemlig å dra i hver sin retning, for til slutt å smelte sammen til én. Grensene mellom virkeligheten og fiksjonen oppheves.

Agnes er imidlertid ikke bare en fiffig litterær lek, det er også en vakker, lavmælt kjærlighetsfortelling. Jeg liker triste, melankolske fortellinger og lot meg derfor villig forføre av Peter Stamms poetiske roman. Han skriver på en måte som lokker fram molltonene i mitt eget sinn.

Det var bare én ting som ikke klaffet i det hele tatt, og det var omslaget. Etter min mening må det være et av bokhøstens aller minst fristende bokomslag. Jeg syns det står i veien for fortellingen i stedet for å lokke lesere til boken. Agnes er oversatt til mange språk, og etter et søk på nettet, fant jeg fram til at dette danske omslaget er det som stemmer best med min opplevelse av boken.

14 september 2010

Kresen krim

Solveig Moen Rusten viste seg som en god stilist både i Lyden av de andre som bor her og Bløffmakeren, og med «Se min kjole» har hun potensial til å bygge seg opp en større leserskare. Det skulle ikke forbause meg om denne tredje boken blir hennes gjennombrudd.

I Se min kjole tar forfatteren oss med til den fiktive bygda Findstad, der det dør fem personer i løpet av fire dager. Bruddstykker av informasjon må settes sammen for å løse gåten, men så fort de to etterforskerne Kaare Lycke og Daniel Wirkola er på sporet av noe, skjer det et nytt mord på det vesle stedet der alle kjenner alle. Eller tror de gjør det.

Dette er ikke en kriminalroman full av action og blod og gørr, og det er ikke den ytre spenningen som driver handlingen framover. Det er det i stedet magien i fortellermåten og språket som gjør, med god hjelp av de fascinerende karakterskildringene. Det er ikke minst de ulike personlighetene som befolker denne historien – og forholdet dem imellom – som gjør at jeg lar meg begeistre av fortellingen. Selve gåten og puslespillet rundt den er også godt uttenkt.

Historien er tett og godt fortalt, og jeg liker de kjappe skiftene der vi følger de ulike personenes handlinger innenfor det samme tidsrommet. Samtidig blir jeg fanget i den underliggende stemningen som gir nerve til teksten. Her er det ingen overflødige setninger, samtidig som det står noe også mellom linjene.

Jeg lar meg imponere av Solveig Moen Rustens evne til å skrive kresen, litterær krim. Kanskje kan man karakterisere Se min kjole som «krim også for de som ikke leser krim».

09 september 2010

Svenskekos

Det er ikke alle dramatiseringer av bokverk som er like vellykket, men jeg syns begge disse produksjonene, "Flickan vid stenbänken" og "Gösta Berlings saga", kommer godt fra det. Særlig tatt i betraktning at de er spilt inn i henholdsvis 1989 og 1986. Mye har skjedd med filmspråket siden da, og for en moderne seer kan innspillingene kanskje virke litt vel langsomme. Jeg koste meg likevel med begge seriene, selv om det tok litt tid før jeg ble “hekta på” dramatiseringen av Selma Lagerlöfs klassiker. Den tok seg godt opp etter hvert, og slutten ble riktig så intens.


Maria Gripe er en av mine store, store favoritter når det gjelder barne- og ungdomslitteratur, og jeg var derfor spent på dramatiseringen av "Skygge-bøkene". Jeg hadde friskt i minne det fantastiske radioteatret basert på Tordivelen flyr i skumringen.

Det viste seg at investeringen på 59 kroner for den over fire timer lange serien var verdt pengene. Magien fra bøkene er ganske godt ivaretatt og skuespillerprestasjonene er jevnt over gode.

Og kanskje best av alt: Jeg fikk lyst til å lese om igjen Maria Gripes fine forfatterskap, og jeg ble inspirert til å bli enda bedre kjent med Selma Lagerlöf og hennes bøker.