31 oktober 2010

Min nye leselampe

Ettersom jeg ikke har mer enn 53 kvadratmeter til disposisjon, har jeg ganske strenge regler for hva som får lov til å komme inn i leiligheten. (Det sier seg vel selv at bøker er unntatt fra denne regelen….)

Jeg måtte imidlertid justere litt på disse reglene da jeg fikk øye på denne gamle lampedamen på Fretex. Den var så sjarmerende at den fikk lov til å bli med hjem. Noen skrammer har damen her og der, men hvem av oss er vel perfekte? I sin storhetstid hadde nok lampen en skjerm, så neste prosjekt får bli å finne en fin gammel lampeskjerm…

26 oktober 2010

Snarveien til en klassiker

Britiske Evelyn Waugh tilhører gruppen av klassiske forfattere jeg ikke har lest noe av. Nå har jeg bøtt på skaden ved å se filmatiseringen av hans roman A Handful of Dust - kjøpt på loppis for den nette sum av ti kroner.

Romanen kom ut i 1934, og handlingen er lagt til et overklassemiljø i England på 1930-tallet - et miljø forfatteren er kritisk til. Tony og Brenda Last er et velstående og tilsynelatende lykkelig ektepar som bor på den fantastiske eiendommen Hetton (filmen er for øvrig spilt inn her). Idyllen slår imidlertid sprekker og Brenda innleder et forhold til den sosiale streberen John Beaver som holder til i London.

Når Tony og Brendas lille sønn dør i en rideulykke, bestemmer Brenda seg for at hun vil skilles. Tony legger ut på en ekspedisjon til Brasil, der han ender med å bli syk ute i jungelen. Han kommer etter hvert til en isolert landsby der en annen hvit mann, Mr. Todd, nærmest holder ham som gissel og krever at han skal lese høyt for ham fra Dickens' verker! (Dette var min favorittsekvens…).

Hjemme i England tror de Tony er død, og det blir reist et minnesmerke over ham på eiendommen…

Ifølge wikipedia skal Waughs amerikanske forlegger ha krevd en alternativ slutt, der Tony vender tilbake fra Brasil og gjenopptar forholdet til Brenda.

Selv om jeg altså ikke har lest romanen, vil jeg likevel hevde at dette var en vellykket filmatisering. Både Kristin Scott Thomas og Judi Dench gjør en god figur i hovedrollene, og de vakre omgivelsene og flotte kostymene er med på å gjøre dette til en nytelse for øyet. I tillegg var det en god historie som ikke føltes utdatert.

Så får vi se om jeg med tid og stunder finner det for godt også å lese noe av Evelyn Waugh. Det er jo litt pussig med en mann som heter Evelyn, og enda pussigere at han en kort periode var gift med en dame som het Evelyn Gardner. Vennene skal visstnok bare ha kalt dem He-Evelyn og She-Evelyn. Igjen ifølge wikipedia.

For øvrig kjøpte jeg enda en film til ti kroner på det samme loppemarkedet: Where Angels Fear to Tread, basert på en roman av E.M. Forster.

18 oktober 2010

Fornøyelig svensk

Ingenting er som en velskrevet feelgood-roman når hjernen trenger avkobling. Jeg finner ikke så mange norske forfattere som skriver innenfor denne sjangeren, derfor tyr jeg gjerne til svenske eller engelske romaner.

Nylig leste jeg Carin Hjulströms Finns inte på kartan, som viste seg å bli en fornøyelig reise fra første til siste side. Perfekt flyplasslektyre.

Hovedpersonen er 23 år gamle Frida Fors som går på Journalisthøgskolen i Göteborg. Klassen skal ut i praksis, og de fleste ønsker seg til de store redaksjonene i Stockholm. Så også Frida. Men mens kjæresten får plass i Aftonbladet, blir Frida avspist med en praksisplass i en liten lokalavis på et gudsforlatt sted i Småland.

Med andre ord: Det er duket for storby møter bygda med alle de fordommer og forviklinger dette innebærer. Her er en rekke morsomme episoder, og jeg røper neppe for mye hvis jeg sier at Frida etter hvert får øynene opp for en del av kvalitetene ved livet på landet - selv om hun forblir byjente.

Dette er en roman som ikke gir seg ut for å være annet enn god underholdning, men som sådan holder fortellingen så absolutt hva den lover. Her er mye å kjenne igjen, og vi blir kjent med personer det er lett å identifisere seg med og få sympati med. Jeg ble rett og slett glad i disse fiktive menneskene.

Carin Hjulström skriver lett og humoristisk, men samtidig med både snert og kjærlighet. Det var med et visst vemod jeg lukket denne boken, men det hjalp å tenke på at forfatteren nylig har kommet med en oppfølger om Frida: Hitta vilse.

10 oktober 2010

Mord eller mysterium?

Virkeligheten overgår ofte fantasien, noe Ivo de Figueiredos bok Mysteriet Ingeborg Køber er et bevis på.

Jeg forbinder spiritisme med barndommens grøssende spøkelseshistorier, men Køber-saken er ramme alvor.

Utgangspunktet er at Ludvig Dahl, byfogd i Fredrikstad, drukner utenfor Hankø i august 1934. Tilsynelatende er det snakk om en ulykke, men det som forkludrer bildet er at datteren Ingeborg Køber, som var et spiritistisk medium, i flere seanser hadde forutsagt farens død. Det som gjør saken ytterligere delikat, er at byfogdens livsforsikring var på samme beløp som underslaget hans kone hadde begått i byfogdkassen.

Boken er til tider spennende som en kriminalroman, men forfatteren har belegg for alt som står i boken. Det er utrolig fascinerende å lese utdragene fra seanseprotokollene, der Ingeborgs samtaler med de to døde brødrene er gjengitt. Man omgås med de døde som den naturligste ting av verden. Men gjennom alt dette skinner historien om en helt spesiell kvinne. Ingeborg Køber var sterkt knyttet til sin dominerende far, og ble også dratt mot samme type menn senere i livet. Hennes skjebne slipper ikke taket i meg som leser, og hun forblir et mysterium.

Selv om dette er en saklig og etterrettelig bok, er den skrevet på en måte som gjør den tilgjengelig også for lesere som ikke har kunnskap om saken og fagfeltet. Forfatteren viser sin personlighet gjennom ordvalg og kommentarer, og skriver ikke “over hodet” på leseren. Jeg syns det er fint med sakprosabøker der vi merker et personlig engasjement og en tilstedeværelse.

Ekstra fascinerende er det at denne boken kommer akkurat nå, i en tid der spiritismen igjen ser ut til å interesse mange.

Hvis jeg skulle ønske meg noe mer, var det at forlaget hadde spandert på boken flere illustrasjoner.

Denne boken er egnet til å avskrekke de som måtte ha planer om å kontakte et medium for å få i tale de som ikke lenger er blant oss. La oss heller verne om de gode minnene vi har om kjære som er gått bort.

07 oktober 2010

Nær-bøker-opplevelser

Som om min dragning mot bøker ikke er nok, blir jeg også fristet til å kjøpe tilgrensende produkter. Som dette utrolig søte Jane Austen-puslespillet, der esken er utformet som en fin gammel bok. Jeg liker puslespill, og selvsagt lot jeg meg lokke (du får det på Capris.no for den nette sum av 102 kroner).

Jeg går jevnlig og snoker etter bøker på Fretex. Forrige gang beveget jeg meg litt bort fra bøkene, og fant disse servisedelene. Koselig motiv, jo visst, men det var ikke før jeg snudde dem at jeg falt.

Her det nemlig trykt på sitater fra Alfred Lord Tennysons dikt “The Brook” (som kan høres her). Jeg begrenset meg til to, og billige var de også…

03 oktober 2010

Blodig grevinne

Hørt om Erzsébet Báthory? Vel, jeg hadde ikke det. Ikke før jeg tilfeldigvis kom til å raske med meg filmen "The Countess" fra billighylla på Platekompaniet.

Da Erzsébet Báthory ble født inn i en av de mektigste protestantiske familiene i Ungarn i 1560, var det nok de færreste som så at den vesle jentungen skulle utvikle seg til å bli en skikkelig sadist - selv om noen i ettertid har ment at hun måtte være gal helt fra fødselen av.

Erzsébet var høyt utdannet og behersket både gresk og latin, på en tid der mange fremstående borgere var analfabeter. Allerede som 11-åring ble hun forlovet med grev Ferenc Nadasdy, men som 14-åring fikk hun barn med en fattig bondegutt. Barnet ble tatt fra henne, og året etter ble ekteskapet med Ferenc Nadasdy formalisert. Det gikk ti år før hun ble gravid igjen, men da kom det fire barn på rekke og rad. Ifølge legenden skal Erzsébet ha vært en god mor, til tross for at hun er mest kjent som sadist.

Det var tjenerne sine hun først gikk løs på, og historiene er mange om de utspekulerte metodene hun brukte for å plage og pine dem til døde. Blant annet likte hun å slå dem, for deretter å dra dem ut i snøen der hun helte kaldt vann over dem til de frøs i hjel. Det hele skjøt virkelig fart da hun fikk det for seg at ved å smøre blod fra unge jenter på huden, stoppet hun hudens aldringsprosess. Hundrevis av ungjenter måtte bøte med livet.

Erzsébet brakte skam over den fine familien sin, og de stengte henne inne i et rom med bare en liten luke der de skjøv inn mat til henne. Tre år senere, i 1614, døde hun.

Filmen i seg selv er kanskje ikke noe mesterverk, men jeg syns i alle fall den gir et spennende innblikk både i en person helt utenom det vanlige, og i en tidsånd. Julie Delpy gjør en god tolkning av rollen som Erzsébet, og i det store hele var denne filmen vel verdt sine 60 kroner.