25 november 2010

Ordene og fortelleren

I går var jeg på Nationaltheatret og så oppsetningen Babettes gjestebud, basert på Karen Blixens vakre og tankevekkende fortelling. Scenerommet på Malersalen var enkelt, og det var én skuespiller på scenen.

Thea Stabell i rød kjole og med en krakk og et stearinlys som eneste rekvisitter sørget for å trollbinde sitt publikum. Jeg ble sittende som fjetret den drøye timen forestillingen varte. Plutselig var jeg i Berlevåg for 125 år siden, bare ved hjelp av ordene og fortelleren. Akkurat det slutter aldri å fascinere meg, og nettopp derfor kommer jeg til å fortsette å lese og lytte.

21 november 2010

Ny vri på gammel sjanger

En gang var Liljenholm Gods på Sydsjælland hjemmet til en verdenskjent forfatter av romantiske skrekkromaner. Gjennom flere generasjoner har stedet vært arnested for galskap, bedrag og forbudt kjærlighet.

En kald novemberdag i 1941 kommer godsets fortapte datter, Nella, på besøk fra København sammen med en fremmed. Det skal snart vise seg at godset gjemmer på en mørk historie som berører dem begge.

Når jeg først hadde vent meg til stilen i Silhuett av en synder, ble dette en givende leseopplevelse. Kanskje kan danske Leonora Christina Skov karakteriseres som en litt “crazy” utgave av Kate Morton.

Leonora Christina Skovs bidrag til den gotiske litteraturen er forfriskende. Romanen vitner om stor fortellerglede og et stort overskudd av fantasi. Mest imponert er jeg over måten hun har skrudd sammen fortellingen på, med de parallelle fortellingene. Du skal holde tunga rett i munnen for å få til noe sånt.

De fleste gotiske romaner har handling fra viktoriatiden, men det fungerer godt at handlingen her er lagt til andre verdenskrig, en mørk periode i dansk historie. Forfatteren har funnet frem til spennende temaer som hun på finurlig vis vever sammen. Hun er tro mot sjangeren, samtidig som hun fornyer den.

Et lekkert omslag gjør sitt til at dette er blitt en fristende bok. Romanen er oversatt til norsk av Morten Borgersen.

14 november 2010

Jeg, en nerd!

Jeg er glad i ord. Ja, mer enn det. Jeg samler på fine, rare ord, ord som gjerne oppfattes som litt gammelmodige.

Og da kunne jeg selvsagt ikke motstå dette klenodiet som er mitt hittil siste Fretex-funn: Norsk riksmålsordbok i tre fete bind fra 1937!

11 november 2010

Historie og poesi

Jeg har gledet meg til å lese Aina Bassos nye roman, Fange 59. Taterpige. Debutromanen Ingen må vite imponerte meg både med sin historieformidling og sitt vakre, sikre språk. Noe å leve opp til, med andre ord. Men det er ingen grunn til bekymring, for Aina Basso har utviklet sitt talent ytterligere i denne romanen.

Romanen handler i korte trekk om taterjenta Maria som kommer bort fra følget sitt og havner på tukthuset i Trondheim. Siden kommer hun i tjeneste hos prosten de Fine. Parallelt med denne fortellingen får vi også et innblikk i Marias liv før hun ble tatt til fange. I tillegg er det gjengitt utdrag fra en del tekster fra 1700-tallet, noe som blir et slags ekthetsstempel på fortellingen.

Det som gjør dette til en stor leseopplevelse for meg, er måten Aina Basso klarer å forene det historiske stoffet med et så poetisk og presist språk. Forfatteren skriver seg inn i Maria på en måte som gjør at jeg som leser opplever en spesiell nærhet til romanpersonen. Samtidig velger hun ut faktaopplysninger som får meg til å reise i tid og gir meg innsikt i historien. Hun kler historien i et språk slik at jeg kan se det med mine moderne øyne og forstå fortidens folk.

For meg er dette en perfekt kombinasjon, og resultatet blir historieformidling på sitt beste. Det er gammeldags og moderne på samme tid. Selv om romanen ikke er veldig omfangsrik, får forfatteren sagt veldig mye. Og sist, men ikke minst: Noe får også være opp til meg som leser.

Jeg kan tenke meg at forfatteren har brukt mye tid på å “finskrive” teksten, for her er ingen overflødige ord og språket har en rytme som først kommer til sin fulle rett når teksten blir lest høyt. Med den rette innleseren ville dette bli en fantastisk lydbok.

Jeg har inntrykk av at det er få unge norske forfattere som skriver historiske romaner. Eller tar jeg feil? Hvis ikke, skulle jeg gjerne visst hvorfor denne sjangeren ikke er mer påaktet.

07 november 2010

Troverdig sceneskift

For ikke så veldig lenge siden så jeg Kristin Scott Thomas i filmen "A Handful of Dust" (som jeg blogget om her). Jeg er ikke spesielt opptatt av denne skuespilleren, men av en eller annen grunn plukket jeg opp den franske filmen “Jeg har elsket deg så lenge” da jeg var innom Platekompaniet sist. Og der var hun altså igjen, i en rolle så annerledes at jeg ikke umiddelbart kjente henne igjen.

Her har Kristin Scott Thomas rollen som Juliette, en kvinne som kommer ut etter femten år i fengsel. Idet hun kommer ut blir hun møtt av lillesøsteren Léa, som tar henne med hjem til sin egen familie som består av mann og to adoptivdøtre.

Å tilpasse seg livet utenfor murene byr på utfordringer, og Juliette blir stadig satt på prøve. Hun vil helst ikke at folk skal vite grunnen til at hun har sittet inne, men etter hvert kommer det for en dag at det er fordi hun har drept sin egen sønn. Dermed er det mange - deriblant potensielle arbeidsgivere - som vender seg vekk i avsky. Ikke før helt mot slutten av filmen får vi vite omstendighetene rundt drapet.

Dette var en sterk og tankevekkende film, der både Kristin Scott Thomas og de andre skuespillerne gjør en meget hederlig innsats. Anbefales!

Og så viser det seg altså at den samme Kristin Scott Thomas har en sentral rolle i filmen basert på romanen Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay. Denne romanen hører til blant mine favoritter, så jeg er i utgangspunktet skremt med tanke på enhver filmatisering av fortellingen. Men nå kjenner jeg meg litt roligere.

02 november 2010

Hun klarte det - igjen

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves heter det seg. Og i tilfellet Kate Morton viser det seg å stemme. Heldigvis, for jeg var sant å si litt nervøs på hennes vegne idet jeg begynte på den lenge etterlengtede The Distant Hours. Kunne den nesten 700 sider lange romanen være like bra som The Forgotten Garden, som jeg virkelig forelsket meg i?

Vel, om denne nye romanen ikke helt når opp til den forrige, så er det sannelig ikke langt unna. Etter en meget lovende start kom det et parti i midten som føltes litt pratsomt, med den følge at fortellingen stoppet litt opp. Men så fikk forfatteren opp dampen igjen, og jeg var fortapt helt til siste slutt.

Det som setter fortellingen i gang, er et brev som har kommet bort i posten og som kommer fram mange år senere. Mottakeren er Meredith Burchill, jeg-fortellerens mor. Brevet er sendt fra Milderhurst Castle i Kent. Moren reagerer sterkt på dette brevet, men i og med at hun og Edie ikke står hverandre så nær, vil hun ikke fortelle hva det er som opprører henne. Dermed begynner Edie å rote i fortiden.

Under krigen ble moren, sammen med flere andre barn, sendt ut av London og på landet for å være i trygghet. Tretten år gamle Meredith havner på Milderhurst Castle, hos familien Blythe. Familien består av Juniper og hennes to tvillingsøstre, samt deres far Raymond Blythe. Han er først og fremst kjent for en barnebok han skrev i 1918 og som har fått klassikerstatus.

Det viser seg at de tre søstrene stadig er i live, og at alle tre fortsatt bor på det gamle, forfalne slottet. Edie bestemmer seg for å oppsøke dem, og dermed åpner døren til fortiden seg. Og resten er nytelse.

Jeg har stor forkjærlighet for denne typen gammeldagse, fortellende romaner der jeg kan forsvinne inn i en egen verden og glemme alle trivialiteter rundt meg. Ja, det er virkelighetsflukt, og det er deilig å flykte!

Det at jeg-fortelleren jobber i forlag, og at hele mysteriet har sin bakgrunn i en bok og en mystisk forfatter, er i seg selv meget godt egnet til å få meg på kroken.

Kate Morton er ikke en forfatter som gjør noe halvveis, og det er ikke vanskelig å se at det ligger et stort arbeid bak denne boken. Det gjelder både det innholdsmessige med den research som er nødvendig, og ikke minst det fortellertekniske. Forfatteren gjør det ikke lett for seg med de parallelle historiene og alle trådene som til slutt skal nøstes opp. Dertil greier hun å skape spennende karakterer som hun plasserer i et miljø som passer perfekt til dem.

Kate Morton legger stadig ut nye ledetråder og lar meg som leser tro at jeg har avslørt mysteriet - helt til hun gjør en ny vri.

The Distant Hours er porno for bokelskere.

Jeg leter stadig etter nye Kate Morton’er, men så langt har jeg ikke funnet noen som er like bra som originalen.