God jul!

Det har vært langt mellom bloggpostene i desember, men jeg satser på å komme sterkere tilbake over nyttår. Filmen The Snowman er en av mine julefavoritter, og den vakre sangen Walking in the Air kan høres her.

Med dette ønsker jeg dere alle sammen en riktig god jul!

Rik og omfangsrik

Sentralt i Barbara Kingsolvers roman Lakunen står den fiktive Harrison Shepherd, en mystisk figur som det ikke umiddelbart er lett å bli klok på. Han er halvt meksikansk, halvt amerikansk og arbeider som kokk og sekretær for kunstnerparet Diego Rivera og Frida Kahlo i Mexico. Siden entrer også bolsjeviklederen Trotskij scenen, og Harrison Shepherd blir hans sekretær - et arbeid som skal komme til å koste ham dyrt.

Samtidig skriver Harrison Shepherd dagbok om sine opplevelser, og det er disse dagboksnotatene som sammen med brev og avisartikler utgjør denne både omfangsrike og rike romanen.

Handlingen er lagt til Mexico og USA på 1930-, 40- og 50-tallet. Harrison Shepherd blir etter hvert forfatter av to populære og kritikerroste historiske romaner, men han lever tilbaketrukket og vil ikke la seg intervjue. Den eneste han har tillitt til er sekretæren Violet Brown, som er den som har redigert det som til slutt blir Lakunen.

Jeg har tidligere lest Kingsolvers roman Gifttreet, som var en storartet leseopplevelse, og jeg kjenner igjen forfatterens stil og stemme i Lakunen. Likevel er Lakunen helt annerledes, og kanskje også mer litterært ambisiøs. Denne fortellingen er ikke umiddelbart like tilgjengelig, noe som blant annet har med formen å gjøre. Likevel er også Lakunen en stor og intens leseopplevelse, med formuleringer av den sorten man kan ta i munnen og smatte på lenge.

Det er en tristhet og grunnleggende ensomhet over hovedpersonen i denne romanen som berører meg som leser sterkt. Det betyr imidlertid ikke at ikke romanen har innslag av underfundig humor. Her er mye å humre over også. Samtidig gir forfatteren oss et godt tidsbilde. Lakunen er ikke først og fremst en handlingsdrevet roman, men det skjer likevel store og dramatiske ting.

Barbara Kingsolver har brukt lang tid både på skriving og research, noe hun blant annet snakker om i et intervju med sitt engelske forlag Faber & Faber. Mye av informasjonen hun har hatt bruk for fins ikke på nettet, og forfatteren skiller de amatørmessige researcherne fra de proffe på følgende måte: De profesjonelle er villige til å få skitt både på hendene og skoene.

Lakunen er ikke en bok å skumlese, det er en bok som legger beslag på tiden din og konsentrasjonen din. Det er en gjennomført solid og velskrevet roman som imponerer både ved sin kunnskap og sin innsikt i menneskesinnet.

Dette er type bok man ikke blir helt ferdig med etter én gangs gjennomlesning. Kanskje er det blitt mindre rom for denne typen bøker - i alle fall er det så vidt jeg har kunnet se ingen norske medier som har omtalt boken. Internasjonalt er den imidlertid regnet som en stor og viktig bok, som blant annet er belønnet med Orange Price for Fiction.

Boken er svært godt oversatt av Bente Klinge, som for øvrig har skrevet utførlig om sitt arbeid med boken i et innlegg på Oversetterblogg.

Det er også befriende å lese en så stor roman (575 sider) så å si uten korrekturfeil. Det er slett ingen selvfølge i våre dager.

Ikke én god grunn

I begynnelsen ventet jeg på den store dramatiske hendelsen som skulle forklare at Hannah Baker, hovedpersonen i Jay Ashers 13 gode grunner, hadde valgt å ta sitt eget liv. Den kom ikke. Og det er nettopp det som er poenget med denne fortellingen. Det er ikke nødvendigvis én faktor som utløser selvmord. Det kan like gjerne være - som bokens tittel viser - mange små og tilsynelatende uskyldige hendelser som gjør det.

På vei hjem fra skolen finner Clay Jensen en pappeske med kassetter på trappen. De er fra Hannah Baker, jenta i klassen som døde to uker tidligere. På disse kassettene, som blir distribuert til alle som på en eller annen måte har spilt en rolle for hennes dramatiske avgjørelse, forteller hun sin historie.

Dette er en ungdomsroman, men den kan med stort utbytte også leses av voksne. Forfatteren har ved hjelp av måten fortellingen er oppbygd på, også greid å skape en spenningsroman. “Trikset” med kassettene fungerer i så måte bra, og det føles slett ikke utdatert selv om kassetter ikke lenger er i bruk. Tvert imot bidrar det til å gjøre historien tydeligere enn om han hadde valgt å bruke mer moderne medier. Da kunne leseren fort ha hengt seg opp i nettopp det tekniske. Samtidig som vi får Hannahs historie på kassettene, formidles også Clays refleksjoner rundt det han får høre. Det er elegant utført, og det skaper dynamikk i fortellingen.

Boken har for øvrig en egen nettside, der man også kan høre på kassettene.

Det er kanskje nettopp mangelen på store, dramatiske ord som gjør 13 gode grunner til en sterk leseopplevelse. Jay Asher behandler et alvorlig tema med stor respekt og med en tilnærming som gjør det tilgjengelig for mange.

Samtidig slår det meg at en del ungdomsbokforfattere greier det som forfattere som skriver for voksne ikke alltid lykkes med: Å skape en spennende historie med driv i både språk og fortellemåte, samtidig som de formidler noe vesentlig om det å være menneske. Kanskje flere ungdomsbokforfattere burde forsøke å skrive for voksne også.

13 gode grunner er oversatt til norsk av Nina Aspen.