09 desember 2011

Takk for meg!

Langsomt har det gått mot slutten for denne bloggen. I ganske nøyaktig fem år har jeg blogget her, mest om bøker og litt om andre ting innimellom. Når jeg nå gir meg, er det først og fremst fordi jeg leser på en helt annen måte etter at jeg byttet jobb. Som redaktør for oversatt skjønnlitteratur er det begrenset hvor mye jeg får lest ut over det jeg leser i forbindelse med jobben.

Jeg leser flere manus enn ferdige bøker, og de ferdige bøkene jeg leser, leser jeg ofte med redaktørbrillene godt plantet på nesen. Av "konkurransehensyn" er det ofte ikke aktuelt å blogge om disse. Dermed har jeg kommet fram til at denne bloggen ikke lenger livets rett. Den kjentes stadig mer som en byrde og var ikke lenger blott til lyst.

Jeg vil til slutt benytte anledningen til å takke alle som har besøkt bloggen og lest og kommentert, det har vært til stor glede for meg!

20 november 2011

En bok å bli glad i

Noen stedsnavn har en eim av eventyr og historie over seg. For meg er Tasmania et sånt navn – kanskje fordi jeg har lest fortellinger om den tiden øya ble brukt som fangekoloni av britene og det foregikk dramatiske og skumle ting der. Dessuten har jeg sett bilder av den mektige naturen, med voldsomme bølger som slår mot endeløse strender. Godt egnet til å stimulere fantasien, det også.

Den tasmanske naturen spiller en sentral rolle i vakker og velskrevet roman jeg er norsk redaktør for og som kommer ut til våren: Karens Viggers Fyrvokterens kone. Dette er en sterk og hjertevarm fortelling om kjærlighet og tap og om forholdet mellom generasjoner.

Mary er gammel og syk, men når hun en dag får levert et brev på døren fra en hun hadde håpet hun aldri skulle se igjen, bestemmer hun seg for å reise tilbake til øya hun for lenge siden forlot. Hun vil være alene med minnene og tankene. Hennes avdøde mann var fyrvokter på øya Bruny, og familien bodde i det ville og vakre tasmanske landskapet helt til det hendte noe som tvang dem tilbake til sivilisasjonen.
Hemmeligheten Mary har båret på i mange år er i ferd med å bli avslørt, og hun vet at det vil få konsekvenser også for andre enn henne selv. Mary tar et oppgjør med fortiden, men må samtidig innse at hennes innflytelse over hva som vil skje i framtiden er begrenset.

Da jeg begynte å lese denne romanen, var det som om jeg forsvant inn i fiksjonen. Når jeg ikke hadde anledning til å lese, lengtet jeg tilbake til fortellingen. Fyrvokterens kone er en litt stille, men likevel spennende historie som byr på både livsvisdom og underholdning. Det er en bok å bli glad i. De som har lest Linda Olssons La meg synge deg stille sanger, vil kjenne igjen stemningen herfra. Tematisk sett spenner romanen bredt: generasjonskonflikter, familiehemmeligheter, kjærlighet, tap og skyldfølelse.

Romanen kommer på norsk i april/mai, og oversettes av Ina Bakke Kickstat.

Innlegget er også publisert på Tankestreken.

06 november 2011

Litterær høykarbo

CeeCee Honeycutts reddende engler av Beth Hoffman er enda en bok i rekken av hjertevarme, passe sentimentale og lettleste underholdningsromaner med vakkert omslag.

Tolv år gamle CeeCee Honeycutt har brukt mesteparten av livet på å ta seg av sin psykotiske mor, en tidligere skjønnhetsdronning som aldri klarer å få fortiden ut av hodet og som er blitt hele byens klovn. Moren omkommer til slutt i en ulykke og det blir en gammel grandtante som skal ta seg av CeeCee. Hun tar henne med seg hjem til Savannah, og her lemmes CeeCee inn i en verden av eksentriske søstatskvinner med store hjerter. For første gang i sitt liv er CeeCee omgitt av kjærlighet.

Det er så man nesten ikke har hjerte til å si noe negativt om denne boken, for den er både velmenende og har en flott moral. Likevel: Jeg ga meg ikke helt over. Det er noen ganger vanskelig å sette fingeren på hva som gjør at noen bøker oppleves som ekte, mens andre føles mer som kopier. Noen bøker ligger og vipper akkurat på grensen, og det føler jeg at Beth Hoffmans bok gjør. Det er noe naivt over skrivestilen som gjør at jeg opplever dette som en “barnebok for voksne”. Her står det aller meste skrevet linjene og med store bokstaver, og dermed er det ikke så mye å tygge på for leseren. Det er litt som å spise en berlinerbolle: søtt og klissete, og du klarer ikke mer enn én.

Hilde Sophie Plau har for øvrig gjort en utmerket oversetterjobb.

23 oktober 2011

Et lite stykke pariserhistorie

Tatiana de Rosnays Saras nøkkel er en av mine største leseropplevelser. Alt lå til rette for en god historie: En ti år gammel jødisk jente gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien blir arrestert av det franske politiet. Sara låser døren til skapet og putter nøkkelen i lommen, overbevist om at hun snart vil være tilbake. I hendene på den rette forfatteren sier det seg selv at dette blir det spennende litteratur av. Selv var jeg fullstendig oppslukt og greide ikke å legge boken fra meg. Desto større ble skuffelsen da Bumerang kom. Den viste seg å være en ganske ordinær fortelling, helt på det jevne og uten store høydepunkter - slik jeg ser det.

Dermed var det med litt blandede følelser jeg tok fatt på tredjeboken, Huset du elsket, som nettopp er kommet ut. Men denne gangen ble jeg ikke skuffet. Selv om dette ikke er en like dramatisk historie som Saras nøkkel, er det et vakkert og velskrevet stykke pariserhistorie forfatteren her formidler.

Boken er formet som et brev fra den eldre kvinnen Rose til hennes avdøde ektemann. Begge to har vært sterkt knyttet til huset de har bodd i og som har vært i familiens eie i mange år. Her er det mye som sitter i veggene, både av gleder og sorger.

Vi er i Paris i 1860-årene, der den store byfornyelsen pågår for fullt. Her er det bort med trange gamle smug og frem for brede bulevarder. Hele kvartaler blir jevnet med jorden, til tross for heftige protester fra beboerne. Rose nekter imidlertid å gi seg, og søker tilflukt i kjelleren etter at leiligheten er tømt og sakene hennes er pakket ned og sendt til datteren som Rose nå er ment å skulle bo hos. I brevet sitt til ektemannen forteller hun både om det som skjer, samtidig som hun reflekterer over fortiden.

Ut over i denne vesle romanen utvikler jeg som leser et nært forhold til Rose, og jeg blir revet med av fortellingen om hennes eget liv og om forholdene i denne spesielle bygården. Jeg ser, hører og lukter mens jeg leser, og jeg syns jeg kjenner de ulike personlighetene også etter hvert.

Det er en stram og fortettet historie, men den rommer likevel mer enn det kan se ut som ved første øyekast. Fortellingen inneholder også en hemmelighet Rose har båret på i mange år, og som gir en ekstra spenning i historien. Men sant å si er ikke denne hemmeligheten så veldig viktig, for fortellingen er fin nok som den er.

Tatiana de Rosnays språk er lett og akkurat passe poetisk, og kler dermed denne melankolske fortellingen veldig godt. Oversetter Kjell Olaf Jensen har etter det jeg kan forstå levert en utmerket oversettelse.

Dette blogginnlegget er også publisert på Tankestreken.

16 oktober 2011

“Huset på prærien” for voksne

Snøbarnet av Eowyn Ivey har begeistret mange lesere, og jeg har lest om den på flere blogger den siste tiden. Bokhandlerne har også latt seg begeistre, og romanen er inne i sin andre uke på bestselgerlisten. Jeg forstår hvorfor mange liker denne ganske så stillferdige romanen. Det er en vakker fortelling som låner fra eventyrenes magiske univers.

I Snøbarnet møter vi ekteparet Jack og Mabel som har flyttet fra Amerikas østkyst til Alaska for å begynne et nytt liv. Det er bare én ting som mangler i livet deres: et barn. Når det så dukker opp en mystisk liten jente i skogkanten, er det ikke så rart at de gnir seg i øynene. Denne “snøjenta” er sky og vanskelig å få i tale, og så fort våren kommer blir hun borte. Mabel blir nærmest besatt av jenta, og hun ser henne i sammenheng med eventyret om snøjenta som faren hennes leste for henne som barn. Det er derfor nærliggende å tenke at barnet ikke er av kjøtt og blod, men et fantasifoster. Gården ligger langt fra folk og ekteparet lever i ensomhet store deler av tiden.

Forholdet mellom Mabel og Jack er vakkert skildret, og forfatteren får fram deres sorger, gleder og lengsler på en fin og varsom måte. Hun har klart å skape en litt annerledes historie, og hun overfører eventyrets magi på en overbevisende måte. Eowyn Ivey skriver lett, noen ganger nesten litt banalt, men det kler for så vidt sjangeren.

Når jeg likevel ikke ble helt revet med av fortellingen, skyldes det nok at jeg er for lite av en naturromantiker. Skildringene av naturen og dyrelivet og kampen for å overleve i villmarken ble litt i kjedeligste laget for meg - men jeg skjønner at nettopp dette appellerer til mange andre lesere.

Alt i alt syns jeg Snøbarnet var et hyggelig og litt annerledes bekjentskap.

Romanen er oversatt til godt norsk av Heidi Grinde.

09 oktober 2011

Et eventyr av en bok

Jeg leste Hakawati av Rabih Alameddine på engelsk for noen år siden, og den gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg syntes knapt nok jeg hadde lest finere fortelling. Nå er den kommet i pocket på norsk, og jeg klarte ikke å la være å begynne å lese.

Hakawati betyr forteller, og det er nettopp fortellerglede som preger denne romanen. I tillegg har den et språk som får leseren til periodevis sukke av nytelse, og dette språket er på en utmerket måte ivaretatt av oversetter John Erik Bøe Lindgren.

I den nåtidige rammefortellingen møter vi hovedpersonen Osama som er kommet hjem til Beirut fordi faren ligger for døden. Familien er samlet rundt sykesengen. Osama er bosatt i USA, dit han reiste som ung for å begynne å studere, men på grunn av krigen i Libanon har han ikke vært så ofte på besøk i hjembyen. Han er på mange måter blitt en fremmed fugl i storfamilien.

Kontaken med faren har heller ikke vært så god de siste årene. Osama hadde et nærmere forhold til onkelen, Jihad, som er den som har ført fortellertradisjonen videre etter Osamas farfar. Farfaren var en fargerik hakawati, og portrettet av ham er et av de beste i romanen.

Hele familiehistorien flere generasjoner bakover blir formidlet i denne romanen, og det gjøres med både humor og alvor. Historien blir gradvis avslørt og vi får samtidig vite mer om Osama selv. Han har levd i et homofilt samboerskap med Danny, som han møtte under sitt første besøk i USA sammen med faren og onkel Jihad.

Følelsene mellom personene i denne boken er skildret på en overbevisende måte, og det er også en svært fargerik historie med mange avstikkere og fine detaljer.

I tillegg til fortellingen om Osama og hans familie, har forfatteren flettet inn klassiske fortellinger fra Midtøsten. Her møter vi Abraham og Isak, Ishmael; alle arabiske stammers far, den vakre Fatima, Baybars; slaveprinsen som beseiret korsfarerne, og et vertskap av smådjevler.

Jeg kan simpelthen ikke få nok av denne romanen, og den fortjener virkelig mange, mange lesere. Jeg syns omslaget på den nye utgaven er blitt utrolig lekkert.

Dette innlegget er også publisert på bloggen Tankestreken.

02 oktober 2011

Nabolandshistorie

Noen ganger leser man mest for å la seg underholde, andre ganger for å lære. Og å lese skjønnlitterære bøker kan være en utmerket måte å lære på. Etter å ha vært noen ganger i Latvia, er jeg nok mer enn gjennomsnittlig interessert i de baltiske landenes historie. Jeg syns det er fascinerende hvordan disse tre små landene plutselig trådte frem etter å ha vært bokstavelig talt utradert fra kartet etter at det ble innlemmet i Sovjetunionen.

Det er ikke så ofte det dukker opp bøker som forteller balternes historie spesielt, men for ikke lenge siden kom jeg over en amerikansk ungdomsroman skrevet av Ruta Sepetys: Between Shades of Gray. Den handler om 15 år gamle Lina som i 1941 blir sendt fra Litauen til Sibir sammen med foreldrene og den yngre broren.

En natt banker det sovjetiske hemmelige politiet på døren og familien får bare så vidt tid til å pakke noen få eiendeler før de blir stuet sammen med en rekke andre mennesker i kvegvogner. Det viser seg at turen går til Sibir. Der havner Lina og moren og broren i en arbeidsleir, mens faren sendes i fengsel.

Vi får både høre om selve reisen og hvordan de forsøker å overleve under de ekstreme forholdene så langt mot nord. De lever under umenneskelige forhold og mange (også noen i Linas familie) dør. Lina klarer imidlertid å holde motet oppe, mye takket være at hun er i stand til å tegne. På den måten får hun også bearbeidet følelsene sine. Håpet om at hun en dag skal få se igjen faren sin er også med på å gjøre slaveriet utholdelig for henne.

Forfatteren skildrer forholdene på en troverdig måte, takket være grundig research basert delvis på hennes egen familiehistorie. Hun gir også liv til personene sine slik at vi tror på dem og føler med dem. Når det er sagt, kan de nok til tider oppleves som litt lite komplekse. Jeg tar meg noen ganger i å bli mer engasjert i det historiske bakteppet enn i akkurat disse personenes skjebne. Likevel syns jeg Ruta Sepetys har gjort en utmerket jobb med å formidle en del av den europeiske historien som ikke er så godt kjent.

Boken er under oversettelse til en rekke språk og på romanens egen nettside forklarer forfatteren mer om prosjektet sitt.

18 september 2011

Snart vår!

Jeg opererer med to tidsregninger, en privat og en på jobben. Hjemme er det regntung høst, og jeg kan med god samvittighet sitte inne og lese en bok eller se på Forbrytelsen på dvd. På jobben derimot, der er det allerede vår. Jeg har allerede fått inn oversettelsene av de første 2012-bøkene, og vårlista skal snart presenteres for salgs- og markedsavdelingen.

En av de bøkene jeg gleder meg til å presentere er The Novel in the Viola av Natasha Solomons. Den kjøpte vi rettighetene til før sommerferien, og Elisabet W. Middelthon skal oversette den for oss. Det høres kanskje rart ut, men jeg leser den nå for tredje gang - og jeg er stadig like betatt. Det er noe med stemningen og beskrivelsene som bare betar meg. Og nå drømmer jeg om å reise til Dorset!

The Novel in the Viola er en vakker roman som samtidig formidler en sterk historie fra andre verdenskrig. Fortelleren er den unge jødiske kvinnen Elise som må forlate et overklasseliv i hjembyen Wien for å bli stuepike på det engelske godset Tyneford i Dorset. Året er 1938 og det er utrygge tider. Elises søster Margot og hennes mann greier å komme seg til USA. Dit planlegger også Elises foreldre (moren er operasangerinne, faren er forfatter) å dra, og planen er at Elise skal komme etter. Slik skal det ikke gå.

Elise er i utgangspunktet skeptisk til å reise til England, men etter hvert blir hun glad i stedet og det vakre landskapet. Hun forelsker seg i sønnen på godset, Kit, og fremtiden ser lys ut. De to planlegger å gifte seg,men før de kommer så langt bryter krigen ut, og alt endrer seg.

Noe av det mest rørende ved denne romanen er relatert til tittelen, The Novel in the Viola. Når Elise reiser til England, får hun med seg et nyskrevet manus fra faren. Han får ikke lenger utgi bøkene sine i Østerrike, og dermed blir manuset gjemt i bratsjen i påvente av at det kan gis ut i utlandet. Jeg skal ikke røpe slutten her, men historien får en verdig og vakker avslutning.

Elise er basert på forfatterens egen bestemor, og Tyneford er et virkelig sted. Landsbyen ble under andre verdenskrig rekvirert av det militære, og folk fikk en måned på seg til å flytte. Det ble lovt at de skulle få komme tilbake når krigen var over, men løftet ble ikke holdt.

Dette innlegget er tidligere publisert på bloggen Tankestreken.

26 august 2011

En aldri så liten skuffelse

Jeg leste Linda Olssons to første bøker med stor glede. Både Nu vill jag sjunga dig milda sånger og Sonat till Miriam hører til blant de gode leseminnene. Det var noe med den stillferdige fortellemåten og melankolien som traff meg så sterkt.

Noen av de samme kvalitetene er også til stede i denne nye romanen som på svensk har fått tittelen Det goda inom dig. (Denne gangen har Linda Olsson skrevet parallelt på engelsk og svensk, mens de to første ble oversatt til svensk). Likevel ble jeg ikke like betatt denne gangen. Det var noe terapeutisk over fortellingen som ble stående i veien for fiksjonen. Og selv om det er overraskelser underveis, opplevde jeg til tider teksten som ganske forutsigbar.

I denne romanen møter vi Marion som opprinnelig er svensk, men bor på et lite sted på New Zealand. Vi forstår at hun har flyktet fra noe, og det er i møtet med den lille, forsømte gutten Ika at Marion tar tak i de sidene ved sitt eget liv som hun har fortrengt så lenge.

Marion bor alene og har liten kontakt med andre, med unntak av naboen George som kommer til å spille en viktig rolle når Marion forsøker å få ansvaret for Ika etter at han er blitt mishandlet hjemme. “Det ensomme mennesket” er et tema i denne romanen, og Linda Olsson skildrer personene med stor kjærlighet.

Marion har opplevd dramatiske ting i barndommen. Etter at moren døde, ble hun og lillebroren skilt og mistet kontaktet - helt til de en dag møtes igjen uten at de vet hvem den andre er. Denne delen av historien fortelles parallelt med nåtidsfortellingen, og det er den som gjør sterkest inntrykk på meg.

Alt i alt ble likevel denne romanen en liten skuffelse. Men jeg kommer til å vente i spenning på en ny bok fra Linda Olsson.

18 august 2011

Leselykke i Bratislava

Jeg var på ferie i Bratislava i sommer, og på en rusletur gjennom en av byens parker, dukket dette motivet opp. Det fikk selvsagt mitt leserhjerte til å gjøre et hopp - her satt det en hel familie oppslukt av bøkene sine!
(Jeg forsøkte å være diskret fotograf med mitt vesle fislekamera, derav den dårlige tekniske kvaliteten.)

15 august 2011

Mørkets gjerninger

Man gleder seg ikke akkurat til å havne på sykehjem etter å ha lest den nye romanen til Karin Fossum, Jeg kan se i mørket. Riktor, sykepleier på Løkka sykehjem, er ikke noe hyggelig bekjentskap. Likevel greier jeg ikke å la være å lese videre i romanen, hele tiden mens jeg spør meg hvordan forfatteren på en så suveren måte greier å trenge inn i et temmelig forkrøplet sinn. Dessuten har Karin Fossum en språkfølelse mange andre forfattere kan misunne henne, nesten hvert eneste ord virker “håndplukket”.

Det skumle med Riktor er at han i utgangspunktet ikke virker spesielt skummel, heller stakkarslig. Han sier at han vil jobbe med eldre, døende pasienter fordi han vil gjøre en forskjell. Han gir tilsynelatende avkall på en karriere for å ofre seg for de svakeste. Ingen av kollegaene skjønner at forskjellen består i å spyle pillene ned i do og å klype, lugge og på annet vis plage de gamle. Ikke før de finner en av pasientene kvalt, begynner de å legge sammen to og to, og Riktor blir siktet for mord. Om det er han som virkelig er morderen, er en annen sak.

Riktor er en einstøing. Han bor for seg selv og har ingen familie eller venner. De eneste han “omgås” utenom pasientene og kollegaene er de han møter i parken der han tilbringer mye tid. Dette vesle persongalleriet klarer imidlertid forfatteren på finurlig vis å utnytte, slik at de alle kommer til å spille en viktig rolle i fortellingen.

Karin Fossum tegner et fascinerende bilde av et menneske som utøver ondskap uten at han selv oppfatter det han gjør som onde gjerninger. Den ytre handlingen er ikke det viktigste i denne romanen, men den er ikke mindre spennende av den grunn. For vi vet jo så altfor godt at Riktor fins blant oss.

14 juli 2011

11 juli 2011

En litt annerledes historie

Hovedpersonen i Michael David Lukas roman The Oracle of Stamboul er åtte år gamle Eleonora Cohen, født 1877 i en landsby i Romania. Hun viser seg å være usedvanlig begavet, blant annet behersker hun flere språk og har et særdeles godt minne. Moren dør idet Eleonora blir født og de to jordmødrene som hjelper til under fødselen, leser tegn i naturen som sier at det er noe helt spesielt med dette barnet.

En gang faren skal til Istanbul, gjemmer Eleonora seg blant teppene faren skal selge i byen. De tar inn hos en venn av familien, og når Eleonoras far omkommer i en ulykke, blir hun værende i huset hos denne vennen. Her har hun blant annet tilgang til bøker, og hun får undervisning. Eleonora imponerer alle som treffer henne - også selveste sultanen, som hun til slutt blir rådgiver for.

Det begynner etter hvert å gå mange rykter om henne; er hun spion, taler hun i tunger? Eleonora får valget mellom å flytte inn hos sultanen eller bli værende hos familievennen - og takker nei til begge. Eleonora må finne sin egen vei.

Jeg likte denne historiske romanen godt, først og fremst fordi den har en hovedperson som skiller seg ut. I tillegg er handlingen lagt til et fargerikt miljø og tar for seg en spennende epoke i historien. The Oracle of Stamboul er dessuten skrevet i et vakkert, nesten poetisk språk. Selv om det ikke er så mye ytre spenning her, oppleves romanen ikke som langsom. Til det er både personene og miljøet for eksotisk, og forfatteren beskriver Istanbul veldig levende, med farger, lukter og stemninger.

04 juli 2011

Den særeste boka

Jeg har ganske mange rare bøker. Noen vil nok for eksempel synes at Norsk riksmålsordbok i tre tjukke bind fra 1937 er litt over normalen. Eller Lucinda Lambtons The Queen’s Dolls’ House, som handler om det fantastiske dukkehuset som ble laget til dronning Mary tidlig på 1920-tallet (det er virkelig en studie verdt!).

Den aller særeste boka er nok likevel Dødsfald i Bergen 1765-1850, utarbeidet av A.M. Wiesener og utgitt av Bergens historiske forening i 1925. Jeg gikk til anskaffelse av boken i forbindelse med at jeg ville finne ut mer om slekten til min bergenske tipp-tipp-oldemor.

Boken viste seg å være en gullgruve. I tillegg til interessante opplysninger om min egen slekt, inneholder den unnselige publikasjonen bittesmå brokker av levd liv. De ulike innførslene sier også noe om tiden, i form av hvilke yrker folk hadde (flag- og kompasmaker, majorinde, skriverkarl, parykmakermester), dødsårsaker (døde i bølgene paa en reise fra Bergen til Kjøbenhavn) og sosiale forhold (noen etterlater seg en 11 år gammel datter “der er krøbling og nu foreldreløs”). Jeg kan sitte lenge og bla i denne boken og forsøke å forestille meg hvordan det var på den tiden.

Hvilken bok er den særeste i bokhylla di?

27 juni 2011

Bedende blikk



På bestselgerlista til det amerikanske bokbransjebladet Publishers Weekly lå det nylig ikke mindre enn tre bøker som alle handlet om hunder.
Et kattemenneske kan vel aldri helt ut forstå fascinasjonen for hunder, men selv jeg kan bli litt satt ut av bedende hundeøyne...

08 juni 2011

Men notatbøkene mine får du aldri

Jeg har flere svakheter, men en av de aller største er notatbøker i ulike farger og fasonger. Det er nærmest blitt en mani, for jeg kjøper mange, mange flere enn jeg trenger. De er søte, rare, fine, store, små og jeg klarer ikke å la være å kjøpe. Noen er så fine at jeg vegrer meg for å besudle dem med mine prosaiske skriblerier. Men de fleste blir “bruksbøker” når det kommer så langt som til at jeg tar dem i bruk.

Og hva bruker jeg så notatbøkene til? Jeg har alltid likt å skrive for hånd, og dermed finnes det ganske mange bruksområder. I noen år har jeg ført “logg” over bøker jeg har lest, der jeg skriver noen setninger om hva jeg syns om boka. Til det formålet er det best med de små bøkene, én liten side til hver leste bok.

Den minste notatboken er 7 x 9 cm, og her samler jeg på fine, rare, gamle ord. Her står det for eksempel “skarlagensfeber” og “snusfornuft”. Kanskje kommer de til nytte en vakker dag. Jeg har én til å skrive ned fine dikt og sitater i, mens en annen er forbeholdt kuriosa jeg finner her og der, blant annet pussige avisnotiser jeg limer inn. Som den om politihunden som forspiste seg i sjokoladefabrikken, eller den om matematikkprofessoren i Zagreb som lå fastklemt under en bokstabel i tre dager. Fascinasjonen for svenskenes variasjon når det gjelder symboler i dødsannonsene har resultert i at jeg har limt inn 21 ulike kattemotiver jeg har klipt ut fra svenske aviser (jeg har sluttet nå).

Jeg har alltid en notatbok i veska. Den skal helst være ca. 12 x 17 cm, ha strikk rundt og lomme bak. Den inneholder diverse notater, tips om ditt og datt, tanker og tullball. Den fungerer også som reisedagbok når jeg er på ferie, og i tillegg til å skrive, klistrer jeg inn pengesedler, billetter og lignende. På jobben har jeg en egen notatbok. Den inneholder både rosende ord og sukk og stønn – alt relatert til manus jeg har lest. Her noterer jeg også boktitler jeg vil se nærmere på, og jeg skriver ned adresser til nettsteder jeg pleier å sjekke. Notater fra møter har også sin naturlige plass her.

Men de aller fleste bøkene venter fortsatt på at noen skal fylle de hvite, fine sidene…

(Savner "gamlebloggen", derfor denne dobbeltpubliseringen...)

08 mai 2011

Slow blog

Det har vært stille på bloggen lenge nå. Så lenge at det nesten har blitt behagelig ikke å blogge… Jeg er imidlertid i ferd med å komme tilbake. Eller rettere sagt: Jeg dukker opp et annet sted.

Mye av grunnen at jeg ikke har blogget i det siste, er at jeg har byttet jobb. Jeg var så heldig å bli tilbudt et vikariat som redaktør for oversatt skjønnlitteratur i Cappelen Damm. Her begynte jeg 1. mars, og jobben har tatt mesteparten av tiden min fram til nå. Nå leser jeg først og fremst med én tanke i hodet: Er dette noe vi bør oversette, kan dette bli den neste store oversatte bestselgeren? Etter hvert håper jeg imidlertid det blir mer tid til å lese andre ting også.

I disse dager har Cappelen Damm lansert sin egen blogg, Forlagsliv, og her blogger også flere av forlagets ansatte. Jeg har også min egen blogg her, Tankestreken, som du finner her. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva som skal skje med den gamle bloggen min i mellomtiden - om den skal ligge brakk, eller om jeg skal dobbeltpublisere noen av innleggene. Kanskje er det også noen innlegg som passer her, men ikke der, men det får jeg finne ut av etter hvert.

20 mars 2011

En fin og stille bok

Iain Crichton Smiths roman Se liljene på marken har stått ulest i bokhyllen i mange år. Jeg har visst at jeg en gang skulle lese den, men det var ikke før nå at tiden var inne. Etter å ha lest en rekke bøker der det for det meste har vært handlingen som har stått i fokus, trengte jeg en bok som kunne “rense” språket for meg.

Denne vesle (når det kommer til sidetall) romanen kom ut første gang i 1968, og er den avdøde forfatterens mest kjente bok. Crichton Smith skrev både på engelsk og gælisk og blir regnet som en av de store i skotsk litteratur.

Se liljene på marken foregår rundt 1800, og det historiske bakteppet er The Highland Clearances som gikk ut på at det skotske høylandet skulle brukes som sauebeite og at de som bodde der skulle tvangsflyttes til kysten der de skulle drive fiske. En av dem som må forlate hjemmet sitt er gamle Mrs. Scott, enke og med den eneste sønnen sin i Canada.

Det historiske aspektet er interessant nok, men for min del var det ikke viktig for leseopplevelsen. Det var skildringen av den gamle kvinnens liv og tanker og hennes forhold til naturen og (de få) menneskene rundt henne som fikk meg til å sukke henført under lesningen. Her er det språket og ikke handlingen som er det viktigste. Og forfatteren er så klok, så klok.

Se liljene på marken er en stille og beskjeden liten bok, en fortelling som hvisker i stedet for å rope. Dette speiler også disse menneskenes framferd. Det er ikke deres måte å snakke høyt om følelsene sine, men det betyr ikke at de ikke finner måter å uttrykke kjærlighet og respekt på - som igjen formidles gjennom forfatterens poetiske språk.

Boken er utmerket oversatt av Tove Gravem Smedstad.

13 mars 2011

Litt i letteste laget

Vi er mange som liker Kate Morton-aktige bøker, og vi kan glede oss over stadige tilsig til sjangeren. En av dem som prøver seg er Katherine Webb. Ikke alle “kopier” er like gode, og Webbs The Legacy plasserer seg midt på treet. Slett ikke dårlig, men ikke kjempegod.

I denne romanen møter vi de to søstrene Erica og Beth Calcott som kommer tilbake til det store, gamle huset der de tilbrakte sommeren da de var barn. De har gode minner herfra, men en uhyggelig hendelse har også satt sitt preg på dem.

Det er i forbindelse med den ikke altfor hyggelige bestemorens død at søstrene vender tilbake. Når Erica begynner å gå gjennom eiendelene til bestemoren, avsløres etter hvert familiens hemmeligheter. Parallellhistorien, som for en stor del er lagt til Amerika, foregår på begynnelsen av 1900-tallet.

Historien fra nåtiden er den sterkeste. Her greier forfatteren å skape både troverdige personer og en fin fortelling som berører leseren. Fortidshistorien griper ikke like godt, og føles dermed mindre ekte og inderlig. Når det er sagt, holder The Legacy absolutt mål som uforpliktende underholdning.

Like god som Hothouse Flower (som jeg blogget om her) er den imidlertid ikke.

23 februar 2011

En barndom utenom det vanlige

Din egen barndom vil nok fortone seg temmelig kjedelig etter at du har lest om barndommen til Jeannette Walls i den selvbiografiske romanen Krystallslottet. Det skal du bare være glad for.

Jeannette vokser opp i USA sammen med tre søsken og et par svært spesielle foreldre. Faren er alkoholiker med mål om å finne opp en maskin som skal finne gull. Moren har kunstnerambisjoner og svært lite til overs for husarbeid og barneoppdragelse. Barna går for lut og kaldt vann og blir etter dagens begreper mishandlet. Familien flytter stadig, på jakt etter nye eventyr.

Boken åpner med at den voksne og vellykkede Jeannette sitter i en taxi på vei til et selskap idet hun får øye på moren sin som går og roter i søplekasser. Hun føler både sorg og skam - og får slik også en anledning til å fortelle sin historie.

I denne boken er det innholdet i seg selv som holder leseren fanget, for noen stor forfatter kan man nesten ikke påstå at Jeannette Walls er. Det er med en slags skrekkblandet fryd jeg leser om hovedpersonens opplevelser, og jeg tenker samtidig at barn er svært tilpasningsdyktige - og lojale - vesener.

Boken fikk meg tidvis til å tenke på en annen bok om en barndom, Åsa Linderborgs Mig äger ingen (som jeg har blogget om her). Linderborg er imidlertid langt mer av en språkkunstner enn det Walls er. I Krystallslottet savner jeg mer refleksjon rundt hendelsene, som et supplement til gjenfortellingen. Men du verden, det var en spennende reise å få være med på. Jeg kan stadig se for meg den feite rotta som plutselig satt på hodeputen…

Boken er oversatt til norsk av Nina Aspen.

20 februar 2011

Når skinnet bedrar

Jeg innrømmer det: Jeg lot meg lokke av et fristende omslag. Jeg leste om The Romantics av Galt Niederhoffer på en engelsk blogg, og det jeg først og fremst festet meg med var nettopp et vakkert ytre. I tillegg hørtes fortellingen i seg selv ut som den kunne egne seg til avslapning.

Det handler om en vennegjeng fra college som møtes igjen i forbindelse med at den ene av jentene - den rike og vellykkede Lila - skal gifte seg. Brudgommen er for øvrig gamlekjæresten til Lilas venninne Laura, som skal være forlover i bryllupet.

Gjengen samles i det vakre barndomshjemmet til Lila; en storslått eiendom som ligger like ved stranden. De idylliske omgivelsene til tross, her kommer gammelt grums opp til overflaten når de gamle vennene begynner å vurdere hverandres liv. På et tidspunkt forsvinner brudgommen fra selskapet kvelden før bryllupsdagen, og de brisne gjestene må ut og lete. Hvordan det hele ender, skal ikke røpes her.

Konklusjonen blir at bak et vakkert ytre skjulte det seg en ganske ordinær roman som ikke gjorde det helt store inntrykket. Grei nok, men heller ikke mer enn det. Nå har jeg ved flere anledninger opplevd at temmelig middelmådige bøker kan bli til underholdende filmer. Kanskje er det tilfelle også med The Romantics - traileren ser i alle fall ikke så verst ut.

Jeg har kastet boken, men beholdt omslaget…

08 februar 2011

Helt for seg selv

Bak et ikke altfor tiltalende ytre kan det skjule seg en liten skatt. Det er tilfelle med Jeanette Jacobsens roman Tvillinger. Den ligner ikke på så mye annet jeg har lest, og jeg sitter igjen og er ganske så imponert over hva denne for meg ukjente forfatteren har fått til.

Vi får høre historien om de umake tvillingene Småen og Clarence - den ene kortvokst og forkrøplet men med et godt utviklet intellekt, den andre med begrensede sjelsevner men med en kjempekropp. De vokser opp på begynnelsen av 1900-tallet under vanskelige forhold og tilhører en reisende folkegruppe. Ingen steder er nevnt, men vi skjønner at det hele foregår på det amerikanske kontinentet. Tvillingene må fra et tidlig tidspunkt klare seg selv, og de kommer ut for mange opplevelser før de på et tidspunkt ender opp på et sirkus. Selv om sorgen preger store deler av livet deres, kommer også kjærligheten på en snarvisitt.

Det største særpreget ved denne romanen er den svært tilstedeværende jeg-fortelleren som hyppig henvender seg til leseren. Min eneste innvending mot dette virkemidlet er at fortelleren tidvis blir litt for påtrengende. Men alt i alt fungerer det godt. Hvem denne fortelleren er, kan leseren også få lov til å gruble over.

Forfatteren skriver frem personer og stemninger på en både original og elegant måte. Dessuten skriver hun fra et miljø som ikke er “oppbrukt” i andre oppvekstskildringer. Stilen er særpreget og vil dermed sikkert ikke passe alle lesere like godt, men jeg syns dette var et forfriskende stykke litteratur. Det er en blanding av munterhet og sorg i denne romanen som griper meg som leser sterkt. Jeg vet ingenting om forfatteren, men jeg syns historien vitner om at hun har både livserfaring og kan sin litteraturhistorie.

Boken er ikke gitt ut på et av de store forlagene, men på Forlaget Norske Bøker. Det kunne vært interessant å vite om forfatteren er blitt refusert på noen av de store forlagene…

31 januar 2011

Musikalsk roman

En sang om lengsel av Andrea Levy er en historisk roman, men det glemmer man nesten under lesningen. Dette er er nemlig først og fremst en svært velskrevet og underholdende fortelling fra Jamaica på 1830-tallet. Hovedperson og forteller er slavejenta July, som bor på sukkerplantasjen Amity. Det er de store og små hendelsene i livet hennes som utgjør kjernen i denne fortellingen, og det er hennes særegne stemme som setter farge på historien.

Til tross for et dystert tema, skriver Andrea Levy med humor og varme og man kan ikke unngå å bli glad i personene hennes.

Mye av storheten i denne fortellingen ligger imidlertid i språket, i de originale og presise språklige bildene som er tett knyttet til miljøet som skildres. Oversetter Kjell Olaf Jensen har gjort en utmerket jobb med å få dette over til godt norsk.

Samtidig som jeg koste meg med boken, fikk jeg også mye kunnskap om et tema jeg ikke kunne så mye om fra før. Andrea Levy har imidlertid greid å unngå å fortape seg i historiske fakta. I stedet lar hun fortellingen ha rangen, og nettopp derfor er En sang om lengsel blitt en så god og spennende bok.

18 januar 2011

Den perfekte kosebok

Dette var en av de gangene jeg bare kunne lene meg tilbake og la fortellingen gjøre sitt: Ta meg vekk fra hverdagsslaps og gruff. Takk, Lucinda Riley, det var akkurat det jeg trengte! Hothouse Flower foregår både i England, Frankrike og Thailand, og spenner i tid fra 1930-tallet og frem til i dag.

Det gamle godset Wharton Park i Norfolk står i sentrum for begivenhetene, og selvsagt skjuler det seg en familiehemmelighet bak den etter hvert forfalne fasaden. Hovedpersonen Julias bestefar var gartner på dette godset og Julia har mange gode minner fra de somrene da hun var på besøk her som barn. Hun husker også de vakre orkideene som ble drevet frem i de gamle drivhusene.

Nåtidshistorien er ikke mindre dramatisk. Julia er en begavet og ettertraktet pianist, men opplever å miste ektemannen og den lille sønnen sin i en bilulykke som skjer mens hun selv holder konsert. Dette gjør at hun har trukket seg tilbake fra karrieren, forlatt huset i Frankrike og nærmest forskanset seg i et lite krypinn hjemme i England, ikke langt fra der søsteren bor.

Det er mens hun er her at hun får vite at Wharton Park er til salgs. Det skal holdes auksjon over innboet, og Julia og søsteren drar dit for å se om de kan finne en fødselsdagspresang til faren. Her møter Julia for første gang arvingen til godset, den kjekke og sympatiske Kit Crawford, som ser seg nødt til å selge eiendommen fordi han ikke har råd til å vedlikeholde den. For en billig penge kjøper Julia noen gamle blomstertegninger, og disse - sammen med en gammel dagbok - er med på å sette det hele i gang. Sakte, men sikkert avdekkes en dramatisk familiehistorie.

Jada, jeg har lest lignende bøker før, i min ustoppelige jakt på Kate Morton-utfordrere. Og ja, Kate Morton ruler fortsatt. Men likevel, dette var en bok som grep meg og underholdt meg. Bare den innledende vesle fortellingen, fortalt i eventyrs form, var nok til at leserhjertet mitt begynte å slå raskere.

Den som er ute etter en stor litterær roman skal skygge unna Hothouse Flower. Her er det underholdning som er poenget, og som sådan går denne fortellingen rett hjem hos meg med sin blanding av mystikk og romantikk. Lucinda Riley har skrudd sammen historien på en overbevisende måte, og greier å gjøre meg nysgjerrig selv om jeg til en viss grad er forberedt på hva som skal jeg videre. Jeg lever meg inn i fortellingen og føler omsorg for personene. Ved et par anledninger måtte jeg visst tørke vekk et par tårer også...

Dette var for øvrig den første boken jeg leste på min iPad - som jeg syns fungerer utmerket som lesebrett.

16 januar 2011

Drømmeserien

Jeg kan ikke motstå engelske serier fra gamle gods og herregårder, og "Downton Abbey" må være noe av det ypperste innenfor denne sjangeren.

Vakre omgivelser, helter og skurker, kjoler som er verdt å drepe for… Alle roller, selv den minste birolle, har gode skuespillere. Og best av dem alle: Maggie Smith.

Forrige lørdag greide jeg å få tak i det som sannsynligvis var Oslos eneste dvd-boks med hele denne deilige serien. Ren nytelse! Og jeg kommer garantert til å se den om igjen.

Noen som vet om lignende serier som er verdt å se?

09 januar 2011

I gang igjen

Den siste tiden har jeg begynt på flere bøker som jeg ikke har fullført. Ikke nødvendigvis fordi de er dårlige, men fordi det ikke viste seg å være min type fortelling eller fordi de ikke traff meg i det rette humøret.

Det var da G.G. Mussos roman Etterpå kom som sendt fra himmelen. Dette er en fransk debutroman som skal være solgt til over 30 land, deriblant Norge.

Åtte år gammel druknet Nathan i en innsjø da han forsøkte å redde sin venninne Mallory. Han ble erklært død, men som ved et mirakel våknet han opp igjen. Tjue år senere er han en av New Yorks fremste jurister. Et uventet møte får ham til gradvis å forstå hvorfor han vendte tilbake til livet den dagen for mange år siden.

Dette er en ingen stor litterær roman, og mange vil sikkert rynke på nesen eller litt foraktelig omtale den som en “dameroman” fordi den tidvis er ganske sentimental. Og visst er det en underholdningsroman som for en stor del “leser seg selv”, men det er en velskrevet sådan. Akkurat hva jeg trengte nå: En fortelling å forsvinne inn i og som ikke krevde altfor mye tankevirksomhet. Den er for øvrig utmerket oversatt av Ingebjørg Nesheim.

Det beste med bøker er at det alltid fins en fortelling der når du trenger en. Det gjelder bare å finne den rette, ut fra hvilken stemning man er i.