15 august 2011

Mørkets gjerninger

Man gleder seg ikke akkurat til å havne på sykehjem etter å ha lest den nye romanen til Karin Fossum, Jeg kan se i mørket. Riktor, sykepleier på Løkka sykehjem, er ikke noe hyggelig bekjentskap. Likevel greier jeg ikke å la være å lese videre i romanen, hele tiden mens jeg spør meg hvordan forfatteren på en så suveren måte greier å trenge inn i et temmelig forkrøplet sinn. Dessuten har Karin Fossum en språkfølelse mange andre forfattere kan misunne henne, nesten hvert eneste ord virker “håndplukket”.

Det skumle med Riktor er at han i utgangspunktet ikke virker spesielt skummel, heller stakkarslig. Han sier at han vil jobbe med eldre, døende pasienter fordi han vil gjøre en forskjell. Han gir tilsynelatende avkall på en karriere for å ofre seg for de svakeste. Ingen av kollegaene skjønner at forskjellen består i å spyle pillene ned i do og å klype, lugge og på annet vis plage de gamle. Ikke før de finner en av pasientene kvalt, begynner de å legge sammen to og to, og Riktor blir siktet for mord. Om det er han som virkelig er morderen, er en annen sak.

Riktor er en einstøing. Han bor for seg selv og har ingen familie eller venner. De eneste han “omgås” utenom pasientene og kollegaene er de han møter i parken der han tilbringer mye tid. Dette vesle persongalleriet klarer imidlertid forfatteren på finurlig vis å utnytte, slik at de alle kommer til å spille en viktig rolle i fortellingen.

Karin Fossum tegner et fascinerende bilde av et menneske som utøver ondskap uten at han selv oppfatter det han gjør som onde gjerninger. Den ytre handlingen er ikke det viktigste i denne romanen, men den er ikke mindre spennende av den grunn. For vi vet jo så altfor godt at Riktor fins blant oss.

5 kommentarer:

Spectatia sa...

Ah, denne höres ut som noe jeg kan like! Minner kanskje litt om Jonas Eckel, får jeg fölelsen av, og den var ordentlig bra.

Ord i landskap sa...

Det høres absolutt ut som ei bok jeg burde lese, ja... Hvis jeg tør. ;)

Megan sa...

Fin blog, du har. Jeg vil følge med, for jeg kan se at du skriver af lidt af hvert og bl.a. bøger, som er min egen store passion! :))

Bogen af Karin Fossum lyder spændende. En god krimi er ikke at kimse af!

Ha' en flot dag videre.

HildeSol sa...

Min umiddelbare reaksjon var å klikke meg inn på ssb.no og sjekke om Riktor faktisk var et navn -det var det ikke... Når forfattere finner opp egne navn, antar jeg at navnet har en funksjon i historien. Har det ikke det, blir jeg bare frustrert og irritert... *sær* Ikke at jeg har tenkt å lese boka uansett, forsåvidt, men man henger seg opp i de rareste ting...

Jorid sa...

Spectatia: Ja, tror du kan komme til å like denne også!

Lill-Karin: Jeg tror du tør :-)

Megan: Så hyggelig at du syns det! Det er ikke en typisk krimi, men den er spennende sin spesielle måte likevel. Ha en god dag, du også :-)

HildeSol: Var også inne på tanken å sjekke navnet, men så glemte jeg det. Her syns jeg på en måte det er et poeng at han har navnet sitt helt for seg selv, han får dermed en spesiell personlighet. Men ja, det er mange ulike ting man kan henge seg opp i - det er jo nesten et tema i seg selv :-)