23 oktober 2011

Et lite stykke pariserhistorie

Tatiana de Rosnays Saras nøkkel er en av mine største leseropplevelser. Alt lå til rette for en god historie: En ti år gammel jødisk jente gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien blir arrestert av det franske politiet. Sara låser døren til skapet og putter nøkkelen i lommen, overbevist om at hun snart vil være tilbake. I hendene på den rette forfatteren sier det seg selv at dette blir det spennende litteratur av. Selv var jeg fullstendig oppslukt og greide ikke å legge boken fra meg. Desto større ble skuffelsen da Bumerang kom. Den viste seg å være en ganske ordinær fortelling, helt på det jevne og uten store høydepunkter - slik jeg ser det.

Dermed var det med litt blandede følelser jeg tok fatt på tredjeboken, Huset du elsket, som nettopp er kommet ut. Men denne gangen ble jeg ikke skuffet. Selv om dette ikke er en like dramatisk historie som Saras nøkkel, er det et vakkert og velskrevet stykke pariserhistorie forfatteren her formidler.

Boken er formet som et brev fra den eldre kvinnen Rose til hennes avdøde ektemann. Begge to har vært sterkt knyttet til huset de har bodd i og som har vært i familiens eie i mange år. Her er det mye som sitter i veggene, både av gleder og sorger.

Vi er i Paris i 1860-årene, der den store byfornyelsen pågår for fullt. Her er det bort med trange gamle smug og frem for brede bulevarder. Hele kvartaler blir jevnet med jorden, til tross for heftige protester fra beboerne. Rose nekter imidlertid å gi seg, og søker tilflukt i kjelleren etter at leiligheten er tømt og sakene hennes er pakket ned og sendt til datteren som Rose nå er ment å skulle bo hos. I brevet sitt til ektemannen forteller hun både om det som skjer, samtidig som hun reflekterer over fortiden.

Ut over i denne vesle romanen utvikler jeg som leser et nært forhold til Rose, og jeg blir revet med av fortellingen om hennes eget liv og om forholdene i denne spesielle bygården. Jeg ser, hører og lukter mens jeg leser, og jeg syns jeg kjenner de ulike personlighetene også etter hvert.

Det er en stram og fortettet historie, men den rommer likevel mer enn det kan se ut som ved første øyekast. Fortellingen inneholder også en hemmelighet Rose har båret på i mange år, og som gir en ekstra spenning i historien. Men sant å si er ikke denne hemmeligheten så veldig viktig, for fortellingen er fin nok som den er.

Tatiana de Rosnays språk er lett og akkurat passe poetisk, og kler dermed denne melankolske fortellingen veldig godt. Oversetter Kjell Olaf Jensen har etter det jeg kan forstå levert en utmerket oversettelse.

Dette blogginnlegget er også publisert på Tankestreken.

4 kommentarer:

Elida sa...

Eg har nettopp lest denne, og er enig at den er ikkje betre enn Saras nøkkel, men absolutt betre enn Bumerang:-)

Jorid sa...

Elida: Ja, det er godt å se at hun er tilbake i godt gammelt slag :-) Og hun skal i alle fall ikke beskyldes for å skrive den samme boken om igjen, hun er flink til å variere fortellingene sine.

Knirk sa...

Mmm...takk for tips!

Jorid sa...

Knirk: Værsågod, bare hyggelig :-)