16 oktober 2011

“Huset på prærien” for voksne

Snøbarnet av Eowyn Ivey har begeistret mange lesere, og jeg har lest om den på flere blogger den siste tiden. Bokhandlerne har også latt seg begeistre, og romanen er inne i sin andre uke på bestselgerlisten. Jeg forstår hvorfor mange liker denne ganske så stillferdige romanen. Det er en vakker fortelling som låner fra eventyrenes magiske univers.

I Snøbarnet møter vi ekteparet Jack og Mabel som har flyttet fra Amerikas østkyst til Alaska for å begynne et nytt liv. Det er bare én ting som mangler i livet deres: et barn. Når det så dukker opp en mystisk liten jente i skogkanten, er det ikke så rart at de gnir seg i øynene. Denne “snøjenta” er sky og vanskelig å få i tale, og så fort våren kommer blir hun borte. Mabel blir nærmest besatt av jenta, og hun ser henne i sammenheng med eventyret om snøjenta som faren hennes leste for henne som barn. Det er derfor nærliggende å tenke at barnet ikke er av kjøtt og blod, men et fantasifoster. Gården ligger langt fra folk og ekteparet lever i ensomhet store deler av tiden.

Forholdet mellom Mabel og Jack er vakkert skildret, og forfatteren får fram deres sorger, gleder og lengsler på en fin og varsom måte. Hun har klart å skape en litt annerledes historie, og hun overfører eventyrets magi på en overbevisende måte. Eowyn Ivey skriver lett, noen ganger nesten litt banalt, men det kler for så vidt sjangeren.

Når jeg likevel ikke ble helt revet med av fortellingen, skyldes det nok at jeg er for lite av en naturromantiker. Skildringene av naturen og dyrelivet og kampen for å overleve i villmarken ble litt i kjedeligste laget for meg - men jeg skjønner at nettopp dette appellerer til mange andre lesere.

Alt i alt syns jeg Snøbarnet var et hyggelig og litt annerledes bekjentskap.

Romanen er oversatt til godt norsk av Heidi Grinde.

2 kommentarer:

Askeladden sa...

Det er første gang jeg har sett at noen ikke skamroser snøbarnet. Men det ser alikevel ut som det har vært en fin leser opplevelse selv om du har et par innvendinger.

Jorid sa...

Askeladden: Absolutt verdt å lese likevel, ja :-)