23 februar 2011

En barndom utenom det vanlige

Din egen barndom vil nok fortone seg temmelig kjedelig etter at du har lest om barndommen til Jeannette Walls i den selvbiografiske romanen Krystallslottet. Det skal du bare være glad for.

Jeannette vokser opp i USA sammen med tre søsken og et par svært spesielle foreldre. Faren er alkoholiker med mål om å finne opp en maskin som skal finne gull. Moren har kunstnerambisjoner og svært lite til overs for husarbeid og barneoppdragelse. Barna går for lut og kaldt vann og blir etter dagens begreper mishandlet. Familien flytter stadig, på jakt etter nye eventyr.

Boken åpner med at den voksne og vellykkede Jeannette sitter i en taxi på vei til et selskap idet hun får øye på moren sin som går og roter i søplekasser. Hun føler både sorg og skam - og får slik også en anledning til å fortelle sin historie.

I denne boken er det innholdet i seg selv som holder leseren fanget, for noen stor forfatter kan man nesten ikke påstå at Jeannette Walls er. Det er med en slags skrekkblandet fryd jeg leser om hovedpersonens opplevelser, og jeg tenker samtidig at barn er svært tilpasningsdyktige - og lojale - vesener.

Boken fikk meg tidvis til å tenke på en annen bok om en barndom, Åsa Linderborgs Mig äger ingen (som jeg har blogget om her). Linderborg er imidlertid langt mer av en språkkunstner enn det Walls er. I Krystallslottet savner jeg mer refleksjon rundt hendelsene, som et supplement til gjenfortellingen. Men du verden, det var en spennende reise å få være med på. Jeg kan stadig se for meg den feite rotta som plutselig satt på hodeputen…

Boken er oversatt til norsk av Nina Aspen.

20 februar 2011

Når skinnet bedrar

Jeg innrømmer det: Jeg lot meg lokke av et fristende omslag. Jeg leste om The Romantics av Galt Niederhoffer på en engelsk blogg, og det jeg først og fremst festet meg med var nettopp et vakkert ytre. I tillegg hørtes fortellingen i seg selv ut som den kunne egne seg til avslapning.

Det handler om en vennegjeng fra college som møtes igjen i forbindelse med at den ene av jentene - den rike og vellykkede Lila - skal gifte seg. Brudgommen er for øvrig gamlekjæresten til Lilas venninne Laura, som skal være forlover i bryllupet.

Gjengen samles i det vakre barndomshjemmet til Lila; en storslått eiendom som ligger like ved stranden. De idylliske omgivelsene til tross, her kommer gammelt grums opp til overflaten når de gamle vennene begynner å vurdere hverandres liv. På et tidspunkt forsvinner brudgommen fra selskapet kvelden før bryllupsdagen, og de brisne gjestene må ut og lete. Hvordan det hele ender, skal ikke røpes her.

Konklusjonen blir at bak et vakkert ytre skjulte det seg en ganske ordinær roman som ikke gjorde det helt store inntrykket. Grei nok, men heller ikke mer enn det. Nå har jeg ved flere anledninger opplevd at temmelig middelmådige bøker kan bli til underholdende filmer. Kanskje er det tilfelle også med The Romantics - traileren ser i alle fall ikke så verst ut.

Jeg har kastet boken, men beholdt omslaget…

08 februar 2011

Helt for seg selv

Bak et ikke altfor tiltalende ytre kan det skjule seg en liten skatt. Det er tilfelle med Jeanette Jacobsens roman Tvillinger. Den ligner ikke på så mye annet jeg har lest, og jeg sitter igjen og er ganske så imponert over hva denne for meg ukjente forfatteren har fått til.

Vi får høre historien om de umake tvillingene Småen og Clarence - den ene kortvokst og forkrøplet men med et godt utviklet intellekt, den andre med begrensede sjelsevner men med en kjempekropp. De vokser opp på begynnelsen av 1900-tallet under vanskelige forhold og tilhører en reisende folkegruppe. Ingen steder er nevnt, men vi skjønner at det hele foregår på det amerikanske kontinentet. Tvillingene må fra et tidlig tidspunkt klare seg selv, og de kommer ut for mange opplevelser før de på et tidspunkt ender opp på et sirkus. Selv om sorgen preger store deler av livet deres, kommer også kjærligheten på en snarvisitt.

Det største særpreget ved denne romanen er den svært tilstedeværende jeg-fortelleren som hyppig henvender seg til leseren. Min eneste innvending mot dette virkemidlet er at fortelleren tidvis blir litt for påtrengende. Men alt i alt fungerer det godt. Hvem denne fortelleren er, kan leseren også få lov til å gruble over.

Forfatteren skriver frem personer og stemninger på en både original og elegant måte. Dessuten skriver hun fra et miljø som ikke er “oppbrukt” i andre oppvekstskildringer. Stilen er særpreget og vil dermed sikkert ikke passe alle lesere like godt, men jeg syns dette var et forfriskende stykke litteratur. Det er en blanding av munterhet og sorg i denne romanen som griper meg som leser sterkt. Jeg vet ingenting om forfatteren, men jeg syns historien vitner om at hun har både livserfaring og kan sin litteraturhistorie.

Boken er ikke gitt ut på et av de store forlagene, men på Forlaget Norske Bøker. Det kunne vært interessant å vite om forfatteren er blitt refusert på noen av de store forlagene…