26 august 2011

En aldri så liten skuffelse

Jeg leste Linda Olssons to første bøker med stor glede. Både Nu vill jag sjunga dig milda sånger og Sonat till Miriam hører til blant de gode leseminnene. Det var noe med den stillferdige fortellemåten og melankolien som traff meg så sterkt.

Noen av de samme kvalitetene er også til stede i denne nye romanen som på svensk har fått tittelen Det goda inom dig. (Denne gangen har Linda Olsson skrevet parallelt på engelsk og svensk, mens de to første ble oversatt til svensk). Likevel ble jeg ikke like betatt denne gangen. Det var noe terapeutisk over fortellingen som ble stående i veien for fiksjonen. Og selv om det er overraskelser underveis, opplevde jeg til tider teksten som ganske forutsigbar.

I denne romanen møter vi Marion som opprinnelig er svensk, men bor på et lite sted på New Zealand. Vi forstår at hun har flyktet fra noe, og det er i møtet med den lille, forsømte gutten Ika at Marion tar tak i de sidene ved sitt eget liv som hun har fortrengt så lenge.

Marion bor alene og har liten kontakt med andre, med unntak av naboen George som kommer til å spille en viktig rolle når Marion forsøker å få ansvaret for Ika etter at han er blitt mishandlet hjemme. “Det ensomme mennesket” er et tema i denne romanen, og Linda Olsson skildrer personene med stor kjærlighet.

Marion har opplevd dramatiske ting i barndommen. Etter at moren døde, ble hun og lillebroren skilt og mistet kontaktet - helt til de en dag møtes igjen uten at de vet hvem den andre er. Denne delen av historien fortelles parallelt med nåtidsfortellingen, og det er den som gjør sterkest inntrykk på meg.

Alt i alt ble likevel denne romanen en liten skuffelse. Men jeg kommer til å vente i spenning på en ny bok fra Linda Olsson.

18 august 2011

Leselykke i Bratislava

Jeg var på ferie i Bratislava i sommer, og på en rusletur gjennom en av byens parker, dukket dette motivet opp. Det fikk selvsagt mitt leserhjerte til å gjøre et hopp - her satt det en hel familie oppslukt av bøkene sine!
(Jeg forsøkte å være diskret fotograf med mitt vesle fislekamera, derav den dårlige tekniske kvaliteten.)

15 august 2011

Mørkets gjerninger

Man gleder seg ikke akkurat til å havne på sykehjem etter å ha lest den nye romanen til Karin Fossum, Jeg kan se i mørket. Riktor, sykepleier på Løkka sykehjem, er ikke noe hyggelig bekjentskap. Likevel greier jeg ikke å la være å lese videre i romanen, hele tiden mens jeg spør meg hvordan forfatteren på en så suveren måte greier å trenge inn i et temmelig forkrøplet sinn. Dessuten har Karin Fossum en språkfølelse mange andre forfattere kan misunne henne, nesten hvert eneste ord virker “håndplukket”.

Det skumle med Riktor er at han i utgangspunktet ikke virker spesielt skummel, heller stakkarslig. Han sier at han vil jobbe med eldre, døende pasienter fordi han vil gjøre en forskjell. Han gir tilsynelatende avkall på en karriere for å ofre seg for de svakeste. Ingen av kollegaene skjønner at forskjellen består i å spyle pillene ned i do og å klype, lugge og på annet vis plage de gamle. Ikke før de finner en av pasientene kvalt, begynner de å legge sammen to og to, og Riktor blir siktet for mord. Om det er han som virkelig er morderen, er en annen sak.

Riktor er en einstøing. Han bor for seg selv og har ingen familie eller venner. De eneste han “omgås” utenom pasientene og kollegaene er de han møter i parken der han tilbringer mye tid. Dette vesle persongalleriet klarer imidlertid forfatteren på finurlig vis å utnytte, slik at de alle kommer til å spille en viktig rolle i fortellingen.

Karin Fossum tegner et fascinerende bilde av et menneske som utøver ondskap uten at han selv oppfatter det han gjør som onde gjerninger. Den ytre handlingen er ikke det viktigste i denne romanen, men den er ikke mindre spennende av den grunn. For vi vet jo så altfor godt at Riktor fins blant oss.