23 oktober 2011

Et lite stykke pariserhistorie

Tatiana de Rosnays Saras nøkkel er en av mine største leseropplevelser. Alt lå til rette for en god historie: En ti år gammel jødisk jente gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien blir arrestert av det franske politiet. Sara låser døren til skapet og putter nøkkelen i lommen, overbevist om at hun snart vil være tilbake. I hendene på den rette forfatteren sier det seg selv at dette blir det spennende litteratur av. Selv var jeg fullstendig oppslukt og greide ikke å legge boken fra meg. Desto større ble skuffelsen da Bumerang kom. Den viste seg å være en ganske ordinær fortelling, helt på det jevne og uten store høydepunkter - slik jeg ser det.

Dermed var det med litt blandede følelser jeg tok fatt på tredjeboken, Huset du elsket, som nettopp er kommet ut. Men denne gangen ble jeg ikke skuffet. Selv om dette ikke er en like dramatisk historie som Saras nøkkel, er det et vakkert og velskrevet stykke pariserhistorie forfatteren her formidler.

Boken er formet som et brev fra den eldre kvinnen Rose til hennes avdøde ektemann. Begge to har vært sterkt knyttet til huset de har bodd i og som har vært i familiens eie i mange år. Her er det mye som sitter i veggene, både av gleder og sorger.

Vi er i Paris i 1860-årene, der den store byfornyelsen pågår for fullt. Her er det bort med trange gamle smug og frem for brede bulevarder. Hele kvartaler blir jevnet med jorden, til tross for heftige protester fra beboerne. Rose nekter imidlertid å gi seg, og søker tilflukt i kjelleren etter at leiligheten er tømt og sakene hennes er pakket ned og sendt til datteren som Rose nå er ment å skulle bo hos. I brevet sitt til ektemannen forteller hun både om det som skjer, samtidig som hun reflekterer over fortiden.

Ut over i denne vesle romanen utvikler jeg som leser et nært forhold til Rose, og jeg blir revet med av fortellingen om hennes eget liv og om forholdene i denne spesielle bygården. Jeg ser, hører og lukter mens jeg leser, og jeg syns jeg kjenner de ulike personlighetene også etter hvert.

Det er en stram og fortettet historie, men den rommer likevel mer enn det kan se ut som ved første øyekast. Fortellingen inneholder også en hemmelighet Rose har båret på i mange år, og som gir en ekstra spenning i historien. Men sant å si er ikke denne hemmeligheten så veldig viktig, for fortellingen er fin nok som den er.

Tatiana de Rosnays språk er lett og akkurat passe poetisk, og kler dermed denne melankolske fortellingen veldig godt. Oversetter Kjell Olaf Jensen har etter det jeg kan forstå levert en utmerket oversettelse.

Dette blogginnlegget er også publisert på Tankestreken.

16 oktober 2011

“Huset på prærien” for voksne

Snøbarnet av Eowyn Ivey har begeistret mange lesere, og jeg har lest om den på flere blogger den siste tiden. Bokhandlerne har også latt seg begeistre, og romanen er inne i sin andre uke på bestselgerlisten. Jeg forstår hvorfor mange liker denne ganske så stillferdige romanen. Det er en vakker fortelling som låner fra eventyrenes magiske univers.

I Snøbarnet møter vi ekteparet Jack og Mabel som har flyttet fra Amerikas østkyst til Alaska for å begynne et nytt liv. Det er bare én ting som mangler i livet deres: et barn. Når det så dukker opp en mystisk liten jente i skogkanten, er det ikke så rart at de gnir seg i øynene. Denne “snøjenta” er sky og vanskelig å få i tale, og så fort våren kommer blir hun borte. Mabel blir nærmest besatt av jenta, og hun ser henne i sammenheng med eventyret om snøjenta som faren hennes leste for henne som barn. Det er derfor nærliggende å tenke at barnet ikke er av kjøtt og blod, men et fantasifoster. Gården ligger langt fra folk og ekteparet lever i ensomhet store deler av tiden.

Forholdet mellom Mabel og Jack er vakkert skildret, og forfatteren får fram deres sorger, gleder og lengsler på en fin og varsom måte. Hun har klart å skape en litt annerledes historie, og hun overfører eventyrets magi på en overbevisende måte. Eowyn Ivey skriver lett, noen ganger nesten litt banalt, men det kler for så vidt sjangeren.

Når jeg likevel ikke ble helt revet med av fortellingen, skyldes det nok at jeg er for lite av en naturromantiker. Skildringene av naturen og dyrelivet og kampen for å overleve i villmarken ble litt i kjedeligste laget for meg - men jeg skjønner at nettopp dette appellerer til mange andre lesere.

Alt i alt syns jeg Snøbarnet var et hyggelig og litt annerledes bekjentskap.

Romanen er oversatt til godt norsk av Heidi Grinde.

09 oktober 2011

Et eventyr av en bok

Jeg leste Hakawati av Rabih Alameddine på engelsk for noen år siden, og den gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg syntes knapt nok jeg hadde lest finere fortelling. Nå er den kommet i pocket på norsk, og jeg klarte ikke å la være å begynne å lese.

Hakawati betyr forteller, og det er nettopp fortellerglede som preger denne romanen. I tillegg har den et språk som får leseren til periodevis sukke av nytelse, og dette språket er på en utmerket måte ivaretatt av oversetter John Erik Bøe Lindgren.

I den nåtidige rammefortellingen møter vi hovedpersonen Osama som er kommet hjem til Beirut fordi faren ligger for døden. Familien er samlet rundt sykesengen. Osama er bosatt i USA, dit han reiste som ung for å begynne å studere, men på grunn av krigen i Libanon har han ikke vært så ofte på besøk i hjembyen. Han er på mange måter blitt en fremmed fugl i storfamilien.

Kontaken med faren har heller ikke vært så god de siste årene. Osama hadde et nærmere forhold til onkelen, Jihad, som er den som har ført fortellertradisjonen videre etter Osamas farfar. Farfaren var en fargerik hakawati, og portrettet av ham er et av de beste i romanen.

Hele familiehistorien flere generasjoner bakover blir formidlet i denne romanen, og det gjøres med både humor og alvor. Historien blir gradvis avslørt og vi får samtidig vite mer om Osama selv. Han har levd i et homofilt samboerskap med Danny, som han møtte under sitt første besøk i USA sammen med faren og onkel Jihad.

Følelsene mellom personene i denne boken er skildret på en overbevisende måte, og det er også en svært fargerik historie med mange avstikkere og fine detaljer.

I tillegg til fortellingen om Osama og hans familie, har forfatteren flettet inn klassiske fortellinger fra Midtøsten. Her møter vi Abraham og Isak, Ishmael; alle arabiske stammers far, den vakre Fatima, Baybars; slaveprinsen som beseiret korsfarerne, og et vertskap av smådjevler.

Jeg kan simpelthen ikke få nok av denne romanen, og den fortjener virkelig mange, mange lesere. Jeg syns omslaget på den nye utgaven er blitt utrolig lekkert.

Dette innlegget er også publisert på bloggen Tankestreken.

02 oktober 2011

Nabolandshistorie

Noen ganger leser man mest for å la seg underholde, andre ganger for å lære. Og å lese skjønnlitterære bøker kan være en utmerket måte å lære på. Etter å ha vært noen ganger i Latvia, er jeg nok mer enn gjennomsnittlig interessert i de baltiske landenes historie. Jeg syns det er fascinerende hvordan disse tre små landene plutselig trådte frem etter å ha vært bokstavelig talt utradert fra kartet etter at det ble innlemmet i Sovjetunionen.

Det er ikke så ofte det dukker opp bøker som forteller balternes historie spesielt, men for ikke lenge siden kom jeg over en amerikansk ungdomsroman skrevet av Ruta Sepetys: Between Shades of Gray. Den handler om 15 år gamle Lina som i 1941 blir sendt fra Litauen til Sibir sammen med foreldrene og den yngre broren.

En natt banker det sovjetiske hemmelige politiet på døren og familien får bare så vidt tid til å pakke noen få eiendeler før de blir stuet sammen med en rekke andre mennesker i kvegvogner. Det viser seg at turen går til Sibir. Der havner Lina og moren og broren i en arbeidsleir, mens faren sendes i fengsel.

Vi får både høre om selve reisen og hvordan de forsøker å overleve under de ekstreme forholdene så langt mot nord. De lever under umenneskelige forhold og mange (også noen i Linas familie) dør. Lina klarer imidlertid å holde motet oppe, mye takket være at hun er i stand til å tegne. På den måten får hun også bearbeidet følelsene sine. Håpet om at hun en dag skal få se igjen faren sin er også med på å gjøre slaveriet utholdelig for henne.

Forfatteren skildrer forholdene på en troverdig måte, takket være grundig research basert delvis på hennes egen familiehistorie. Hun gir også liv til personene sine slik at vi tror på dem og føler med dem. Når det er sagt, kan de nok til tider oppleves som litt lite komplekse. Jeg tar meg noen ganger i å bli mer engasjert i det historiske bakteppet enn i akkurat disse personenes skjebne. Likevel syns jeg Ruta Sepetys har gjort en utmerket jobb med å formidle en del av den europeiske historien som ikke er så godt kjent.

Boken er under oversettelse til en rekke språk og på romanens egen nettside forklarer forfatteren mer om prosjektet sitt.