20 november 2011

En bok å bli glad i

Noen stedsnavn har en eim av eventyr og historie over seg. For meg er Tasmania et sånt navn – kanskje fordi jeg har lest fortellinger om den tiden øya ble brukt som fangekoloni av britene og det foregikk dramatiske og skumle ting der. Dessuten har jeg sett bilder av den mektige naturen, med voldsomme bølger som slår mot endeløse strender. Godt egnet til å stimulere fantasien, det også.

Den tasmanske naturen spiller en sentral rolle i vakker og velskrevet roman jeg er norsk redaktør for og som kommer ut til våren: Karens Viggers Fyrvokterens kone. Dette er en sterk og hjertevarm fortelling om kjærlighet og tap og om forholdet mellom generasjoner.

Mary er gammel og syk, men når hun en dag får levert et brev på døren fra en hun hadde håpet hun aldri skulle se igjen, bestemmer hun seg for å reise tilbake til øya hun for lenge siden forlot. Hun vil være alene med minnene og tankene. Hennes avdøde mann var fyrvokter på øya Bruny, og familien bodde i det ville og vakre tasmanske landskapet helt til det hendte noe som tvang dem tilbake til sivilisasjonen.
Hemmeligheten Mary har båret på i mange år er i ferd med å bli avslørt, og hun vet at det vil få konsekvenser også for andre enn henne selv. Mary tar et oppgjør med fortiden, men må samtidig innse at hennes innflytelse over hva som vil skje i framtiden er begrenset.

Da jeg begynte å lese denne romanen, var det som om jeg forsvant inn i fiksjonen. Når jeg ikke hadde anledning til å lese, lengtet jeg tilbake til fortellingen. Fyrvokterens kone er en litt stille, men likevel spennende historie som byr på både livsvisdom og underholdning. Det er en bok å bli glad i. De som har lest Linda Olssons La meg synge deg stille sanger, vil kjenne igjen stemningen herfra. Tematisk sett spenner romanen bredt: generasjonskonflikter, familiehemmeligheter, kjærlighet, tap og skyldfølelse.

Romanen kommer på norsk i april/mai, og oversettes av Ina Bakke Kickstat.

Innlegget er også publisert på Tankestreken.

06 november 2011

Litterær høykarbo

CeeCee Honeycutts reddende engler av Beth Hoffman er enda en bok i rekken av hjertevarme, passe sentimentale og lettleste underholdningsromaner med vakkert omslag.

Tolv år gamle CeeCee Honeycutt har brukt mesteparten av livet på å ta seg av sin psykotiske mor, en tidligere skjønnhetsdronning som aldri klarer å få fortiden ut av hodet og som er blitt hele byens klovn. Moren omkommer til slutt i en ulykke og det blir en gammel grandtante som skal ta seg av CeeCee. Hun tar henne med seg hjem til Savannah, og her lemmes CeeCee inn i en verden av eksentriske søstatskvinner med store hjerter. For første gang i sitt liv er CeeCee omgitt av kjærlighet.

Det er så man nesten ikke har hjerte til å si noe negativt om denne boken, for den er både velmenende og har en flott moral. Likevel: Jeg ga meg ikke helt over. Det er noen ganger vanskelig å sette fingeren på hva som gjør at noen bøker oppleves som ekte, mens andre føles mer som kopier. Noen bøker ligger og vipper akkurat på grensen, og det føler jeg at Beth Hoffmans bok gjør. Det er noe naivt over skrivestilen som gjør at jeg opplever dette som en “barnebok for voksne”. Her står det aller meste skrevet linjene og med store bokstaver, og dermed er det ikke så mye å tygge på for leseren. Det er litt som å spise en berlinerbolle: søtt og klissete, og du klarer ikke mer enn én.

Hilde Sophie Plau har for øvrig gjort en utmerket oversetterjobb.