ORD OM ANNET

Takk for meg!

2011-12-09T22:32:00.003+01:00

Langsomt har det gått mot slutten for denne bloggen. I ganske nøyaktig fem år har jeg blogget her, mest om bøker og litt om andre ting innimellom. Når jeg nå gir meg, er det først og fremst fordi jeg leser på en helt annen måte etter at jeg byttet jobb. Som redaktør for oversatt skjønnlitteratur er det begrenset hvor mye jeg får lest ut over det jeg leser i forbindelse med jobben.

Jeg leser flere manus enn ferdige bøker, og de ferdige bøkene jeg leser, leser jeg ofte med redaktørbrillene godt plantet på nesen. Av "konkurransehensyn" er det ofte ikke aktuelt å blogge om disse. Dermed har jeg kommet fram til at denne bloggen ikke lenger livets rett. Den kjentes stadig mer som en byrde og var ikke lenger blott til lyst.

Jeg vil til slutt benytte anledningen til å takke alle som har besøkt bloggen og lest og kommentert, det har vært til stor glede for meg!

En bok å bli glad i

2011-11-20T07:45:00.005+01:00

Noen stedsnavn har en eim av eventyr og historie over seg. For meg er Tasmania et sånt navn – kanskje fordi jeg har lest fortellinger om den tiden øya ble brukt som fangekoloni av britene og det foregikk dramatiske og skumle ting der. Dessuten har jeg sett bilder av den mektige naturen, med voldsomme bølger som slår mot endeløse strender. Godt egnet til å stimulere fantasien, det også.

Den tasmanske naturen spiller en sentral rolle i vakker og velskrevet roman jeg er norsk redaktør for og som kommer ut til våren: Karens Viggers Fyrvokterens kone. Dette er en sterk og hjertevarm fortelling om kjærlighet og tap og om forholdet mellom generasjoner.

Mary er gammel og syk, men når hun en dag får levert et brev på døren fra en hun hadde håpet hun aldri skulle se igjen, bestemmer hun seg for å reise tilbake til øya hun for lenge siden forlot. Hun vil være alene med minnene og tankene. Hennes avdøde mann var fyrvokter på øya Bruny, og familien bodde i det ville og vakre tasmanske landskapet helt til det hendte noe som tvang dem tilbake til sivilisasjonen.
Hemmeligheten Mary har båret på i mange år er i ferd med å bli avslørt, og hun vet at det vil få konsekvenser også for andre enn henne selv. Mary tar et oppgjør med fortiden, men må samtidig innse at hennes innflytelse over hva som vil skje i framtiden er begrenset.

Da jeg begynte å lese denne romanen, var det som om jeg forsvant inn i fiksjonen. Når jeg ikke hadde anledning til å lese, lengtet jeg tilbake til fortellingen. Fyrvokterens kone er en litt stille, men likevel spennende historie som byr på både livsvisdom og underholdning. Det er en bok å bli glad i. De som har lest Linda Olssons La meg synge deg stille sanger, vil kjenne igjen stemningen herfra. Tematisk sett spenner romanen bredt: generasjonskonflikter, familiehemmeligheter, kjærlighet, tap og skyldfølelse.

Romanen kommer på norsk i april/mai, og oversettes av Ina Bakke Kickstat.

Innlegget er også publisert på Tankestreken.

Litterær høykarbo

2011-11-06T21:46:00.002+01:00

CeeCee Honeycutts reddende engler av Beth Hoffman er enda en bok i rekken av hjertevarme, passe sentimentale og lettleste underholdningsromaner med vakkert omslag.

Tolv år gamle CeeCee Honeycutt har brukt mesteparten av livet på å ta seg av sin psykotiske mor, en tidligere skjønnhetsdronning som aldri klarer å få fortiden ut av hodet og som er blitt hele byens klovn. Moren omkommer til slutt i en ulykke og det blir en gammel grandtante som skal ta seg av CeeCee. Hun tar henne med seg hjem til Savannah, og her lemmes CeeCee inn i en verden av eksentriske søstatskvinner med store hjerter. For første gang i sitt liv er CeeCee omgitt av kjærlighet.

Det er så man nesten ikke har hjerte til å si noe negativt om denne boken, for den er både velmenende og har en flott moral. Likevel: Jeg ga meg ikke helt over. Det er noen ganger vanskelig å sette fingeren på hva som gjør at noen bøker oppleves som ekte, mens andre føles mer som kopier. Noen bøker ligger og vipper akkurat på grensen, og det føler jeg at Beth Hoffmans bok gjør. Det er noe naivt over skrivestilen som gjør at jeg opplever dette som en “barnebok for voksne”. Her står det aller meste skrevet på linjene og med store bokstaver, og dermed er det ikke så mye å tygge på for leseren. Det er litt som å spise en berlinerbolle: søtt og klissete, og du klarer ikke mer enn én.

Hilde Sophie Plau har for øvrig gjort en utmerket oversetterjobb.

Et lite stykke pariserhistorie

2011-10-23T19:22:00.004+02:00

Tatiana de Rosnays Saras nøkkel er en av mine største leseropplevelser. Alt lå til rette for en god historie: En ti år gammel jødisk jente gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien blir arrestert av det franske politiet. Sara låser døren til skapet og putter nøkkelen i lommen, overbevist om at hun snart vil være tilbake. I hendene på den rette forfatteren sier det seg selv at dette blir det spennende litteratur av. Selv var jeg fullstendig oppslukt og greide ikke å legge boken fra meg. Desto større ble skuffelsen da Bumerang kom. Den viste seg å være en ganske ordinær fortelling, helt på det jevne og uten store høydepunkter - slik jeg ser det.

Dermed var det med litt blandede følelser jeg tok fatt på tredjeboken, Huset du elsket, som nettopp er kommet ut. Men denne gangen ble jeg ikke skuffet. Selv om dette ikke er en like dramatisk historie som Saras nøkkel, er det et vakkert og velskrevet stykke pariserhistorie forfatteren her formidler.

Boken er formet som et brev fra den eldre kvinnen Rose til hennes avdøde ektemann. Begge to har vært sterkt knyttet til huset de har bodd i og som har vært i familiens eie i mange år. Her er det mye som sitter i veggene, både av gleder og sorger.

Vi er i Paris i 1860-årene, der den store byfornyelsen pågår for fullt. Her er det bort med trange gamle smug og frem for brede bulevarder. Hele kvartaler blir jevnet med jorden, til tross for heftige protester fra beboerne. Rose nekter imidlertid å gi seg, og søker tilflukt i kjelleren etter at leiligheten er tømt og sakene hennes er pakket ned og sendt til datteren som Rose nå er ment å skulle bo hos. I brevet sitt til ektemannen forteller hun både om det som skjer, samtidig som hun reflekterer over fortiden.

Ut over i denne vesle romanen utvikler jeg som leser et nært forhold til Rose, og jeg blir revet med av fortellingen om hennes eget liv og om forholdene i denne spesielle bygården. Jeg ser, hører og lukter mens jeg leser, og jeg syns jeg kjenner de ulike personlighetene også etter hvert.

Det er en stram og fortettet historie, men den rommer likevel mer enn det kan se ut som ved første øyekast. Fortellingen inneholder også en hemmelighet Rose har båret på i mange år, og som gir en ekstra spenning i historien. Men sant å si er ikke denne hemmeligheten så veldig viktig, for fortellingen er fin nok som den er.

Tatiana de Rosnays språk er lett og akkurat passe poetisk, og kler dermed denne melankolske fortellingen veldig godt. Oversetter Kjell Olaf Jensen har etter det jeg kan forstå levert en utmerket oversettelse.

Dette blogginnlegget er også publisert på Tankestreken.

“Huset på prærien” for voksne

2011-10-16T21:33:00.002+02:00

Snøbarnet av Eowyn Ivey har begeistret mange lesere, og jeg har lest om den på flere blogger den siste tiden. Bokhandlerne har også latt seg begeistre, og romanen er inne i sin andre uke på bestselgerlisten. Jeg forstår hvorfor mange liker denne ganske så stillferdige romanen. Det er en vakker fortelling som låner fra eventyrenes magiske univers.

I Snøbarnet møter vi ekteparet Jack og Mabel som har flyttet fra Amerikas østkyst til Alaska for å begynne et nytt liv. Det er bare én ting som mangler i livet deres: et barn. Når det så dukker opp en mystisk liten jente i skogkanten, er det ikke så rart at de gnir seg i øynene. Denne “snøjenta” er sky og vanskelig å få i tale, og så fort våren kommer blir hun borte. Mabel blir nærmest besatt av jenta, og hun ser henne i sammenheng med eventyret om snøjenta som faren hennes leste for henne som barn. Det er derfor nærliggende å tenke at barnet ikke er av kjøtt og blod, men et fantasifoster. Gården ligger langt fra folk og ekteparet lever i ensomhet store deler av tiden.

Forholdet mellom Mabel og Jack er vakkert skildret, og forfatteren får fram deres sorger, gleder og lengsler på en fin og varsom måte. Hun har klart å skape en litt annerledes historie, og hun overfører eventyrets magi på en overbevisende måte. Eowyn Ivey skriver lett, noen ganger nesten litt banalt, men det kler for så vidt sjangeren.

Når jeg likevel ikke ble helt revet med av fortellingen, skyldes det nok at jeg er for lite av en naturromantiker. Skildringene av naturen og dyrelivet og kampen for å overleve i villmarken ble litt i kjedeligste laget for meg - men jeg skjønner at nettopp dette appellerer til mange andre lesere.

Alt i alt syns jeg Snøbarnet var et hyggelig og litt annerledes bekjentskap.

Romanen er oversatt til godt norsk av Heidi Grinde.

Et eventyr av en bok

2011-10-09T12:45:00.003+02:00

Jeg leste Hakawati av Rabih Alameddine på engelsk for noen år siden, og den gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg syntes knapt nok jeg hadde lest finere fortelling. Nå er den kommet i pocket på norsk, og jeg klarte ikke å la være å begynne å lese.

Hakawati betyr forteller, og det er nettopp fortellerglede som preger denne romanen. I tillegg har den et språk som får leseren til periodevis sukke av nytelse, og dette språket er på en utmerket måte ivaretatt av oversetter John Erik Bøe Lindgren.

I den nåtidige rammefortellingen møter vi hovedpersonen Osama som er kommet hjem til Beirut fordi faren ligger for døden. Familien er samlet rundt sykesengen. Osama er bosatt i USA, dit han reiste som ung for å begynne å studere, men på grunn av krigen i Libanon har han ikke vært så ofte på besøk i hjembyen. Han er på mange måter blitt en fremmed fugl i storfamilien.

Kontaken med faren har heller ikke vært så god de siste årene. Osama hadde et nærmere forhold til onkelen, Jihad, som er den som har ført fortellertradisjonen videre etter Osamas farfar. Farfaren var en fargerik hakawati, og portrettet av ham er et av de beste i romanen.

Hele familiehistorien flere generasjoner bakover blir formidlet i denne romanen, og det gjøres med både humor og alvor. Historien blir gradvis avslørt og vi får samtidig vite mer om Osama selv. Han har levd i et homofilt samboerskap med Danny, som han møtte under sitt første besøk i USA sammen med faren og onkel Jihad.

Følelsene mellom personene i denne boken er skildret på en overbevisende måte, og det er også en svært fargerik historie med mange avstikkere og fine detaljer.

I tillegg til fortellingen om Osama og hans familie, har forfatteren flettet inn klassiske fortellinger fra Midtøsten. Her møter vi Abraham og Isak, Ishmael; alle arabiske stammers far, den vakre Fatima, Baybars; slaveprinsen som beseiret korsfarerne, og et vertskap av smådjevler.

Jeg kan simpelthen ikke få nok av denne romanen, og den fortjener virkelig mange, mange lesere. Jeg syns omslaget på den nye utgaven er blitt utrolig lekkert.

Dette innlegget er også publisert på bloggen Tankestreken.

Nabolandshistorie

2011-10-02T16:51:00.003+02:00

Noen ganger leser man mest for å la seg underholde, andre ganger for å lære. Og å lese skjønnlitterære bøker kan være en utmerket måte å lære på. Etter å ha vært noen ganger i Latvia, er jeg nok mer enn gjennomsnittlig interessert i de baltiske landenes historie. Jeg syns det er fascinerende hvordan disse tre små landene plutselig trådte frem etter å ha vært bokstavelig talt utradert fra kartet etter at det ble innlemmet i Sovjetunionen.

Det er ikke så ofte det dukker opp bøker som forteller balternes historie spesielt, men for ikke lenge siden kom jeg over en amerikansk ungdomsroman skrevet av Ruta Sepetys: Between Shades of Gray. Den handler om 15 år gamle Lina som i 1941 blir sendt fra Litauen til Sibir sammen med foreldrene og den yngre broren.

En natt banker det sovjetiske hemmelige politiet på døren og familien får bare så vidt tid til å pakke noen få eiendeler før de blir stuet sammen med en rekke andre mennesker i kvegvogner. Det viser seg at turen går til Sibir. Der havner Lina og moren og broren i en arbeidsleir, mens faren sendes i fengsel.

Vi får både høre om selve reisen og hvordan de forsøker å overleve under de ekstreme forholdene så langt mot nord. De lever under umenneskelige forhold og mange (også noen i Linas familie) dør. Lina klarer imidlertid å holde motet oppe, mye takket være at hun er i stand til å tegne. På den måten får hun også bearbeidet følelsene sine. Håpet om at hun en dag skal få se igjen faren sin er også med på å gjøre slaveriet utholdelig for henne.

Forfatteren skildrer forholdene på en troverdig måte, takket være grundig research basert delvis på hennes egen familiehistorie. Hun gir også liv til personene sine slik at vi tror på dem og føler med dem. Når det er sagt, kan de nok til tider oppleves som litt lite komplekse. Jeg tar meg noen ganger i å bli mer engasjert i det historiske bakteppet enn i akkurat disse personenes skjebne. Likevel syns jeg Ruta Sepetys har gjort en utmerket jobb med å formidle en del av den europeiske historien som ikke er så godt kjent.

Boken er under oversettelse til en rekke språk og på romanens egen nettside forklarer forfatteren mer om prosjektet sitt.

Snart vår!

2011-09-18T22:35:00.005+02:00

Jeg opererer med to tidsregninger, en privat og en på jobben. Hjemme er det regntung høst, og jeg kan med god samvittighet sitte inne og lese en bok eller se på Forbrytelsen på dvd. På jobben derimot, der er det allerede vår. Jeg har allerede fått inn oversettelsene av de første 2012-bøkene, og vårlista skal snart presenteres for salgs- og markedsavdelingen.

En av de bøkene jeg gleder meg til å presentere er The Novel in the Viola av Natasha Solomons. Den kjøpte vi rettighetene til før sommerferien, og Elisabet W. Middelthon skal oversette den for oss. Det høres kanskje rart ut, men jeg leser den nå for tredje gang - og jeg er stadig like betatt. Det er noe med stemningen og beskrivelsene som bare betar meg. Og nå drømmer jeg om å reise til Dorset!

The Novel in the Viola er en vakker roman som samtidig formidler en sterk historie fra andre verdenskrig. Fortelleren er den unge jødiske kvinnen Elise som må forlate et overklasseliv i hjembyen Wien for å bli stuepike på det engelske godset Tyneford i Dorset. Året er 1938 og det er utrygge tider. Elises søster Margot og hennes mann greier å komme seg til USA. Dit planlegger også Elises foreldre (moren er operasangerinne, faren er forfatter) å dra, og planen er at Elise skal komme etter. Slik skal det ikke gå.

Elise er i utgangspunktet skeptisk til å reise til England, men etter hvert blir hun glad i stedet og det vakre landskapet. Hun forelsker seg i sønnen på godset, Kit, og fremtiden ser lys ut. De to planlegger å gifte seg,men før de kommer så langt bryter krigen ut, og alt endrer seg.

Noe av det mest rørende ved denne romanen er relatert til tittelen, The Novel in the Viola. Når Elise reiser til England, får hun med seg et nyskrevet manus fra faren. Han får ikke lenger utgi bøkene sine i Østerrike, og dermed blir manuset gjemt i bratsjen i påvente av at det kan gis ut i utlandet. Jeg skal ikke røpe slutten her, men historien får en verdig og vakker avslutning.

Elise er basert på forfatterens egen bestemor, og Tyneford er et virkelig sted. Landsbyen ble under andre verdenskrig rekvirert av det militære, og folk fikk en måned på seg til å flytte. Det ble lovt at de skulle få komme tilbake når krigen var over, men løftet ble ikke holdt.

Dette innlegget er tidligere publisert på bloggen Tankestreken.

En aldri så liten skuffelse

2011-08-26T22:24:00.003+02:00

Jeg leste Linda Olssons to første bøker med stor glede. Både Nu vill jag sjunga dig milda sånger og Sonat till Miriam hører til blant de gode leseminnene. Det var noe med den stillferdige fortellemåten og melankolien som traff meg så sterkt.

Noen av de samme kvalitetene er også til stede i denne nye romanen som på svensk har fått tittelen Det goda inom dig. (Denne gangen har Linda Olsson skrevet parallelt på engelsk og svensk, mens de to første ble oversatt til svensk). Likevel ble jeg ikke like betatt denne gangen. Det var noe terapeutisk over fortellingen som ble stående i veien for fiksjonen. Og selv om det er overraskelser underveis, opplevde jeg til tider teksten som ganske forutsigbar.

I denne romanen møter vi Marion som opprinnelig er svensk, men bor på et lite sted på New Zealand. Vi forstår at hun har flyktet fra noe, og det er i møtet med den lille, forsømte gutten Ika at Marion tar tak i de sidene ved sitt eget liv som hun har fortrengt så lenge.

Marion bor alene og har liten kontakt med andre, med unntak av naboen George som kommer til å spille en viktig rolle når Marion forsøker å få ansvaret for Ika etter at han er blitt mishandlet hjemme. “Det ensomme mennesket” er et tema i denne romanen, og Linda Olsson skildrer personene med stor kjærlighet.

Marion har opplevd dramatiske ting i barndommen. Etter at moren døde, ble hun og lillebroren skilt og mistet kontaktet - helt til de en dag møtes igjen uten at de vet hvem den andre er. Denne delen av historien fortelles parallelt med nåtidsfortellingen, og det er den som gjør sterkest inntrykk på meg.

Alt i alt ble likevel denne romanen en liten skuffelse. Men jeg kommer til å vente i spenning på en ny bok fra Linda Olsson.

Leselykke i Bratislava

2011-08-18T18:57:00.002+02:00

Jeg var på ferie i Bratislava i sommer, og på en rusletur gjennom en av byens parker, dukket dette motivet opp. Det fikk selvsagt mitt leserhjerte til å gjøre et hopp - her satt det en hel familie oppslukt av bøkene sine!
(Jeg forsøkte å være diskret fotograf med mitt vesle fislekamera, derav den dårlige tekniske kvaliteten.)

Mørkets gjerninger

2011-08-15T22:33:00.000+02:00

Man gleder seg ikke akkurat til å havne på sykehjem etter å ha lest den nye romanen til Karin Fossum, Jeg kan se i mørket. Riktor, sykepleier på Løkka sykehjem, er ikke noe hyggelig bekjentskap. Likevel greier jeg ikke å la være å lese videre i romanen, hele tiden mens jeg spør meg hvordan forfatteren på en så suveren måte greier å trenge inn i et temmelig forkrøplet sinn. Dessuten har Karin Fossum en språkfølelse mange andre forfattere kan misunne henne, nesten hvert eneste ord virker “håndplukket”.

Det skumle med Riktor er at han i utgangspunktet ikke virker spesielt skummel, heller stakkarslig. Han sier at han vil jobbe med eldre, døende pasienter fordi han vil gjøre en forskjell. Han gir tilsynelatende avkall på en karriere for å ofre seg for de svakeste. Ingen av kollegaene skjønner at forskjellen består i å spyle pillene ned i do og å klype, lugge og på annet vis plage de gamle. Ikke før de finner en av pasientene kvalt, begynner de å legge sammen to og to, og Riktor blir siktet for mord. Om det er han som virkelig er morderen, er en annen sak.

Riktor er en einstøing. Han bor for seg selv og har ingen familie eller venner. De eneste han “omgås” utenom pasientene og kollegaene er de han møter i parken der han tilbringer mye tid. Dette vesle persongalleriet klarer imidlertid forfatteren på finurlig vis å utnytte, slik at de alle kommer til å spille en viktig rolle i fortellingen.

Karin Fossum tegner et fascinerende bilde av et menneske som utøver ondskap uten at han selv oppfatter det han gjør som onde gjerninger. Den ytre handlingen er ikke det viktigste i denne romanen, men den er ikke mindre spennende av den grunn. For vi vet jo så altfor godt at Riktor fins blant oss.

God sommer!

2011-07-14T20:41:00.002+02:00

En litt annerledes historie

2011-07-11T18:36:00.002+02:00

Hovedpersonen i Michael David Lukas roman The Oracle of Stamboul er åtte år gamle Eleonora Cohen, født 1877 i en landsby i Romania. Hun viser seg å være usedvanlig begavet, blant annet behersker hun flere språk og har et særdeles godt minne. Moren dør idet Eleonora blir født og de to jordmødrene som hjelper til under fødselen, leser tegn i naturen som sier at det er noe helt spesielt med dette barnet.

En gang faren skal til Istanbul, gjemmer Eleonora seg blant teppene faren skal selge i byen. De tar inn hos en venn av familien, og når Eleonoras far omkommer i en ulykke, blir hun værende i huset hos denne vennen. Her har hun blant annet tilgang til bøker, og hun får undervisning. Eleonora imponerer alle som treffer henne - også selveste sultanen, som hun til slutt blir rådgiver for.

Det begynner etter hvert å gå mange rykter om henne; er hun spion, taler hun i tunger? Eleonora får valget mellom å flytte inn hos sultanen eller bli værende hos familievennen - og takker nei til begge. Eleonora må finne sin egen vei.

Jeg likte denne historiske romanen godt, først og fremst fordi den har en hovedperson som skiller seg ut. I tillegg er handlingen lagt til et fargerikt miljø og tar for seg en spennende epoke i historien. The Oracle of Stamboul er dessuten skrevet i et vakkert, nesten poetisk språk. Selv om det ikke er så mye ytre spenning her, oppleves romanen ikke som langsom. Til det er både personene og miljøet for eksotisk, og forfatteren beskriver Istanbul veldig levende, med farger, lukter og stemninger.

Den særeste boka

2011-07-04T18:41:00.003+02:00

Jeg har ganske mange rare bøker. Noen vil nok for eksempel synes at Norsk riksmålsordbok i tre tjukke bind fra 1937 er litt over normalen. Eller Lucinda Lambtons The Queen’s Dolls’ House, som handler om det fantastiske dukkehuset som ble laget til dronning Mary tidlig på 1920-tallet (det er virkelig en studie verdt!).

Den aller særeste boka er nok likevel Dødsfald i Bergen 1765-1850, utarbeidet av A.M. Wiesener og utgitt av Bergens historiske forening i 1925. Jeg gikk til anskaffelse av boken i forbindelse med at jeg ville finne ut mer om slekten til min bergenske tipp-tipp-oldemor.

Boken viste seg å være en gullgruve. I tillegg til interessante opplysninger om min egen slekt, inneholder den unnselige publikasjonen bittesmå brokker av levd liv. De ulike innførslene sier også noe om tiden, i form av hvilke yrker folk hadde (flag- og kompasmaker, majorinde, skriverkarl, parykmakermester), dødsårsaker (døde i bølgene paa en reise fra Bergen til Kjøbenhavn) og sosiale forhold (noen etterlater seg en 11 år gammel datter “der er krøbling og nu foreldreløs”). Jeg kan sitte lenge og bla i denne boken og forsøke å forestille meg hvordan det var på den tiden.

Hvilken bok er den særeste i bokhylla di?

Bedende blikk

2011-06-27T21:41:00.005+02:00

På bestselgerlista til det amerikanske bokbransjebladet Publishers Weekly lå det nylig ikke mindre enn tre bøker som alle handlet om hunder.
Et kattemenneske kan vel aldri helt ut forstå fascinasjonen for hunder, men selv jeg kan bli litt satt ut av bedende hundeøyne...

Men notatbøkene mine får du aldri

2011-06-08T20:35:00.007+02:00

Jeg har flere svakheter, men en av de aller største er notatbøker i ulike farger og fasonger. Det er nærmest blitt en mani, for jeg kjøper mange, mange flere enn jeg trenger. De er søte, rare, fine, store, små og jeg klarer ikke å la være å kjøpe. Noen er så fine at jeg vegrer meg for å besudle dem med mine prosaiske skriblerier. Men de fleste blir “bruksbøker” når det kommer så langt som til at jeg tar dem i bruk.

Og hva bruker jeg så notatbøkene til? Jeg har alltid likt å skrive for hånd, og dermed finnes det ganske mange bruksområder. I noen år har jeg ført “logg” over bøker jeg har lest, der jeg skriver noen setninger om hva jeg syns om boka. Til det formålet er det best med de små bøkene, én liten side til hver leste bok.

Den minste notatboken er 7 x 9 cm, og her samler jeg på fine, rare, gamle ord. Her står det for eksempel “skarlagensfeber” og “snusfornuft”. Kanskje kommer de til nytte en vakker dag. Jeg har én til å skrive ned fine dikt og sitater i, mens en annen er forbeholdt kuriosa jeg finner her og der, blant annet pussige avisnotiser jeg limer inn. Som den om politihunden som forspiste seg i sjokoladefabrikken, eller den om matematikkprofessoren i Zagreb som lå fastklemt under en bokstabel i tre dager. Fascinasjonen for svenskenes variasjon når det gjelder symboler i dødsannonsene har resultert i at jeg har limt inn 21 ulike kattemotiver jeg har klipt ut fra svenske aviser (jeg har sluttet nå).

Jeg har alltid en notatbok i veska. Den skal helst være ca. 12 x 17 cm, ha strikk rundt og lomme bak. Den inneholder diverse notater, tips om ditt og datt, tanker og tullball. Den fungerer også som reisedagbok når jeg er på ferie, og i tillegg til å skrive, klistrer jeg inn pengesedler, billetter og lignende. På jobben har jeg en egen notatbok. Den inneholder både rosende ord og sukk og stønn – alt relatert til manus jeg har lest. Her noterer jeg også boktitler jeg vil se nærmere på, og jeg skriver ned adresser til nettsteder jeg pleier å sjekke. Notater fra møter har også sin naturlige plass her.

Men de aller fleste bøkene venter fortsatt på at noen skal fylle de hvite, fine sidene…

(Savner "gamlebloggen", derfor denne dobbeltpubliseringen...)

Slow blog

2011-05-08T13:36:00.002+02:00

Det har vært stille på bloggen lenge nå. Så lenge at det nesten har blitt behagelig ikke å blogge… Jeg er imidlertid i ferd med å komme tilbake. Eller rettere sagt: Jeg dukker opp et annet sted.

Mye av grunnen at jeg ikke har blogget i det siste, er at jeg har byttet jobb. Jeg var så heldig å bli tilbudt et vikariat som redaktør for oversatt skjønnlitteratur i Cappelen Damm. Her begynte jeg 1. mars, og jobben har tatt mesteparten av tiden min fram til nå. Nå leser jeg først og fremst med én tanke i hodet: Er dette noe vi bør oversette, kan dette bli den neste store oversatte bestselgeren? Etter hvert håper jeg imidlertid det blir mer tid til å lese andre ting også.

I disse dager har Cappelen Damm lansert sin egen blogg, Forlagsliv, og her blogger også flere av forlagets ansatte. Jeg har også min egen blogg her, Tankestreken, som du finner her. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva som skal skje med den gamle bloggen min i mellomtiden - om den skal ligge brakk, eller om jeg skal dobbeltpublisere noen av innleggene. Kanskje er det også noen innlegg som passer her, men ikke der, men det får jeg finne ut av etter hvert.

En fin og stille bok

2011-03-20T18:20:00.002+01:00

Iain Crichton Smiths roman Se liljene på marken har stått ulest i bokhyllen i mange år. Jeg har visst at jeg en gang skulle lese den, men det var ikke før nå at tiden var inne. Etter å ha lest en rekke bøker der det for det meste har vært handlingen som har stått i fokus, trengte jeg en bok som kunne “rense” språket for meg.

Denne vesle (når det kommer til sidetall) romanen kom ut første gang i 1968, og er den avdøde forfatterens mest kjente bok. Crichton Smith skrev både på engelsk og gælisk og blir regnet som en av de store i skotsk litteratur.

Se liljene på marken foregår rundt 1800, og det historiske bakteppet er The Highland Clearances som gikk ut på at det skotske høylandet skulle brukes som sauebeite og at de som bodde der skulle tvangsflyttes til kysten der de skulle drive fiske. En av dem som må forlate hjemmet sitt er gamle Mrs. Scott, enke og med den eneste sønnen sin i Canada.

Det historiske aspektet er interessant nok, men for min del var det ikke viktig for leseopplevelsen. Det var skildringen av den gamle kvinnens liv og tanker og hennes forhold til naturen og (de få) menneskene rundt henne som fikk meg til å sukke henført under lesningen. Her er det språket og ikke handlingen som er det viktigste. Og forfatteren er så klok, så klok.

Se liljene på marken er en stille og beskjeden liten bok, en fortelling som hvisker i stedet for å rope. Dette speiler også disse menneskenes framferd. Det er ikke deres måte å snakke høyt om følelsene sine, men det betyr ikke at de ikke finner måter å uttrykke kjærlighet og respekt på - som igjen formidles gjennom forfatterens poetiske språk.

Boken er utmerket oversatt av Tove Gravem Smedstad.

Litt i letteste laget

2011-03-13T16:16:00.003+01:00

Vi er mange som liker Kate Morton-aktige bøker, og vi kan glede oss over stadige tilsig til sjangeren. En av dem som prøver seg er Katherine Webb. Ikke alle “kopier” er like gode, og Webbs The Legacy plasserer seg midt på treet. Slett ikke dårlig, men ikke kjempegod.

I denne romanen møter vi de to søstrene Erica og Beth Calcott som kommer tilbake til det store, gamle huset der de tilbrakte sommeren da de var barn. De har gode minner herfra, men en uhyggelig hendelse har også satt sitt preg på dem.

Det er i forbindelse med den ikke altfor hyggelige bestemorens død at søstrene vender tilbake. Når Erica begynner å gå gjennom eiendelene til bestemoren, avsløres etter hvert familiens hemmeligheter. Parallellhistorien, som for en stor del er lagt til Amerika, foregår på begynnelsen av 1900-tallet.

Historien fra nåtiden er den sterkeste. Her greier forfatteren å skape både troverdige personer og en fin fortelling som berører leseren. Fortidshistorien griper ikke like godt, og føles dermed mindre ekte og inderlig. Når det er sagt, holder The Legacy absolutt mål som uforpliktende underholdning.

Like god som Hothouse Flower (som jeg blogget om her) er den imidlertid ikke.

En barndom utenom det vanlige

2011-02-23T20:55:00.002+01:00

Din egen barndom vil nok fortone seg temmelig kjedelig etter at du har lest om barndommen til Jeannette Walls i den selvbiografiske romanen Krystallslottet. Det skal du bare være glad for.

Jeannette vokser opp i USA sammen med tre søsken og et par svært spesielle foreldre. Faren er alkoholiker med mål om å finne opp en maskin som skal finne gull. Moren har kunstnerambisjoner og svært lite til overs for husarbeid og barneoppdragelse. Barna går for lut og kaldt vann og blir etter dagens begreper mishandlet. Familien flytter stadig, på jakt etter nye eventyr.

Boken åpner med at den voksne og vellykkede Jeannette sitter i en taxi på vei til et selskap idet hun får øye på moren sin som går og roter i søplekasser. Hun føler både sorg og skam - og får slik også en anledning til å fortelle sin historie.

I denne boken er det innholdet i seg selv som holder leseren fanget, for noen stor forfatter kan man nesten ikke påstå at Jeannette Walls er. Det er med en slags skrekkblandet fryd jeg leser om hovedpersonens opplevelser, og jeg tenker samtidig at barn er svært tilpasningsdyktige - og lojale - vesener.

Boken fikk meg tidvis til å tenke på en annen bok om en barndom, Åsa Linderborgs Mig äger ingen (som jeg har blogget om her). Linderborg er imidlertid langt mer av en språkkunstner enn det Walls er. I Krystallslottet savner jeg mer refleksjon rundt hendelsene, som et supplement til gjenfortellingen. Men du verden, det var en spennende reise å få være med på. Jeg kan stadig se for meg den feite rotta som plutselig satt på hodeputen…

Boken er oversatt til norsk av Nina Aspen.

Når skinnet bedrar

2011-02-20T14:20:00.003+01:00

Jeg innrømmer det: Jeg lot meg lokke av et fristende omslag. Jeg leste om The Romantics av Galt Niederhoffer på en engelsk blogg, og det jeg først og fremst festet meg med var nettopp et vakkert ytre. I tillegg hørtes fortellingen i seg selv ut som den kunne egne seg til avslapning.

Det handler om en vennegjeng fra college som møtes igjen i forbindelse med at den ene av jentene - den rike og vellykkede Lila - skal gifte seg. Brudgommen er for øvrig gamlekjæresten til Lilas venninne Laura, som skal være forlover i bryllupet.

Gjengen samles i det vakre barndomshjemmet til Lila; en storslått eiendom som ligger like ved stranden. De idylliske omgivelsene til tross, her kommer gammelt grums opp til overflaten når de gamle vennene begynner å vurdere hverandres liv. På et tidspunkt forsvinner brudgommen fra selskapet kvelden før bryllupsdagen, og de brisne gjestene må ut og lete. Hvordan det hele ender, skal ikke røpes her.

Konklusjonen blir at bak et vakkert ytre skjulte det seg en ganske ordinær roman som ikke gjorde det helt store inntrykket. Grei nok, men heller ikke mer enn det. Nå har jeg ved flere anledninger opplevd at temmelig middelmådige bøker kan bli til underholdende filmer. Kanskje er det tilfelle også med The Romantics - traileren ser i alle fall ikke så verst ut.

Jeg har kastet boken, men beholdt omslaget…

Helt for seg selv

2011-02-08T22:02:00.002+01:00

Bak et ikke altfor tiltalende ytre kan det skjule seg en liten skatt. Det er tilfelle med Jeanette Jacobsens roman Tvillinger. Den ligner ikke på så mye annet jeg har lest, og jeg sitter igjen og er ganske så imponert over hva denne for meg ukjente forfatteren har fått til.

Vi får høre historien om de umake tvillingene Småen og Clarence - den ene kortvokst og forkrøplet men med et godt utviklet intellekt, den andre med begrensede sjelsevner men med en kjempekropp. De vokser opp på begynnelsen av 1900-tallet under vanskelige forhold og tilhører en reisende folkegruppe. Ingen steder er nevnt, men vi skjønner at det hele foregår på det amerikanske kontinentet. Tvillingene må fra et tidlig tidspunkt klare seg selv, og de kommer ut for mange opplevelser før de på et tidspunkt ender opp på et sirkus. Selv om sorgen preger store deler av livet deres, kommer også kjærligheten på en snarvisitt.

Det største særpreget ved denne romanen er den svært tilstedeværende jeg-fortelleren som hyppig henvender seg til leseren. Min eneste innvending mot dette virkemidlet er at fortelleren tidvis blir litt for påtrengende. Men alt i alt fungerer det godt. Hvem denne fortelleren er, kan leseren også få lov til å gruble over.

Forfatteren skriver frem personer og stemninger på en både original og elegant måte. Dessuten skriver hun fra et miljø som ikke er “oppbrukt” i andre oppvekstskildringer. Stilen er særpreget og vil dermed sikkert ikke passe alle lesere like godt, men jeg syns dette var et forfriskende stykke litteratur. Det er en blanding av munterhet og sorg i denne romanen som griper meg som leser sterkt. Jeg vet ingenting om forfatteren, men jeg syns historien vitner om at hun har både livserfaring og kan sin litteraturhistorie.

Boken er ikke gitt ut på et av de store forlagene, men på Forlaget Norske Bøker. Det kunne vært interessant å vite om forfatteren er blitt refusert på noen av de store forlagene…

Musikalsk roman

2011-01-31T23:25:00.003+01:00

En sang om lengsel av Andrea Levy er en historisk roman, men det glemmer man nesten under lesningen. Dette er er nemlig først og fremst en svært velskrevet og underholdende fortelling fra Jamaica på 1830-tallet. Hovedperson og forteller er slavejenta July, som bor på sukkerplantasjen Amity. Det er de store og små hendelsene i livet hennes som utgjør kjernen i denne fortellingen, og det er hennes særegne stemme som setter farge på historien.

Til tross for et dystert tema, skriver Andrea Levy med humor og varme og man kan ikke unngå å bli glad i personene hennes.

Mye av storheten i denne fortellingen ligger imidlertid i språket, i de originale og presise språklige bildene som er tett knyttet til miljøet som skildres. Oversetter Kjell Olaf Jensen har gjort en utmerket jobb med å få dette over til godt norsk.

Samtidig som jeg koste meg med boken, fikk jeg også mye kunnskap om et tema jeg ikke kunne så mye om fra før. Andrea Levy har imidlertid greid å unngå å fortape seg i historiske fakta. I stedet lar hun fortellingen ha rangen, og nettopp derfor er En sang om lengsel blitt en så god og spennende bok.

Den perfekte kosebok

2011-01-18T23:59:00.005+01:00

Dette var en av de gangene jeg bare kunne lene meg tilbake og la fortellingen gjøre sitt: Ta meg vekk fra hverdagsslaps og gruff. Takk, Lucinda Riley, det var akkurat det jeg trengte! Hothouse Flower foregår både i England, Frankrike og Thailand, og spenner i tid fra 1930-tallet og frem til i dag.

Det gamle godset Wharton Park i Norfolk står i sentrum for begivenhetene, og selvsagt skjuler det seg en familiehemmelighet bak den etter hvert forfalne fasaden. Hovedpersonen Julias bestefar var gartner på dette godset og Julia har mange gode minner fra de somrene da hun var på besøk her som barn. Hun husker også de vakre orkideene som ble drevet frem i de gamle drivhusene.

Nåtidshistorien er ikke mindre dramatisk. Julia er en begavet og ettertraktet pianist, men opplever å miste ektemannen og den lille sønnen sin i en bilulykke som skjer mens hun selv holder konsert. Dette gjør at hun har trukket seg tilbake fra karrieren, forlatt huset i Frankrike og nærmest forskanset seg i et lite krypinn hjemme i England, ikke langt fra der søsteren bor.

Det er mens hun er her at hun får vite at Wharton Park er til salgs. Det skal holdes auksjon over innboet, og Julia og søsteren drar dit for å se om de kan finne en fødselsdagspresang til faren. Her møter Julia for første gang arvingen til godset, den kjekke og sympatiske Kit Crawford, som ser seg nødt til å selge eiendommen fordi han ikke har råd til å vedlikeholde den. For en billig penge kjøper Julia noen gamle blomstertegninger, og disse - sammen med en gammel dagbok - er med på å sette det hele i gang. Sakte, men sikkert avdekkes en dramatisk familiehistorie.

Jada, jeg har lest lignende bøker før, i min ustoppelige jakt på Kate Morton-utfordrere. Og ja, Kate Morton ruler fortsatt. Men likevel, dette var en bok som grep meg og underholdt meg. Bare den innledende vesle fortellingen, fortalt i eventyrs form, var nok til at leserhjertet mitt begynte å slå raskere.

Den som er ute etter en stor litterær roman skal skygge unna Hothouse Flower. Her er det underholdning som er poenget, og som sådan går denne fortellingen rett hjem hos meg med sin blanding av mystikk og romantikk. Lucinda Riley har skrudd sammen historien på en overbevisende måte, og greier å gjøre meg nysgjerrig selv om jeg til en viss grad er forberedt på hva som skal jeg videre. Jeg lever meg inn i fortellingen og føler omsorg for personene. Ved et par anledninger måtte jeg visst tørke vekk et par tårer også...

Dette var for øvrig den første boken jeg leste på min iPad - som jeg syns fungerer utmerket som lesebrett.

Drømmeserien

2011-01-16T19:25:00.003+01:00

Jeg kan ikke motstå engelske serier fra gamle gods og herregårder, og "Downton Abbey" må være noe av det ypperste innenfor denne sjangeren.

Vakre omgivelser, helter og skurker, kjoler som er verdt å drepe for… Alle roller, selv den minste birolle, har gode skuespillere. Og best av dem alle: Maggie Smith.

Forrige lørdag greide jeg å få tak i det som sannsynligvis var Oslos eneste dvd-boks med hele denne deilige serien. Ren nytelse! Og jeg kommer garantert til å se den om igjen.

Noen som vet om lignende serier som er verdt å se?

I gang igjen

2011-01-09T20:59:00.002+01:00

Den siste tiden har jeg begynt på flere bøker som jeg ikke har fullført. Ikke nødvendigvis fordi de er dårlige, men fordi det ikke viste seg å være min type fortelling eller fordi de ikke traff meg i det rette humøret.

Det var da G.G. Mussos roman Etterpå kom som sendt fra himmelen. Dette er en fransk debutroman som skal være solgt til over 30 land, deriblant Norge.

Åtte år gammel druknet Nathan i en innsjø da han forsøkte å redde sin venninne Mallory. Han ble erklært død, men som ved et mirakel våknet han opp igjen. Tjue år senere er han en av New Yorks fremste jurister. Et uventet møte får ham til gradvis å forstå hvorfor han vendte tilbake til livet den dagen for mange år siden.

Dette er en ingen stor litterær roman, og mange vil sikkert rynke på nesen eller litt foraktelig omtale den som en “dameroman” fordi den tidvis er ganske sentimental. Og visst er det en underholdningsroman som for en stor del “leser seg selv”, men det er en velskrevet sådan. Akkurat hva jeg trengte nå: En fortelling å forsvinne inn i og som ikke krevde altfor mye tankevirksomhet. Den er for øvrig utmerket oversatt av Ingebjørg Nesheim.

Det beste med bøker er at det alltid fins en fortelling der når du trenger en. Det gjelder bare å finne den rette, ut fra hvilken stemning man er i.

God jul!

2010-12-20T22:22:00.002+01:00

Det har vært langt mellom bloggpostene i desember, men jeg satser på å komme sterkere tilbake over nyttår. Filmen The Snowman er en av mine julefavoritter, og den vakre sangen Walking in the Air kan høres her.

Med dette ønsker jeg dere alle sammen en riktig god jul!

Rik og omfangsrik

2010-12-14T19:17:00.002+01:00

Sentralt i Barbara Kingsolvers roman Lakunen står den fiktive Harrison Shepherd, en mystisk figur som det ikke umiddelbart er lett å bli klok på. Han er halvt meksikansk, halvt amerikansk og arbeider som kokk og sekretær for kunstnerparet Diego Rivera og Frida Kahlo i Mexico. Siden entrer også bolsjeviklederen Trotskij scenen, og Harrison Shepherd blir hans sekretær - et arbeid som skal komme til å koste ham dyrt.

Samtidig skriver Harrison Shepherd dagbok om sine opplevelser, og det er disse dagboksnotatene som sammen med brev og avisartikler utgjør denne både omfangsrike og rike romanen.

Handlingen er lagt til Mexico og USA på 1930-, 40- og 50-tallet. Harrison Shepherd blir etter hvert forfatter av to populære og kritikerroste historiske romaner, men han lever tilbaketrukket og vil ikke la seg intervjue. Den eneste han har tillitt til er sekretæren Violet Brown, som er den som har redigert det som til slutt blir Lakunen.

Jeg har tidligere lest Kingsolvers roman Gifttreet, som var en storartet leseopplevelse, og jeg kjenner igjen forfatterens stil og stemme i Lakunen. Likevel er Lakunen helt annerledes, og kanskje også mer litterært ambisiøs. Denne fortellingen er ikke umiddelbart like tilgjengelig, noe som blant annet har med formen å gjøre. Likevel er også Lakunen en stor og intens leseopplevelse, med formuleringer av den sorten man kan ta i munnen og smatte på lenge.

Det er en tristhet og grunnleggende ensomhet over hovedpersonen i denne romanen som berører meg som leser sterkt. Det betyr imidlertid ikke at ikke romanen har innslag av underfundig humor. Her er mye å humre over også. Samtidig gir forfatteren oss et godt tidsbilde. Lakunen er ikke først og fremst en handlingsdrevet roman, men det skjer likevel store og dramatiske ting.

Barbara Kingsolver har brukt lang tid både på skriving og research, noe hun blant annet snakker om i et intervju med sitt engelske forlag Faber & Faber. Mye av informasjonen hun har hatt bruk for fins ikke på nettet, og forfatteren skiller de amatørmessige researcherne fra de proffe på følgende måte: De profesjonelle er villige til å få skitt både på hendene og skoene.

Lakunen er ikke en bok å skumlese, det er en bok som legger beslag på tiden din og konsentrasjonen din. Det er en gjennomført solid og velskrevet roman som imponerer både ved sin kunnskap og sin innsikt i menneskesinnet.

Dette er type bok man ikke blir helt ferdig med etter én gangs gjennomlesning. Kanskje er det blitt mindre rom for denne typen bøker - i alle fall er det så vidt jeg har kunnet se ingen norske medier som har omtalt boken. Internasjonalt er den imidlertid regnet som en stor og viktig bok, som blant annet er belønnet med Orange Price for Fiction.

Boken er svært godt oversatt av Bente Klinge, som for øvrig har skrevet utførlig om sitt arbeid med boken i et innlegg på Oversetterblogg.

Det er også befriende å lese en så stor roman (575 sider) så å si uten korrekturfeil. Det er slett ingen selvfølge i våre dager.

Ikke én god grunn

2010-12-04T17:05:00.002+01:00

I begynnelsen ventet jeg på den store dramatiske hendelsen som skulle forklare at Hannah Baker, hovedpersonen i Jay Ashers 13 gode grunner, hadde valgt å ta sitt eget liv. Den kom ikke. Og det er nettopp det som er poenget med denne fortellingen. Det er ikke nødvendigvis én faktor som utløser selvmord. Det kan like gjerne være - som bokens tittel viser - mange små og tilsynelatende uskyldige hendelser som gjør det.

På vei hjem fra skolen finner Clay Jensen en pappeske med kassetter på trappen. De er fra Hannah Baker, jenta i klassen som døde to uker tidligere. På disse kassettene, som blir distribuert til alle som på en eller annen måte har spilt en rolle for hennes dramatiske avgjørelse, forteller hun sin historie.

Dette er en ungdomsroman, men den kan med stort utbytte også leses av voksne. Forfatteren har ved hjelp av måten fortellingen er oppbygd på, også greid å skape en spenningsroman. “Trikset” med kassettene fungerer i så måte bra, og det føles slett ikke utdatert selv om kassetter ikke lenger er i bruk. Tvert imot bidrar det til å gjøre historien tydeligere enn om han hadde valgt å bruke mer moderne medier. Da kunne leseren fort ha hengt seg opp i nettopp det tekniske. Samtidig som vi får Hannahs historie på kassettene, formidles også Clays refleksjoner rundt det han får høre. Det er elegant utført, og det skaper dynamikk i fortellingen.

Boken har for øvrig en egen nettside, der man også kan høre på kassettene.

Det er kanskje nettopp mangelen på store, dramatiske ord som gjør 13 gode grunner til en sterk leseopplevelse. Jay Asher behandler et alvorlig tema med stor respekt og med en tilnærming som gjør det tilgjengelig for mange.

Samtidig slår det meg at en del ungdomsbokforfattere greier det som forfattere som skriver for voksne ikke alltid lykkes med: Å skape en spennende historie med driv i både språk og fortellemåte, samtidig som de formidler noe vesentlig om det å være menneske. Kanskje flere ungdomsbokforfattere burde forsøke å skrive for voksne også.

13 gode grunner er oversatt til norsk av Nina Aspen.

Ordene og fortelleren

2010-11-25T20:15:00.004+01:00

I går var jeg på Nationaltheatret og så oppsetningen Babettes gjestebud, basert på Karen Blixens vakre og tankevekkende fortelling. Scenerommet på Malersalen var enkelt, og det var én skuespiller på scenen.

Thea Stabell i rød kjole og med en krakk og et stearinlys som eneste rekvisitter sørget for å trollbinde sitt publikum. Jeg ble sittende som fjetret den drøye timen forestillingen varte. Plutselig var jeg i Berlevåg for 125 år siden, bare ved hjelp av ordene og fortelleren. Akkurat det slutter aldri å fascinere meg, og nettopp derfor kommer jeg til å fortsette å lese og lytte.

Ny vri på gammel sjanger

2010-11-21T11:24:00.002+01:00

En gang var Liljenholm Gods på Sydsjælland hjemmet til en verdenskjent forfatter av romantiske skrekkromaner. Gjennom flere generasjoner har stedet vært arnested for galskap, bedrag og forbudt kjærlighet.

En kald novemberdag i 1941 kommer godsets fortapte datter, Nella, på besøk fra København sammen med en fremmed. Det skal snart vise seg at godset gjemmer på en mørk historie som berører dem begge.

Når jeg først hadde vent meg til stilen i Silhuett av en synder, ble dette en givende leseopplevelse. Kanskje kan danske Leonora Christina Skov karakteriseres som en litt “crazy” utgave av Kate Morton.

Leonora Christina Skovs bidrag til den gotiske litteraturen er forfriskende. Romanen vitner om stor fortellerglede og et stort overskudd av fantasi. Mest imponert er jeg over måten hun har skrudd sammen fortellingen på, med de parallelle fortellingene. Du skal holde tunga rett i munnen for å få til noe sånt.

De fleste gotiske romaner har handling fra viktoriatiden, men det fungerer godt at handlingen her er lagt til andre verdenskrig, en mørk periode i dansk historie. Forfatteren har funnet frem til spennende temaer som hun på finurlig vis vever sammen. Hun er tro mot sjangeren, samtidig som hun fornyer den.

Et lekkert omslag gjør sitt til at dette er blitt en fristende bok. Romanen er oversatt til norsk av Morten Borgersen.

Jeg, en nerd!

2010-11-14T13:31:00.003+01:00

Jeg er glad i ord. Ja, mer enn det. Jeg samler på fine, rare ord, ord som gjerne oppfattes som litt gammelmodige.

Og da kunne jeg selvsagt ikke motstå dette klenodiet som er mitt hittil siste Fretex-funn: Norsk riksmålsordbok i tre fete bind fra 1937!

Historie og poesi

2010-11-11T19:57:00.002+01:00

Jeg har gledet meg til å lese Aina Bassos nye roman, Fange 59. Taterpige. Debutromanen Ingen må vite imponerte meg både med sin historieformidling og sitt vakre, sikre språk. Noe å leve opp til, med andre ord. Men det er ingen grunn til bekymring, for Aina Basso har utviklet sitt talent ytterligere i denne romanen.

Romanen handler i korte trekk om taterjenta Maria som kommer bort fra følget sitt og havner på tukthuset i Trondheim. Siden kommer hun i tjeneste hos prosten de Fine. Parallelt med denne fortellingen får vi også et innblikk i Marias liv før hun ble tatt til fange. I tillegg er det gjengitt utdrag fra en del tekster fra 1700-tallet, noe som blir et slags ekthetsstempel på fortellingen.

Det som gjør dette til en stor leseopplevelse for meg, er måten Aina Basso klarer å forene det historiske stoffet med et så poetisk og presist språk. Forfatteren skriver seg inn i Maria på en måte som gjør at jeg som leser opplever en spesiell nærhet til romanpersonen. Samtidig velger hun ut faktaopplysninger som får meg til å reise i tid og gir meg innsikt i historien. Hun kler historien i et språk slik at jeg kan se det med mine moderne øyne og forstå fortidens folk.

For meg er dette en perfekt kombinasjon, og resultatet blir historieformidling på sitt beste. Det er gammeldags og moderne på samme tid. Selv om romanen ikke er veldig omfangsrik, får forfatteren sagt veldig mye. Og sist, men ikke minst: Noe får også være opp til meg som leser.

Jeg kan tenke meg at forfatteren har brukt mye tid på å “finskrive” teksten, for her er ingen overflødige ord og språket har en rytme som først kommer til sin fulle rett når teksten blir lest høyt. Med den rette innleseren ville dette bli en fantastisk lydbok.

Jeg har inntrykk av at det er få unge norske forfattere som skriver historiske romaner. Eller tar jeg feil? Hvis ikke, skulle jeg gjerne visst hvorfor denne sjangeren ikke er mer påaktet.

Troverdig sceneskift

2010-11-07T17:05:00.004+01:00

For ikke så veldig lenge siden så jeg Kristin Scott Thomas i filmen "A Handful of Dust" (som jeg blogget om her). Jeg er ikke spesielt opptatt av denne skuespilleren, men av en eller annen grunn plukket jeg opp den franske filmen “Jeg har elsket deg så lenge” da jeg var innom Platekompaniet sist. Og der var hun altså igjen, i en rolle så annerledes at jeg ikke umiddelbart kjente henne igjen.

Her har Kristin Scott Thomas rollen som Juliette, en kvinne som kommer ut etter femten år i fengsel. Idet hun kommer ut blir hun møtt av lillesøsteren Léa, som tar henne med hjem til sin egen familie som består av mann og to adoptivdøtre.

Å tilpasse seg livet utenfor murene byr på utfordringer, og Juliette blir stadig satt på prøve. Hun vil helst ikke at folk skal vite grunnen til at hun har sittet inne, men etter hvert kommer det for en dag at det er fordi hun har drept sin egen sønn. Dermed er det mange - deriblant potensielle arbeidsgivere - som vender seg vekk i avsky. Ikke før helt mot slutten av filmen får vi vite omstendighetene rundt drapet.

Dette var en sterk og tankevekkende film, der både Kristin Scott Thomas og de andre skuespillerne gjør en meget hederlig innsats. Anbefales!

Og så viser det seg altså at den samme Kristin Scott Thomas har en sentral rolle i filmen basert på romanen Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay. Denne romanen hører til blant mine favoritter, så jeg er i utgangspunktet skremt med tanke på enhver filmatisering av fortellingen. Men nå kjenner jeg meg litt roligere.

Hun klarte det - igjen

2010-11-02T19:45:00.002+01:00

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves heter det seg. Og i tilfellet Kate Morton viser det seg å stemme. Heldigvis, for jeg var sant å si litt nervøs på hennes vegne idet jeg begynte på den lenge etterlengtede The Distant Hours. Kunne den nesten 700 sider lange romanen være like bra som The Forgotten Garden, som jeg virkelig forelsket meg i?

Vel, om denne nye romanen ikke helt når opp til den forrige, så er det sannelig ikke langt unna. Etter en meget lovende start kom det et parti i midten som føltes litt pratsomt, med den følge at fortellingen stoppet litt opp. Men så fikk forfatteren opp dampen igjen, og jeg var fortapt helt til siste slutt.

Det som setter fortellingen i gang, er et brev som har kommet bort i posten og som kommer fram mange år senere. Mottakeren er Meredith Burchill, jeg-fortellerens mor. Brevet er sendt fra Milderhurst Castle i Kent. Moren reagerer sterkt på dette brevet, men i og med at hun og Edie ikke står hverandre så nær, vil hun ikke fortelle hva det er som opprører henne. Dermed begynner Edie å rote i fortiden.

Under krigen ble moren, sammen med flere andre barn, sendt ut av London og på landet for å være i trygghet. Tretten år gamle Meredith havner på Milderhurst Castle, hos familien Blythe. Familien består av Juniper og hennes to tvillingsøstre, samt deres far Raymond Blythe. Han er først og fremst kjent for en barnebok han skrev i 1918 og som har fått klassikerstatus.

Det viser seg at de tre søstrene stadig er i live, og at alle tre fortsatt bor på det gamle, forfalne slottet. Edie bestemmer seg for å oppsøke dem, og dermed åpner døren til fortiden seg. Og resten er nytelse.

Jeg har stor forkjærlighet for denne typen gammeldagse, fortellende romaner der jeg kan forsvinne inn i en egen verden og glemme alle trivialiteter rundt meg. Ja, det er virkelighetsflukt, og det er deilig å flykte!

Det at jeg-fortelleren jobber i forlag, og at hele mysteriet har sin bakgrunn i en bok og en mystisk forfatter, er i seg selv meget godt egnet til å få meg på kroken.

Kate Morton er ikke en forfatter som gjør noe halvveis, og det er ikke vanskelig å se at det ligger et stort arbeid bak denne boken. Det gjelder både det innholdsmessige med den research som er nødvendig, og ikke minst det fortellertekniske. Forfatteren gjør det ikke lett for seg med de parallelle historiene og alle trådene som til slutt skal nøstes opp. Dertil greier hun å skape spennende karakterer som hun plasserer i et miljø som passer perfekt til dem.

Kate Morton legger stadig ut nye ledetråder og lar meg som leser tro at jeg har avslørt mysteriet - helt til hun gjør en ny vri.

The Distant Hours er porno for bokelskere.

Jeg leter stadig etter nye Kate Morton’er, men så langt har jeg ikke funnet noen som er like bra som originalen.

Min nye leselampe

2010-10-31T18:53:00.003+01:00

Ettersom jeg ikke har mer enn 53 kvadratmeter til disposisjon, har jeg ganske strenge regler for hva som får lov til å komme inn i leiligheten. (Det sier seg vel selv at bøker er unntatt fra denne regelen….)

Jeg måtte imidlertid justere litt på disse reglene da jeg fikk øye på denne gamle lampedamen på Fretex. Den var så sjarmerende at den fikk lov til å bli med hjem. Noen skrammer har damen her og der, men hvem av oss er vel perfekte? I sin storhetstid hadde nok lampen en skjerm, så neste prosjekt får bli å finne en fin gammel lampeskjerm…

Snarveien til en klassiker

2010-10-26T23:14:00.003+02:00

Britiske Evelyn Waugh tilhører gruppen av klassiske forfattere jeg ikke har lest noe av. Nå har jeg bøtt på skaden ved å se filmatiseringen av hans roman A Handful of Dust - kjøpt på loppis for den nette sum av ti kroner.

Romanen kom ut i 1934, og handlingen er lagt til et overklassemiljø i England på 1930-tallet - et miljø forfatteren er kritisk til. Tony og Brenda Last er et velstående og tilsynelatende lykkelig ektepar som bor på den fantastiske eiendommen Hetton (filmen er for øvrig spilt inn her). Idyllen slår imidlertid sprekker og Brenda innleder et forhold til den sosiale streberen John Beaver som holder til i London.

Når Tony og Brendas lille sønn dør i en rideulykke, bestemmer Brenda seg for at hun vil skilles. Tony legger ut på en ekspedisjon til Brasil, der han ender med å bli syk ute i jungelen. Han kommer etter hvert til en isolert landsby der en annen hvit mann, Mr. Todd, nærmest holder ham som gissel og krever at han skal lese høyt for ham fra Dickens' verker! (Dette var min favorittsekvens…).

Hjemme i England tror de Tony er død, og det blir reist et minnesmerke over ham på eiendommen…

Ifølge wikipedia skal Waughs amerikanske forlegger ha krevd en alternativ slutt, der Tony vender tilbake fra Brasil og gjenopptar forholdet til Brenda.

Selv om jeg altså ikke har lest romanen, vil jeg likevel hevde at dette var en vellykket filmatisering. Både Kristin Scott Thomas og Judi Dench gjør en god figur i hovedrollene, og de vakre omgivelsene og flotte kostymene er med på å gjøre dette til en nytelse for øyet. I tillegg var det en god historie som ikke føltes utdatert.

Så får vi se om jeg med tid og stunder finner det for godt også å lese noe av Evelyn Waugh. Det er jo litt pussig med en mann som heter Evelyn, og enda pussigere at han en kort periode var gift med en dame som het Evelyn Gardner. Vennene skal visstnok bare ha kalt dem He-Evelyn og She-Evelyn. Igjen ifølge wikipedia.

For øvrig kjøpte jeg enda en film til ti kroner på det samme loppemarkedet: Where Angels Fear to Tread, basert på en roman av E.M. Forster.

Fornøyelig svensk

2010-10-18T23:08:00.003+02:00

Ingenting er som en velskrevet feelgood-roman når hjernen trenger avkobling. Jeg finner ikke så mange norske forfattere som skriver innenfor denne sjangeren, derfor tyr jeg gjerne til svenske eller engelske romaner.

Nylig leste jeg Carin Hjulströms Finns inte på kartan, som viste seg å bli en fornøyelig reise fra første til siste side. Perfekt flyplasslektyre.

Hovedpersonen er 23 år gamle Frida Fors som går på Journalisthøgskolen i Göteborg. Klassen skal ut i praksis, og de fleste ønsker seg til de store redaksjonene i Stockholm. Så også Frida. Men mens kjæresten får plass i Aftonbladet, blir Frida avspist med en praksisplass i en liten lokalavis på et gudsforlatt sted i Småland.

Med andre ord: Det er duket for storby møter bygda med alle de fordommer og forviklinger dette innebærer. Her er en rekke morsomme episoder, og jeg røper neppe for mye hvis jeg sier at Frida etter hvert får øynene opp for en del av kvalitetene ved livet på landet - selv om hun forblir byjente.

Dette er en roman som ikke gir seg ut for å være annet enn god underholdning, men som sådan holder fortellingen så absolutt hva den lover. Her er mye å kjenne igjen, og vi blir kjent med personer det er lett å identifisere seg med og få sympati med. Jeg ble rett og slett glad i disse fiktive menneskene.

Carin Hjulström skriver lett og humoristisk, men samtidig med både snert og kjærlighet. Det var med et visst vemod jeg lukket denne boken, men det hjalp å tenke på at forfatteren nylig har kommet med en oppfølger om Frida: Hitta vilse.

Mord eller mysterium?

2010-10-10T11:51:00.000+02:00

Virkeligheten overgår ofte fantasien, noe Ivo de Figueiredos bok Mysteriet Ingeborg Køber er et bevis på.

Jeg forbinder spiritisme med barndommens grøssende spøkelseshistorier, men Køber-saken er ramme alvor.

Utgangspunktet er at Ludvig Dahl, byfogd i Fredrikstad, drukner utenfor Hankø i august 1934. Tilsynelatende er det snakk om en ulykke, men det som forkludrer bildet er at datteren Ingeborg Køber, som var et spiritistisk medium, i flere seanser hadde forutsagt farens død. Det som gjør saken ytterligere delikat, er at byfogdens livsforsikring var på samme beløp som underslaget hans kone hadde begått i byfogdkassen.

Boken er til tider spennende som en kriminalroman, men forfatteren har belegg for alt som står i boken. Det er utrolig fascinerende å lese utdragene fra seanseprotokollene, der Ingeborgs samtaler med de to døde brødrene er gjengitt. Man omgås med de døde som den naturligste ting av verden. Men gjennom alt dette skinner historien om en helt spesiell kvinne. Ingeborg Køber var sterkt knyttet til sin dominerende far, og ble også dratt mot samme type menn senere i livet. Hennes skjebne slipper ikke taket i meg som leser, og hun forblir et mysterium.

Selv om dette er en saklig og etterrettelig bok, er den skrevet på en måte som gjør den tilgjengelig også for lesere som ikke har kunnskap om saken og fagfeltet. Forfatteren viser sin personlighet gjennom ordvalg og kommentarer, og skriver ikke “over hodet” på leseren. Jeg syns det er fint med sakprosabøker der vi merker et personlig engasjement og en tilstedeværelse.

Ekstra fascinerende er det at denne boken kommer akkurat nå, i en tid der spiritismen igjen ser ut til å interesse mange.

Hvis jeg skulle ønske meg noe mer, var det at forlaget hadde spandert på boken flere illustrasjoner.

Denne boken er egnet til å avskrekke de som måtte ha planer om å kontakte et medium for å få i tale de som ikke lenger er blant oss. La oss heller verne om de gode minnene vi har om kjære som er gått bort.

Nær-bøker-opplevelser

2010-10-07T18:54:00.000+02:00

Som om min dragning mot bøker ikke er nok, blir jeg også fristet til å kjøpe tilgrensende produkter. Som dette utrolig søte Jane Austen-puslespillet, der esken er utformet som en fin gammel bok. Jeg liker puslespill, og selvsagt lot jeg meg lokke (du får det på Capris.no for den nette sum av 102 kroner).

Jeg går jevnlig og snoker etter bøker på Fretex. Forrige gang beveget jeg meg litt bort fra bøkene, og fant disse servisedelene. Koselig motiv, jo visst, men det var ikke før jeg snudde dem at jeg falt.

Her det nemlig trykt på sitater fra Alfred Lord Tennysons dikt “The Brook” (som kan høres her). Jeg begrenset meg til to, og billige var de også…

Blodig grevinne

2010-10-03T18:38:00.003+02:00

Hørt om Erzsébet Báthory? Vel, jeg hadde ikke det. Ikke før jeg tilfeldigvis kom til å raske med meg filmen "The Countess" fra billighylla på Platekompaniet.

Da Erzsébet Báthory ble født inn i en av de mektigste protestantiske familiene i Ungarn i 1560, var det nok de færreste som så at den vesle jentungen skulle utvikle seg til å bli en skikkelig sadist - selv om noen i ettertid har ment at hun måtte være gal helt fra fødselen av.

Erzsébet var høyt utdannet og behersket både gresk og latin, på en tid der mange fremstående borgere var analfabeter. Allerede som 11-åring ble hun forlovet med grev Ferenc Nadasdy, men som 14-åring fikk hun barn med en fattig bondegutt. Barnet ble tatt fra henne, og året etter ble ekteskapet med Ferenc Nadasdy formalisert. Det gikk ti år før hun ble gravid igjen, men da kom det fire barn på rekke og rad. Ifølge legenden skal Erzsébet ha vært en god mor, til tross for at hun er mest kjent som sadist.

Det var tjenerne sine hun først gikk løs på, og historiene er mange om de utspekulerte metodene hun brukte for å plage og pine dem til døde. Blant annet likte hun å slå dem, for deretter å dra dem ut i snøen der hun helte kaldt vann over dem til de frøs i hjel. Det hele skjøt virkelig fart da hun fikk det for seg at ved å smøre blod fra unge jenter på huden, stoppet hun hudens aldringsprosess. Hundrevis av ungjenter måtte bøte med livet.

Erzsébet brakte skam over den fine familien sin, og de stengte henne inne i et rom med bare en liten luke der de skjøv inn mat til henne. Tre år senere, i 1614, døde hun.

Filmen i seg selv er kanskje ikke noe mesterverk, men jeg syns i alle fall den gir et spennende innblikk både i en person helt utenom det vanlige, og i en tidsånd. Julie Delpy gjør en god tolkning av rollen som Erzsébet, og i det store hele var denne filmen vel verdt sine 60 kroner.

Glassklar skrivekunst

2010-09-30T17:52:00.004+02:00

“Betagende” er kanskje et gammeldags ord, men det er nettopp det Simon Mawers Glassrommet gjør: Den betar meg. Det er lenge mellom hver gang jeg møter en bok som gjør så sterkt inntrykk, både gjennom sin tematikk og ved sine litterære kvaliteter.

Vi befinner oss i den lille tsjekkiske byen Mesto på 1930-tallet. Det velstående ekteparet Liesel og Viktor Landauer får en kjent modernistisk arkitekt til å tegne huset deres, et hus med store åpne flater og mye glass slik at maksimalt med lys skal slippe inn. Huset er makeløst, og blir gjenstand for både undring og beundring. Men utenfor huset huserer onde krefter. Nazismen vokser fram og ettersom Viktor er jøde, ser familien seg nødt til å flykte. De ender til slutt opp i Amerika, men bærer likevel sin historie med seg og glemmer aldri huset sitt.

Til slutt får den aldrende Liesel, som er blitt enke, anledning til å vende tilbake til huset, som det er bestemt skal bli museum. I mellomtiden har det vært brukt både som “forskningsanstalt” for å påvise de ulike rasenes egenskaper, som gymsal knyttet til et sykehus - og som kjærlighetsrede. Liesels møte med sin egen fortid er sterkt skildret, og huset er for meg som leser også et fascinasjonsobjekt gjennom helt fortellingen.

Denne romanen rommer så mye og forteller så godt og klokt både om historie og politikk, og om menneskenaturen og livets tilfeldige spill med oss. Personene framstår som nære og ekte og er skildret på en sånn måte at det ikke er til å unngå at de angår meg. Det er hjerteskjærende godt fortalt og Simon Mawer skriver vakkert og poetisk uten å bli sentimental. Det er faktisk en kjølighet over språket som gjør at fortellingen oppleves ekstra sterkt. Det blir til slutt så vakkert at det gjør vondt. Kari og Kjell Risvik har etter det jeg kan forstå ivaretatt alt dette på en utmerket måte i sin oversettelse.

Glassrommet er en av disse bøkene som setter spor, som får deg til å gruble og undres og som lever i deg lenge etter at de er lest. Denne boken kvalifiserer definitivt til permanent oppholdstillatelse i bokhyllen.

Honnør også til det norske forlaget for et lekkert omslag!

Klaustrofobisk og klartenkt

2010-09-23T19:51:00.003+02:00

Emma Donoghues roman Room er blant de fem titlene som kjemper om årets Bookerpris. Jeg har ikke lest de andre, men om det blir Room som går helt til topps, er den i så fall en verdig vinner.

Jack bor sammen med sin mor, Ma, i et rom uten vinduer, med en dør som er låst fra utsiden. Han fyller fem år og tror alt er som det skal være. Men Jack er født i fangenskap av en mor som ble kidnappet av en mann en dag for sju år siden da hun var på vei til skolen.

Den eneste kontakten de har med verden utenfor er kidnapperen som med jevne mellomrom kommer med mat til dem - og forgriper seg på Ma. De har også tv, og tegneseriefigurene blir Jacks venner. Nå når Jack er blitt såpass stor, begynner Ma å fortelle ham om verden utenfor, men han har vanskelig for å forstå noe så abstrakt. Hva er forskjellen på verden utenfor og det som er på tv, for eksempel? Etter hvert greier imidlertid Ma å overbevise Jack om at de må forsøke å rømme. Jeg skal ikke røpe planene hun legger, men jeg kan si så mye som at gjennomføringen er noe av det mest nervepirrende ved hele fortellingen.

Innholdet i denne romanen får en umiddelbart til å tenke på Fritzl-saken og Natascha Kampusch-saken, men jeg kan ikke se at Room på noen som helst måte er spekulativ. Romanen står helt på egne ben som skjønnlitterær tekst, og forfatteren har på en overbevisende måte greid å skildre tilværelsen gjennom femårige Jacks øyne. Som leser “kjøper” jeg den virkeligheten han opplever og lever meg inn i hans normalitet. Det er ikke før vi får de små glimtene av hvordan politiet, hjelperne og pressen oppfatter ham og moren at vi virkelig forstår hvor ille det var og hvilke skader - fysisk og psykisk - de to er blitt påført under fangenskapet. De har sittet innesperret i et lite skjul uten vindu, men med utsyn gjennom taket.

Jeg vil nesten si det er mesterlig hvordan forfatteren greier å sette seg inn i femåringens tankegang, og på samme tid vise hvordan hans observasjoner og vaner fra skuret kommer i konflikt med den verdenen utenfor han skal tilpasse seg og som gjør at han gang på gang må korrigere sin virkelighetsoppfatning. Dette blir aha-opplevelser for leseren også, og det er veldig kløktig gjort. Det mest fascinerende er hvordan det unormale blir det normale for Jack.

Dette kan høres ut som en nitrist historie, men det er det faktisk ikke. Det er en historie om styrke og om kjærlighet og om evnen og viljen til å overleve. Både gutten og moren er skildret med varme og kjærlighet, man kan knapt tenke seg et finere morsportrett enn Jacks Ma.

Dette er en svært overbevisende roman; psykologisk interessant og med sterke litterære kvaliteter. Og egnet til diskusjon og debatt. Personskildringene er svært overbevisende, språket er renskåret og stramt.

Selvsagt kan ikke en slik historie få en rosenrød slutt, men den munner ut i håp. Lettvinte løsninger er utelukket. Room er en annerledes roman som det er umulig ikke å bli engasjert i. Den er ikke sentimental, men likevel dypt rørende. Det er bare en tynn hinne mellom leseren og personene i romanen, de oppleves veldig nære og levende og leseren kommer tett på dem.

Romanen er både original og aktuell, og dette var en bok som vokste mens jeg leste. Det er en bok man ikke glemmer så lett. Det er nesten så jeg syns den er makeløst god.

God beliggenhet

2010-09-21T22:01:00.002+02:00

Å ha en fin gammel gravlund som nærmeste nabo ga en ekstra dimensjon til lesingen av Neil Gaimans Kirkegårdsboken. Handlingen i denne romanen foregår nemlig på en kirkegård. Det er her hovedpersonen Nobody Owens vokser opp, etter at resten av familien er blitt myrdet. Nobody, eller Bod som han kalles blant venner, greier å unnslippe og blir tatt hånd om av spøkelsene på kirkegården. De skal vise seg å være både forstandige og omsorgsfulle, men det spørs om de greier å beskytte Bod mot de farene som lurer utenfor deres territorium.

Neil Gaiman er ikke den første forfatteren som legger handlingen til en gravlund. Både Audrey Niffeneggers Mørkets symmetri og Tracy Chevaliers Englefall bruker for eksempel den ærverdige Highgate Cemetery i London som kulisse.

Likevel gjør Gaiman det på sin måte, og utnytter til fulle alle de mulighetene et slikt sted rommer både når det gjelder å skape skrekk og romantikk. Her er gode skildringer både av miljøet og de som “befolker” stedet, noe som gjør boken både fornøyelig og spennende.

Etter hvert utvikler Kirkegårdsboken seg til bli en mer tradisjonell fantasyroman, uten at den trenger å bli dårligere av den grunn. Det er bare det at denne leseren synes bedre om det gotiske enn det fantastiske, når alt kommer til alt.

Boken er oversatt til norsk av Stian Omland.

Smått og godt

2010-09-19T11:34:00.005+02:00

Etter å ha lest store, episke fortellinger oppstår det alltid et akutt behov for det lille formatet. Den korte, konsentrerte, gjerne litt underfundige romanen. Gjerne av den sorten man ikke umiddelbart blir helt klok på.

En sånn roman er Agnes av den sveitsiske forfatteren Peter Stamm, oversatt til norsk av Marianne Fischer. Romanen er kun på 135 små sider, og må dermed kunne karakteriseres som en stor fortelling i et lite format.

Jeg falt for åpningen: “Agnes er død. Drept av en historie. Det eneste jeg har igjen etter henne, er denne historien. Den begynner den dagen for ni måneder siden da vi møtte hverandre for første gang på Chicago Public Library.”

Jeg-personen er en sveitsisk forfatter som er i Chicago for å skrive bok om - av alle ting - amerikanske luksustogvogner. Det er altså på biblioteket han blir kjent med den tjue år yngre Agnes, som spiller cello og skriver på en doktoravhandling om symmetriene i krystallgitrenes symmetrigrupper.

De er begge ensomme sjeler uten mange andre venner, og det oppstår et helt spesielt forhold mellom dem. Etter hvert flytter Agnes inn hos forfatteren. Peter Stamm skildrer så fint måten de nærmer seg hverandre på: “…og litt etter litt ble vi vant til hverandre, slik man blir vant til et nytt klesplagg som man først lar henge i skapet en stund før man våger å ta det på seg.”

Det er når Agnes ber jeg-personen skrive en historie om henne, at spenningen i teksten oppstår. Og det er her Peter Stamm viser seg som en elegant og klok forfatter. De to historiene, den fiktive og virkelighetens, begynner nemlig å dra i hver sin retning, for til slutt å smelte sammen til én. Grensene mellom virkeligheten og fiksjonen oppheves.

Agnes er imidlertid ikke bare en fiffig litterær lek, det er også en vakker, lavmælt kjærlighetsfortelling. Jeg liker triste, melankolske fortellinger og lot meg derfor villig forføre av Peter Stamms poetiske roman. Han skriver på en måte som lokker fram molltonene i mitt eget sinn.

Det var bare én ting som ikke klaffet i det hele tatt, og det var omslaget. Etter min mening må det være et av bokhøstens aller minst fristende bokomslag. Jeg syns det står i veien for fortellingen i stedet for å lokke lesere til boken. Agnes er oversatt til mange språk, og etter et søk på nettet, fant jeg fram til at dette danske omslaget er det som stemmer best med min opplevelse av boken.

Kresen krim

2010-09-14T22:09:00.000+02:00

Solveig Moen Rusten viste seg som en god stilist både i Lyden av de andre som bor her og Bløffmakeren, og med «Se min kjole» har hun potensial til å bygge seg opp en større leserskare. Det skulle ikke forbause meg om denne tredje boken blir hennes gjennombrudd.

I Se min kjole tar forfatteren oss med til den fiktive bygda Findstad, der det dør fem personer i løpet av fire dager. Bruddstykker av informasjon må settes sammen for å løse gåten, men så fort de to etterforskerne Kaare Lycke og Daniel Wirkola er på sporet av noe, skjer det et nytt mord på det vesle stedet der alle kjenner alle. Eller tror de gjør det.

Dette er ikke en kriminalroman full av action og blod og gørr, og det er ikke den ytre spenningen som driver handlingen framover. Det er det i stedet magien i fortellermåten og språket som gjør, med god hjelp av de fascinerende karakterskildringene. Det er ikke minst de ulike personlighetene som befolker denne historien – og forholdet dem imellom – som gjør at jeg lar meg begeistre av fortellingen. Selve gåten og puslespillet rundt den er også godt uttenkt.

Historien er tett og godt fortalt, og jeg liker de kjappe skiftene der vi følger de ulike personenes handlinger innenfor det samme tidsrommet. Samtidig blir jeg fanget i den underliggende stemningen som gir nerve til teksten. Her er det ingen overflødige setninger, samtidig som det står noe også mellom linjene.

Jeg lar meg imponere av Solveig Moen Rustens evne til å skrive kresen, litterær krim. Kanskje kan man karakterisere Se min kjole som «krim også for de som ikke leser krim».

Svenskekos

2010-09-09T08:08:00.005+02:00

Det er ikke alle dramatiseringer av bokverk som er like vellykket, men jeg syns begge disse produksjonene, "Flickan vid stenbänken" og "Gösta Berlings saga", kommer godt fra det. Særlig tatt i betraktning at de er spilt inn i henholdsvis 1989 og 1986. Mye har skjedd med filmspråket siden da, og for en moderne seer kan innspillingene kanskje virke litt vel langsomme. Jeg koste meg likevel med begge seriene, selv om det tok litt tid før jeg ble “hekta på” dramatiseringen av Selma Lagerlöfs klassiker. Den tok seg godt opp etter hvert, og slutten ble riktig så intens.

Maria Gripe er en av mine store, store favoritter når det gjelder barne- og ungdomslitteratur, og jeg var derfor spent på dramatiseringen av "Skygge-bøkene". Jeg hadde friskt i minne det fantastiske radioteatret basert på Tordivelen flyr i skumringen.

Det viste seg at investeringen på 59 kroner for den over fire timer lange serien var verdt pengene. Magien fra bøkene er ganske godt ivaretatt og skuespillerprestasjonene er jevnt over gode.

Og kanskje best av alt: Jeg fikk lyst til å lese om igjen Maria Gripes fine forfatterskap, og jeg ble inspirert til å bli enda bedre kjent med Selma Lagerlöf og hennes bøker.

En tja-bok

2010-08-30T21:17:00.001+02:00

The Poison Tree er engelske Erin Kellys debutroman. Jeg hadde på forhånd lest flere gode omtaler av denne boken (bl.a. her og her), og den har også fått god kritikk i England.

Derfra var veien kort til nettbokhandelen Capris, og det var med ganske store forventninger jeg gikk løs på boken - som også hadde et tiltrekkende omslag. Det som lokket meg mest, var at The Poison Tree skulle nære et visst slektskap med Donna Tartts Den hemmelige historien.

Og det hørtes ganske lovende ut: Det er sommeren 1997, og flinkis-studenten Karen blir kjent med den eksentriske Biba, som vil bli skuespillerinne, og hennes mer reserverte bror Rex. De to angivelig foreldreløse ungdommene bor alene i et ganske forsoffent gammelt hus nord i London. Til å begynne med er alt fryd og gammen, og fest og frihet. Men det er selvsagt ikke ment å skulle vare, og før sommeren er omme har to mennesker mistet livet.

En av de to søsknene tar på seg skylden for det den andre har gjort, noe som preger resten av fortellingen på forskjellig vis idet det dukker opp noen overraskelser underveis. Karens liv blir dermed også helt annerledes enn hun i utgangspunktet hadde tenkt seg, og til slutt kommer også hun til å begå en forbrytelse.

Styrken ligger i skildringen av de mystiske familieforholdene og særlig forholdet mellom de to søsknene, som synes å være nærmest symbiotisk. Vi får også en litt fiffig vri mot slutten av historien som gjør at romanen som sådan tar seg opp.

Særlig original er The Poison Tree imidlertid ikke, og heller ikke veldig overraskende og spennende. Språklig er den også helt på det jevne. Likevel var den altså såpass bra at jeg leste den ferdig. Men det er fortsatt langt igjen til Donna Tartt.

Tittelen er for øvrig hentet fra William Blakes dikt "A Poison Tree".

Pauselektyre

2010-08-29T12:57:00.002+02:00

Noen ganger trenger jeg “pausebøker”. Dette er bøker som ikke er altfor vidløftige og som ikke er mer kompliserte enn at jeg ikke mister tråden hvis jeg ikke får lest i dem på en dag eller to. De kan være med i vesken og tas frem i en ledig stund, uten å gjøre krav på altfor dyp konsentrasjon. De kan også fint leses samtidig med andre bøker uten at det blir forstyrrende.

Svenske Hans Koppels Vi i villa er akkurat denne typen bok: Fort lest og lett glemt, men fin lesning der og da. Fortelleren er Anders (boken er fortalt i du-form, noe som kan virke litt uvant til å begynne med) som bor i et villastrøk utenfor Stockholm med kone, datter og hund - og en elskerinne på si’.

Forstadslivet er ganske ensformig, og det viktigste for beboerne er at fasaden er respektabel. Det viser seg - ikke overraskende - at det er riper i lakken både her og der. Dessuten begynner Anders å vise tegn på ganske sær atferd, som også utgjør fremdriften i denne vesle romanen. Her viser forfatteren seg også som humorist, og dette er kanskje mest av alt en bok å humre av.

Det som gjør at romanen fungerer, er ikke minst forfatterens evne til å formidle et tidsbilde. Det er treffsikkert og stilsikkert og lett gjenkjennelig, og fordi teksten for en stor del består av dialoger, er den også “rask”, uten dødpunkter.

Hans Koppel er et pseudonym, og nylig ble det avslørt hvem som skjulte seg bak navnet.

Vi i villa er Hans Koppels første bok, og han har siden skrevet Medicinen og Kungens födelsedag.

Jeg har ikke lest de andre, men jeg syns omslagene med sitt seriepreg fungerer veldig bra.

En god nummer to

2010-08-22T21:18:00.003+02:00

Det er spennende å se hvordan debutanter utvikler seg fra det første forsøket og frem til “den vanskelige andreboken”. Majken van Bruggen debuterte i 2008 med oppvekstromanen Månefjellet. En velskrevet, men likevel ganske tradisjonell fortelling. Oppvekstromanen er vel kanskje debutansjangeren fremfor noen.

Nå er Majken van Bruggen her med en ny roman, Julia og Leon. En meget sterk - og trist - kjærlighetshistorie, formidlet i et vakkert språk og med en sterk og tydelig stemme. En bok som kommer smygende.

Romanen er skrevet i jeg-form, noe som skaper intimitet og dermed gjør at leseren kommer ekstra nær. Boken begynner med at 17 år gamle Julia forlater hjemstedet for å flytte til Oslo for å begynne på gymnaset. Vi skjønner at det ikke står særlig bra til hjemme, verken moren eller faren utmerker seg som omsorgsfulle foreldre, noe følgende sitat illustrerer på en utmerket måte:

"Jeg tenker på mor og far, jeg ser dem for meg ved middagsbordet. Det er mørkt og stille i huset, for far slår ikke på lyset før det er kveld. De sitter overfor hverandre ved kjøkkenbordet og tygger. Det er bare to stoler ved kjøkkenbordet, far har fjernet min og satt den i garasjen.”

Utgangspunktet for denne romanen er ikke så veldig originalt. At Julia etter kort tid slutter på gymnaset og reiser ut i verden, er heller ikke direkte uventet.

Men så møter Julia helt tilfeldig Leon, og dermed greide jeg ikke å legge fra meg boken før jeg hadde lest den ferdig. Leon bor i Amsterdam, og han er 16 år eldre enn Julia. Likevel oppstår det et magisk møte mellom de to som forandrer dem for alltid. De er to hjemløse sjeler som finner lykken hos hverandre. Vakkert, med dessverre ikke ment å vare. Det går nemlig ikke lang tid før Leon blir uhelbredelig syk.

Jeg er imponert over hvor godt Majken van Bruggen behandler dette stoffet, som skal være basert på egne opplevelser. Dette er ikke en selvmedlidende fortelling. Den vitner tvert imot om glede og takknemlighet over livet; livsglede blandet med livserfaring. Livet har gjort Julia sterk, men jeg håper den dagen kommer da hun også kan tillate seg å være svak. Det unner jeg henne.

Det siste avsnittet er så nydelig at jeg har skrevet det ned i boken der jeg samler gode sitater.

Besettende bra bok

2010-08-19T20:32:00.001+02:00

For en roman Barbara Kingsolvers Gifttreet er! Jeg ble trollbundet av atmosfæren, av språket, av innsikten og evnen til å formidle.

Barbara Kingsolver vant tidligere i år Orange Prize for Fiction for romanen The Lacuna, som kommer på norsk senere i høst. I den forbindelse har Juritzen forlag gitt ut Gifttreet i pocket.

Romanen handler om misjonærfamilien Price (mor, far og døtrene Rachel, Leah, Adah og Ruth May) som i 1959 flytter fra Georgia, USA til en landsby i Belgisk Kongo.

Det er moren Orleanna og de fire døtrene som bytter på å være fortellere. Dette grepet bidrar til å skape variasjon, samtidig som vi blir godt kjent med de enkelte familiemedlemmene. Døtrene opplever tilværelsen på misjonsmarken ganske forskjellig og de utvikler seg også i svært ulik retning som voksne.

Sentralt i fortellingen står forholdet til faren Nathan. Han framstår som en egenrådig, autoritær og uforsonlig mann, og til slutt ser ikke moren annen råd enn å ta med seg døtrene og forlate ham. Dermed starter de en vandring til fots gjennom landet. Det hører med til historien at Nathan Price ikke lykkes særlig godt i sitt arbeid med å omvende de innfødte, noe som avføder en del morsomme episoder.

Da jeg leste denne romanen, ble jeg både underholdt og opplyst på samme tid, og det er en optimal kombinasjon. Barbara Kingsolver bodde selv i Kongo som barn, der hennes foreldre var helsearbeidere, og har dermed førstehånds kjennskap til landet. Landets turbulente historie blir godt formidlet i romanen.

Jeg ville at denne boken bare skulle vare og vare (den er på 630 sider, og jeg er vanligvis litt skeptisk til så tykke bøker). Her er humor og språklig kreativitet blandet med et stort alvor, og personene framstår som ekte mennesker i all sin litenhet og storhet. Hver minste lille detalj sier samtidig noe om karakterenes personlighet. Språket er fullt av bevegelse og rytme, godt ivaretatt i den norske oversettelsen til Bente Klinge.

Jeg får lyst til å dra hele rekka av superlativer etter å ha lest Gifttreet. Det var en altoppslukende leseopplevelse, litterær og samtidig lettlest. Bare les, så skal du se!

Et leserhjerte i brann

2010-08-17T19:27:00.002+02:00

Jeg har tidligere skrevet begeistret om Gaute Heivoll på denne bloggen. Den gangen gjaldt det Himmelarkivet, og mange av honnørordene jeg brukte da kan gjenbrukes etter lesningen av høstens Heivoll-roman, Før jeg brenner ned.

Søndag 4 juni 1978. En pyroman går løs i bygda Finsland utenfor Kristiansand. I en hel måned har han herjet, og frykten stiger. Den samme søndagen blir en gutt døpt i Finsland kirke, en gutt som blir hetende Gaute. Med denne forbindelsen som utgangspunkt rekonstruerer romanen det som hendte våren 1978, og som skulle vise seg å bli en av norgeshistoriens største pyromansaker. Men ikke bare det. Vi følger også Gaute på hans ikke helt bene vei fram til å bli forfatter.

For det første er det omslaget. Det fascinerte meg veldig, og jeg ble ikke helt enig med meg selv om hvorvidt det var en dukke eller et barn. (Dette får sin oppklaring i boken). Jeg fant omslaget tiltrekkende og foruroligende på samme tid.

Det som imponerer meg mest med Gaute Heivoll, er hvordan han greier å skape spenning ved hjelp av måten han bruker språket på. Et tilsynelatende enkelt språk blir til poesi etter at Heivoll har hatt hånd om det. Måten han blander fakta og fiksjon på er også fascinerende, og kjærligheten til bygda og respekten for de som bor der gjennomsyrer fremstillingen. Heivoll er så langt fra en bulldoser som det er mulig å komme, og jeg kom til å tenke på et sitat av Tomas Espedal i et intervju i A-magasinet for ikke så lenge siden: “Kun idioter stormer inn der engler trår forsiktig”. Skildringen av farens sykdom og død er for øvrig noe av det aller sterkeste ved denne romanen.

Gaute Heivoll skriver seg selv inn i historien uten at det føles for privat, her handler det hele tiden om det litterære prosjektet. Jeg liker også godt at han gir meg et innblikk i skriveprosessen.

Jeg ble sugd inn i denne teksten, og ville bare lese videre. Ikke fordi den ytre spenningen fikk meg til å bite negler, men fordi det store alvoret romanen rommer smittet over på meg som leser. Det ble rett og slett viktig for meg å lese.

Innsiktsfullt og lettlest

2010-08-15T11:01:00.002+02:00

Skriften i min panne av debutant Nafisa Haji er en lettlest, men slett ikke likegyldig roman. Det er en innsiktsfull historie om kulturer og generasjoner, om det gamle og det nye, om øst og vest. En historie som er fortalt mange ganger før, men som denne forfatteren likevel greier å gjøre til sin egen.

Det er Saira som er fortelleren i denne romanen. Hun er amerikaner med indo-pakistansk bakgrunn og hun bor sammen med foreldrene og storesøster Ameena i Los Angeles. Saira har drømmer som ikke umiddelbart lar seg forene med foreldrenes ambisjoner for datteren. De vil først og fremst ha henne godt gift, mens hun selv vil studere og en dag bli journalist. Saira er viljesterk og får det etter hvert som hun vil.

Det er lett for en vestlig leser å identifisere seg med Saira. Hun er blitt “en av oss”, og vi heier på henne i diskusjonene med en konservativ familie som holder fast på gamle - og for oss temmelig rigide - tradisjoner. I dette konfliktforholdet må Saira finne sin egen vei, noe som krever både styrke og mot. Etter dramatiske hendelser i familien må hun imidlertid ta livet opp til revisjon og gjøre valg som vil endre tilværelsen totalt.

Det som gjør dette til en god leseopplevelse er først og fremst forfatterens evne til å fortelle en god historie og hennes innsikt i de ulike personlighetene hun skildrer. Som leser føler jeg at karakterene angår meg, og Nafisa Haji spiller på følelser uten at det virker utspekulert. Miljøskildringene er også gode, og både syn, hørsel og luktesans blir aktivert under lesingen. At det er en god porsjon humor her, er også med på å gjøre denne romanen lesverdig.

Forfatteren er dessuten en god håndverker og får fortellingen til å gli lett og ubesværet - uten at det virker lettvint. Rett nok er det først og fremst en underholdningsroman, men den har også litterære kvaliteter.

Boken er fint oversatt til norsk av Heidi Grinde.

Informasjon om romanen og forfatteren fins på forfatterens nettside.

Moderne brevroman

2010-08-08T09:51:00.003+02:00

Betegnelsen epost-roman var i utgangspunktet nok til å få meg til å rynke på nesen. Jeg hadde imidlertid lest fine omtaler omtaler av Daniel Glattauers Mot nordavinden, og den hadde også et omslag som virket tiltrekkende.

Skepsisen min bunnet i at jeg så for meg en forfatter som krampaktig forsøkte å være hipp og kul og ville gjøre seg interessant ved å ta i bruk moderne kommunikasjonsmetoder i fiksjonen. Men så viser det seg altså å fungere temmelig bra likevel.

Det hele begynner med at Emmi Rothner forsøker å si opp et abonnement på et tidsskrift. En liten tastefeil gjør at mailen havner hos Leo Eike. Etter hvert utvikler det seg en stadig mer personlig dialog mellom de to, som gradvis lærer hverandre å kjenne.

Og visst er det noe fascinerende ved dette å kommunisere med et menneske du aldri har møtt i virkeligheten og som du plutselig føler deg “på nett” med? Det er lett å bli forført av ord og tanker når det ikke står et ansikt i veien. Det kan selvsagt være av det gode, men det kan også gjøre at man “tilrettelegger” virkeligheten.

Jeg syns forfatteren på en god, og også humoristisk, måte får fram de to personenes personligheter og deres gryende forhold til hverandre og personer i deres nærmeste omgivelser. Det er også en dose livsfilosofi i denne vesle romanen.

Selv om dette ikke var noen overveldende leseopplevelse, greide forfatteren å holde på interessen min gjennom hele korrespondansen. Jeg syns han klarer å utnytte denne spesielle sjangeren på en overbevisende måte. Slutten er for øvrig ganske overraskende.

Smittsom fortellerglede

2010-08-02T17:44:00.003+02:00

Tom Egelands nye roman Fedrenes løgner er en overskuddsbok der man merker at forfatteren har hatt det gøy mens han skrev. Her nærmest bobler det av fortellerglede, og det smitter over på meg som leser.

Dette er Victor Scotts fortelling om seg selv, sin far, sin farfar og sin oldefar. Faren Carl Christian forsvant sporløst i Vestisen da Victor var ti år gammel. Farfar William var berømt forfatter og krigshelt, mens oldefar Alexander bodde tjue år på en øde øy.

I fortellingen om Victors forfedre inngår også (fiktive) dokumenter som de selv har skrevet, i tillegg til det Victor finner fram til gjennom egen research. Samtidig som hver del hver for seg representerer et hele, er boken sydd sammen på en troverdig måte. Og ingenting er som det ser ut…

Hver generasjons representant har fått sitt eget språklige uttrykk, og nettopp valget av ord og uttrykk som tidsmarkører syns jeg er noe av det fineste med denne romanen. Krimforfatteren fornekter seg heller ikke, for her er det både fart og spenning og gåter som må løses.

Tom Egeland nekter seg ikke noe i denne fortellingen, og noen vil kanskje synes at det blir “too much”. Jeg lot meg imidlertid rive med og slukte boken nærmest i ett jafs. Så takk for turen, Tom Egeland!

God sommer!

2010-07-05T10:01:00.003+02:00

Det blir sommerstille på denne bloggen noen uker framover. Ønsker dere alle en riktig god sommer så lenge.

Gleder meg til å treffe dere igjen i august :-)

Ostalgi

2010-06-28T23:14:00.002+02:00

«Å knuse egg» av Jim Powell er en liten gavepakke for oss som har et hjerte som banker for Øst-Europa.

Feliks Zhukovski er 61 år, født i Polen og bosatt i Paris. Han er overbevist kommunist, eller venstreorientert som han selv etter hvert insisterer på å kalle det. Han har levd av å oppdatere reiseguiden sin til Østblokk-landene, men nå er det 1991 og Berlinmuren har falt og jernteppet brytes ned. Feliks innser at han ikke kan fortsette å leve i fortiden, samtidig som han må ta et oppgjør med seg selv.

Den ene sannheten etter den andre står for fall, og illusjoner brister. Og man trenger slett ikke å være venstreorientert for å kjenne seg igjen i de kvalene Feliks gjennomgår. Vi har vel alle opplevd å måtte gi slipp på det vi var overbevist om var vedtatte sannheter… Forfatteren har utstyrt Feliks med en god porsjon selvironi, og han får også fram de ulike personene i romanen på en god måte. Mange av dem er alene, men til slutt finner de hverandre i et fellesskap som er rørende skildret.

Som leser får jeg raskt en godhet for Feliks, og heldigvis er forfatteren klok nok til aldri å latterliggjøre ham. Vi ler med ham og ikke av ham. Man skal være litt av en grinebiter hvis man ikke lar seg sjarmere av denne fortellingen. Den er imidlertid mer enn en bittersøt komedie, for den rommer samtidig et alvor leseren vanskelig kan la være å ta innover seg.

Når den i tillegg handler om en spennende del av vår nære historie, er det duket for en fin leseopplevelse. «Å knuse egg» er en fortelling som rommer mange ulike aspekter, og Jim Powell har en ganske særegen stemme som det er vel verdt å lytte til.

Romanen er oversatt til norsk av Eva Storsveen og Kyrre Haugen Bakke

"Kate Morton extra light"

2010-06-15T23:05:00.003+02:00

Jeg er stor fan av Kate Morton, og gleder meg vilt til hun kommer med ny roman i november (The Distant Hours). Mens jeg venter, er jeg på jakt etter forfattere som skriver i samme stil og sjanger. Rachel Hores The Glass Painter’s Daughter virket lovende ut fra hva jeg leste om den, og den hadde også fått en del begeistrede leseranmeldelser på Amazon.

Handlingen er lagt til London, og idet romanen tar til er Fran på vei hjem fordi faren har fått slag. Faren er glassmester og driver Minster Glass. Et spesielt glassmaleri i en lokal kirke spiller en stor rolle i romanen, og mye av handlingen er sentrert rundt dette. Frans mor døde da Fran bare var et par år gammel, og selv om hun vokste opp som enebarn sammen med faren, fikk de to aldri noe nært forhold. Fran er frilans musiker og har de siste årene vært mye på farten. Nå blir hun imidlertid nødt til å gjøre noen valg…

Romanen inneholder som seg hør og bør doser av både dramatikk, sjalusi og kjærlighet. I tillegg er det en parallellhistorie basert på en dagbok Fran finner som har tilhørt en ung kvinne som levde på 1800-tallet. Alt skulle dermed ligge til rette for en leseopplevelse av det underholdende, men likevel litt litterære slaget.

Men… det gikk ikke helt sånn. Rett nok begynte det ganske bra og jeg ble nysgjerrig på hva som videre skulle skje. Etter hvert viser det seg imidlertid at historien er temmelig tynn og teksten ganske langdryg. Særlig parallellhistorien, som jeg hadde store forventninger til, svikter. Det hele blir for lettvint, og i tillegg er språket i slappeste laget. Og kanskje verst av alt: Det er ingen overraskelser underveis, og leseren skjønner fort hvor det bærer. Rett nok leste jeg boken ferdig, men den var like fullt en skuffelse.

Så nå jakter jeg videre…

Politisk og poetisk om Palestina

2010-06-06T20:48:00.005+02:00

Det er ikke så mange romaner jeg har lest som jeg har ansett for å være viktige, ut over sine eventuelle litteraturhistoriske ambisjoner. Morgen i Jenin av Susan Abulhawa syns jeg imidlertid er nettopp det.

Det er ikke de litterære kvalitetene som gjør dette til en viktig bok, det er historien i seg selv. Romanen er et godt eksempel på at fiksjonen kan være vel så virksom som sakprosaen når det kommer til det å skape forståelse og engasjement for et tema eller en sak.

I 1948 blir Abulheja-slekten, som har levd fredelig i den vesle landsbyen Ein Hod i Palestina, tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal som er historiens forteller, og hun forteller blant annet om lillebroren som ble stjålet i kaoset som oppsto og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag skal de to brødrene komme til å møtes.

Ja, framstillingen er hjerteskjærende, og den er ensidig, men jeg syns ikke det er noe stort problem så lenge man er klar over det. Og hvis romanen kan bidra til å vekke folks interesse for denne politiske konflikten og oppmuntre til å lære mer og å engasjere seg, er ingenting bedre enn det.

For meg ble dette en svært sterk leseopplevelse. Det kjentes umulig å distansere seg fra urettferdigheten som rammet personene, og jeg levde meg inn i tilværelsen deres. Jeg ble både opprørt og engasjert, og ble drevet videre gjennom teksten mye på grunn av at personene var så nært og sterkt skildret. Jeg følte at de angikk meg.

Selv om dette ikke først og fremst er en litterær roman, men en underholdningsroman, har den likevel språklige kvaliteter. Her fins vakre, poetiske vendinger som bidrar til å forsterke den gode leseopplevelsen.

De siste dagenes politiske hendelser gjør - dessverre - denne romanen enda mer aktuell.

Romanen er oversatt til norsk av Ragnhild Eikli.

Feelgood fra bygda

2010-05-30T23:29:00.002+02:00

Vårofferet er Lars Myttings andre roman, etter debuten Hestekrefter i 2006. Omslaget på den nye romanen var i utgangspunktet egnet til å skremme denne leseren bort. Det er nemlig symbolet til den amerikanske biltypen Thunderbird.

Jeg bryr meg ikke om biler i det hele tatt, jeg kjører ikke engang bil, men bak den “mandige” innpakningen skjuler det seg en godt fortalt og engasjerende historie.

Hovedpersonen er løytnant Aksel Størmer som ankommer Messingdalen med den hensikt å avvikle stedets gamle militærleir. Et møte med den vanskjøttede jentungen Joanna og andre av bygdas innbyggere forandrer Aksel som menneske og gjør at han også blir nødt til å ta et oppgjør med sitt eget liv.

Joda, her er bilprat, tøffe karer og militærsjargong så det holder, men også følsomme menn, forsømte barn og tradisjonelt bygdeliv.

Kanskje kan dette høres ut som en roman av Levi Henriksen, men Lars Mytting har en helt annen skrivestil, og er etter min mening mer litterær og lodder dypere. Han har en ømhet for karakterene sine samtidig som han utfordrer dem når det trengs. Blandingen av alvor og skjemt fungerer godt, og dette er en roman det er lett å like.

Lars Mytting spiller på følelser, men fortellingen bikker ikke over og blir klissete. Særlig vil jeg framheve forfatterens evne til å variere språket, han tar i bruk ord som ikke er ukjente, men som likevel ikke er så mye brukt i bokmål, og dette er med på å gi boken det lille ekstra.

En velskrevet og underholdende roman som burde appellere til lesere av begge kjønn.

Forfatterfilmer

2010-05-25T23:45:00.000+02:00

Det er ganske sjelden jeg leser forfatterbiografier, mens jeg derimot har en dragning mot filmer som handler om forfattere. "Miss Potter", for eksempel, om Beatrice Potter, "Sylvia" om Sylvia Plath og "Becoming Jane" om Jane Austen.

I det siste har jeg mesket meg med tre for meg nye filmer innen sjangeren (farlige Amazon…).

"Enid" handler om livet til den svært produktive barnebokforfatteren Enid Blyton (1897-1968) (bl.a. kjent for Fem-serien). Jeg visste så godt som ingenting om livet til forfatteren, og filmen ga et godt innblikk både i privatmennesket og forfatteren. En ikke altfor sympatisk dame, er vel inntrykket man sitter igjen med. Samtidig kan jeg ikke la være å bli imponert over at hun skrev 6000 ord om dagen - og hadde en samlet produksjon på over 700 titler. Kanskje ikke så rart at hun ble mistenkt for ikke å skrive alle bøkene sine selv...

"Bright Star" handler om en av den engelske romantikkens store diktere, John Keats (1795-1821) . Her fokuseres det særlig på forholdet til Fanny Brawne, nabojenta som er for velstående til at det sømmer seg å gifte seg med den fattige poeten. Bright star er tittelen på et dikt Keats skrev til Fanny. Keats reiste siden til Roma, der han døde av tuberkulose. En fin film, der man får kostymedrama på kjøpet.

"The Edge of Love" ble jeg ikke like begeistret for. Her er det den walisiske poeten Dylan Thomas (1914-1953) som er en av hovedpersonene, men det er likevel i mindre grad en film om forfatteren. Han er snarere “utnyttet” i et menneskelig drama der krig, kjærlighet og sjalusi står sentralt. Handlingen er lagt til andre verdenskrig, og sentralt i filmen står to kvinner som på hver sin måte er viktige i livet til Dylan Thomas. Forfatteren framstår i filmen som ganske usympatisk, og jeg har ikke grunnlag for å vurdere hvorvidt det er et bilde som stemmer med virkeligheten eller om det er et dramaturgisk virkemiddel. Uansett savner jeg å bli bedre kjent med dikteren som sådan.

Tilfeldighetenes spill

2010-05-22T17:14:00.004+02:00

Colm Tóibín er en anerkjent irsk forfatter som kanskje ikke er så godt kjent i Norge. Brooklyn er den tredje boken hans som er oversatt til norsk (de to andre er Mesteren og Nattens historie).

I Brooklyn er handlingen lagt til Irland og Brooklyn på 1950-tallet. Unge Eilis bor i en liten by i Irland sammen med moren og søsteren Rose. Det er vanskelig å få jobb, og brødrene til Eilis og Rose har måttet reise til England for å skaffe seg arbeid.

Når sjansen byr seg for en jobb i USA, har ikke Eilis noe annet valg enn å takke ja. I begynnelsen er hun plaget av hjemlengsel, men etter hvert finner hun seg til rette og tilpasser seg livet i New York. Så skjer det noe i familien som gjør at Eilis må reise hjem en periode, og det er da hun blir stilt overfor et vanskelig valg som vil komme til å avgjøre hennes videre skjebne.

Dette var en roman som langsomt smøg seg innunder huden på meg, og jeg ble stadig mer knyttet til hovedpersonen Eilis jo mer jeg leste. Det er noe ved henne som påkaller leserens omsorgsfølelse. Brooklyn er en ganske stille bok, men forfatteren får mye til å skje i leserens hode.

Colm Tóibín har et ganske enkelt, men samtidig vakkert og intenst språk, og fortellingen er stramt regissert. Forfatteren viser seg også som en god menneskekjenner.

Det handler om tilfeldigheter og de i utgangspunktet umulige valgene som likevel må tas og som får så store konsekvenser både for en selv og andre. Dette er samtidig en bok om å høre til, tilpasse seg og finne en ny rolle samtidig som det gamle fortsetter å være en del av en.

Dette er menneskelig drama på høyt nivå, til tross for at fortellingen i seg selv er ganske lavmælt. På en aller annen måte handler denne boken om oss alle, forfatteren har greid å fange noe allmennmenneskelig samtidig som han gir et troverdig tidsbilde av 1950-tallets Irland og USA.

Romanen er oversatt til utmerket norsk av Bodil Engen.

Ut på tur

2010-05-10T13:14:00.002+02:00

Riga er en by jeg har besøkt med jevne mellomrom siden 1995, og det har vært spennende å følge utviklingen fram til moderne europeisk storby.

Nå er det to og et halvt år siden forrige gang jeg var der, men i morgen går turen atter en gang til mitt kjære Riga.

God helg til dere alle - og god 17. mai til de som feirer denslags!

Lektyre for late dager

2010-05-09T11:00:00.003+02:00

Noen ganger trenger jeg bøker som ikke krever all verdens intellektuell aktivitet, men som har en fortelling som gjør meg nysgjerrig og en gåte jeg ønsker å vite svaret på mens jeg leser.

En sånn roman er er Katharina Hagenas Smaken av eplekjerner. I hjemlandet Tyskland solgte førsteutgaven mer enn 250.000 eksemplarer, og den er nylig kommet på norsk, oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen.

Jeg-fortelleren er Iris Berger, som har arvet bestemoren Berthas fantastiske hus og eplehage. I forbindelse med begravelsen møtes Iris og moren hennes og morens to søstre i huset, og gjennom disse personene får vi også fortalt familiehistorien med de hemmelighetene den rommer. Det er samtidig noe eventyraktig over historien, for det sies at i Berthas hage kan ripsen bli hvit og epler modnes over natten. Selv om jeg regner meg som en temmelig rasjonell person, liker jeg litt sånn mystiske og drømmeaktige innslag i litteraturen.

Dessuten liker jeg godt Iris. Iris er bibliotekar ved universitetsbiblioteket i Freiburg, og mens hun tidligere leste uavbrutt, har hun nå helt sluttet å lese bøker. I stedet har hun denne tilnærmingen til bøkene:

“ Det jeg var spesielt glad i ved yrket mitt, var å spore opp glemte bøker, bøker som hadde stått på plassen sin i flere hundre år, som sannsynligvis aldri var blitt lest, med en tjukk støvskorpe i snittet, og som likevel hadde overlevd millioner av sine ikke-lesere. Jeg hadde omsider funnet sju eller åtte av disse bøkene og besøkte dem med uregelmessige mellomrom, men berørte dem aldri. Av og til snuste jeg litt på dem. Som de fleste biblioteksbøker luktet de vondt, det motsatte av friskt. Verst luktet boka om gammelegyptiske murfriser, den var allerede helt svart og medtatt.”

Smaken av eplekjerner er en ganske upretensiøs kosebok. Stilen og stemningen kan minne litt om Anna Gavalda, selv om Katharina Hagena ikke er like elegant og lett på pennen. Boken passer godt i skyggen under et tre en langsom sommerdag.

Og når leste man sist en tysk bestselger?

I østerled

2010-05-06T20:05:00.002+02:00

Anna-Lena Laurén, en finlandssvensk korrespondent i Moskva, har skrevet boken De er ikke riktig kloke, de russerne! Boken har undertittelen Øyeblikksbilder fra Russland, og det slås dermed fast at det ikke er her man skal lete etter de dyptpløyende analysene av russisk historie og politikk. Det er også helt greit, for det kan jeg få tak i andre steder.

Det Anna-Lena Laurén i stedet gjør, er å dele sine personlige erfaringer fra Russland. Dermed møter vi ikke bare politikere og forretningsmenn, men minst like mange vanlige russere; Anna-Lenas russisklærer, vennene hennes og kollegaer. Vi møter russiske kvinner og menn og får illustrert både forskjellen mellom kjønnene og ulikhetene mellom russisk og nordisk væremåte. Ved å ta utgangspunkt i detaljer og selvopplevde episoder, loser forfatteren leseren gjennom det konglomerat av koder som fins i det russiske samfunnet og som det er umulig å forstå uten å bo der og kunne språket.

Anna-Lena Laurén skildrer sitt Russland med både varme og humor, men hun problematiserer samtidig sider ved det russiske samfunnet som det ikke er mulig å ikke være kritisk til når man er vokst opp i et fungerende demokrati.

De 16 kapitlene er selvstendige tekster skrevet på en muntlig og enkel måte, men likevel med tyngde. Forfatteren greier å “snike inn” mye informasjon samtidig som hun underholder leseren.

Selv har jeg bare besøkt to ytterpunkter i det russiske riket, St. Petersburg og gruvebyen Nikel, men likevel var det noen brikker som falt på plass mens jeg leste denne boken. Man forstår at alle har sin rolle å spille i det russiske samfunnet, og at noen spiller med større innlevelse enn andre.

Jeg er ikke blitt mindre skeptisk til Russland etter å ha lest boken, men jeg er minst like fascinert som før. Og litt klokere.

Anna-Lena Lauréns bok kan trygt anbefales som førstehjelp for russlandsfarere.

Boken er oversatt til norsk av Alexander Leborg.

Når virkeligheten overgår fiksjonen

2010-05-02T20:20:00.003+02:00

Ingen som leser Xinrans Tapte døtre kan forbli uberørt av boken. Tapte døtre handler om kinesiske kvinner som har blitt tvunget til å gi fra seg sine nyfødte døtre, som følge av ettbarnspolitikken. Over 120 000 kinesiske barn - de aller fleste jenter - er blitt adoptert bort til utlandet de siste årene.

Xinran er en kjent kinesisk journalist og programleder som nå er bosatt i London. Hun har tidligere gitt ut flere bøker der hun skildrer ulike sider ved det kinesiske samfunnet.

Hennes styrke er nettopp at hun kjenner samfunnet, historien og tradisjonene. På den måten er hun i stand til ikke bare å beskrive, men også å analysere.

Det er sterkt å lese om hvordan noen - tilsynelatende uten å problematisere det - kan ta livet av små jentebarn i det øyeblikket de ser dagens lys. Også jordmødrene har sine teknikker…

Boken består av de personlige historiene til flere kvinner som har gitt fra seg døtrene sine, og fortellingene er temmelig forskjellige ut fra hvilke miljøer og samfunnsklasser kvinnene tilhører. Sorgen har de imidlertid felles. Det at forfatteren selv er så sterkt til stede i teksten, gjør at den oppleves som nær og ekte. Det er simpelthen ikke mulig for leseren å distansere seg.

Tapte døtre er et viktig stykke historieformidling - og et bevis på at feminismen dessverre på langt nær har utspilt sin rolle.

Boken er oversatt til norsk av Maya Liu Bøckman.

Sjarmøretappe

2010-04-27T21:58:00.002+02:00

Anna Gavalda er tilbake med en ny bok. Ikke et overflødighetshorn av en feel good-roman som Saman er ein mindre aleine, og ikke en tekst av samme litterære kaliber som Eg elska ho. Ein vakker dag vekker like fullt lesegleden min - fordi den sjarmerer meg.

Vi møter søsknene Simon, Garance og Lola (de er i 20- og 30-årene) som stikker av fra et kjedelig familiebryllup. De bestemmer seg i stedet for å besøke lillebroren Vincent som har sommerjobb på et slott.

For en stakket stund legger de bak seg hverdagen og problemene og vender tilbake til barndommen. Handlingen foregår i løpet av denne ene dagen.

Når denne boken er blitt 162 sider, er det takket være den store fontstørrelsen og den rause linjeavstanden. På mange måter er dette en bagatell av en bok, men den er likevel umiskjennelig “gavaldask”; jeg kjenner igjen det lekne og samtidig stilsikre språket, melankolien, de litt skakkjørte karakterene, den lune, men likevel så slagkraftige humoren. Den som leter etter noe nytt, vil imidlertid bli skuffet. Dette er mer en "spin off" av forfatterens litterære univers.

Det er som om forfatteren har drysset ordene utover papiret, så lett og elegant føles språket. Nettopp derfor forelsket jeg meg i denne teksten. Jeg lar meg forføre av språket og underfundighetene. Og som alltid gjør Tove Bakke en god jobb som oversetter. Hennes ordvalg kler historien, og jeg innbiller meg at Anna Gavalda ikke kunne ha gjort det bedre selv…

Nostalgi

2010-04-26T23:32:00.003+02:00

Oslobilder.no er en gullgruve for alle som er interessert i hovedstadens historie. Her er det fotografier fra Oslo byarkivs og Oslo Museums samlinger med historiske bilder. Nettstedet skal etter hvert utvides til også å omfatte flere arkiv og samlinger av bilder med relevans til Oslo.

I denne fantastiske basen fant jeg også et fotografi fra min egen gate, fra en tid lenge før funkisblokka mi kom inn i bildet.

Riktig et bilde å drømme seg bort i, og jeg har ingen problemer med å se meg selv rusle her en sommerlig søndags ettermiddag. Kanskje har jeg fått meg en ny hatt jeg gjerne vil vise meg fram i, og mon tro om ikke hjertet mitt banker for en stram kar som er i tjeneste i den staselige villaen til Westye Egeberg. I kåpelommen ligger kastanjen fra Vår Frelsers Gravlund som jeg er overbevist om skal bringe meg lykke på ferden.

Jo, det var tider…

Gode Gro

2010-04-25T12:50:00.002+02:00

Gro Dahle tilhører mine favoritter blant norske forfattere. Kanskje fordi hun er både muntrasjonsråd og melankoliker. Og selv om hun har sin egen særegne stil, er det også et stort spenn i forfatterskapet hennes.

Best som det er spreller ordene hennes som nytrukket sei en sommerdag, for så plutselig å kle seg i et alvor som sender gysninger nedover ryggen på leseren. Med ordene sine sprenger hun seg vei gjennom tankene mine, og jeg liker så godt denne blandingen av det absurde og hverdagslige.

I fjor kom novellesamlingen Hvem som helst, hvor som helst. Novellene i denne samlingen er blitt til over flere år, og det er nok forklaringen på at variasjonen er så stor. Felles for mange av tekstene er likevel at de strutter av energi, samtidig som de tar opp i seg det såre. Gro Dahle ser ting på nye måter og fra uvante vinkler. Det er også noe uutgrunnelig i en del av tekstene som fascinerer meg. Denne samlingen rommer så mye, og her kan man lese om igjen med stort utbytte fordi tekstene utvider seg ved hver nye lesning.

Den som kunne skrive som Gro Dahle!

Jeg har tidligere blogget om Gro Dahle her.

Dragning mot det dystre

2010-04-18T16:18:00.007+02:00

Etter å ha lest Jan Roar Leikvolls roman Fiolinane, følte jeg en sterk trang til å kvitte meg med boken. Dette er ikke en bok jeg kunne tenke meg å ha stående i bokhylla. Ikke fordi det er en dårlig bok. Tvert imot. Det er en meget velskrevet bok om et svært dystert tema.

Jan Roar Leikvoll markerte seg allerede som debutant med Eit vintereventyr i 2008, og med Fiolinane bekrefter han sitt talent.

Eg-personen i denne romanen bor sammen med resten av familien på en fylling, der de livnærer seg på det de kan finne - som ikke er mye - i tillegg til sporadisk nødhjelp som blir sluppet fra fly. Det er med andre ord en slags endetidshistorie vi har her. Den unge eg-personen er den eneste som fortsatt har en viss verdighet igjen. Ellers i dette samfunnet har fornedrelsen seiret.

Jeg skal ikke skremme potensielle lesere ved å gå i detalj, men ubehaget åt seg innover meg jo mer jeg leste. Hadde dette vært en dårlig bok, hadde jeg for lengst lagt den bort, men Leikvoll skriver så godt at jeg tvinges videre. Dette er en tekst som nærmest gjør krav på å bli lest.

Det til dels groteske innholdet står i sterk kontrast til det nøytrale og tidvis svært poetiske språket. Det må ha kostet å skrive denne romanen.

En munnfull

2010-04-13T21:44:00.002+02:00

Etter å ha lest denne romanen, følte jeg meg litt som etter å ha gomlet i meg en stor godtepose: Selv om jeg egentlig var mett, spiste jeg helt til posen var tom, og satt igjen med den velkjente følelsen av å ha spist for mye.

Julia Gregsons Østenfor solen handler om tre britiske kvinner som på 1920-tallet reiser til India. Viva er født og delvis oppvokst i India, men ble sendt tilbake til England da foreldrene og søsteren døde.

Foreldrene hennes har etterlatt seg en gammel koffert i India som Viva omsider bestemmer seg for å hente. For å finansiere reisen, tar hun på seg oppdraget med å være anstand for to unge kvinner, Rose og Victoria, i tillegg til den unge gutten Guy. Rose skal gifte seg med en engelsk offiser hun knapt nok kjenner, mens Victoria flykter fra sin overbeskyttende mor og har som mål å finne en ektemann i India. På båtturen til India blir de kjent med den unge legen Frank, som skal komme til å spille en viktig rolle i Vivas liv.

Vivas drøm er å bli forfatter, men for å livnære seg begynner hun å jobbe på et barnehjem. Viva forteller alle at foreldrene og søsteren ble drept i en bilulykke, men leseren skjønner fort at dette ikke er sant. Ikke engang Viva vet den fulle og hele sannhet, det blir et av romanens prosjekter å avsløre dette. Men mest av alt dreier det seg om drømmen om og jakten på kjærligheten, og som ventet oppstår det komplikasjoner og dramatikk - før alle brikker til slutt faller på plass.

Som med de fleste assorterte godteposer, er det noen biter som er veldig gode, mens andre ikke smaker fullt så godt. Med sine 561 sider er denne boken til tider litt for “jabbete”, og karakterene er ganske flate. Her skal man ikke forvente seg den helt store litterære opplevelsen. Leseren må godta at alt fortelles, for her er det ingenting som overlates til leseren selv å tenke fram. Forfatteren tar deg i hånden og leier deg trygt fram til siste side.

Handlingen er lagt til 1920-tallets India, en tid med et begynnende opprør mot kolonimakten. Den politiske situasjonen er ikke et tema i seg selv i denne romanen, men det ligger der som et bakteppe og er med på å gjøre boken lesverdig.

Er du ute etter en lettlest underholdningsroman og gjerne vil ha litt indisk historie på kjøpet, kan Østenfor solen være et godt alternativ. Ønsker du derimot en mer litterær roman der du som leser blir mer utfordret, vil jeg anbefale en annen roman fra India: Et landskap av umulige lengsler av Anuradha Roy, som jeg tidligere har blogget om her.

For øvrig liker jeg Roses og Victorias prosjekt med Gi-faen-dager, dager der det er lov å tenke bare på seg selv og gjøre det man finner for godt. Jeg tror kanskje jeg skal ta meg en sånn dag snart.

Boken er oversatt til norsk av Elisabet W. Middelthon.

Sitatsanking

2010-04-11T18:25:00.003+02:00

Cathrine på bloggen Min bokhylle etterlyser våre favorittsitater. Jeg har i grunnen ikke noe favorittsitat, men var en periode flink til å skrive ned sitater bl.a. fra bøker jeg leste. Nå er den sitatboken i ferd med å ramle fra hverandre (den er gammel og av dårlig kvalitet), men jeg har funnet den fram og byr herved på noen smakebiter:

"Ola Nordistuen er Fan danse mig ikke en Begyndelse engang, end si et Resultat av noget; han er ikke et Komma i den store Bok, men en Flæk i Papiret." (Knut Hamsun: Mysterier)

"Jeg elsker en kjærlighetsdrøm jeg hadde engang, jeg elsker dig og jeg elsker denne plet jord. Og hvad elsker du mest? Drømmen." (Knut Hamsun: Pan)

"Det eneste jeg forlanger av et dikt, er at det kan leses så langsomt at man rekker å bli eldre mellom hvert ord." (Göran Tunström)

"Mot dårleg kritikk hjelper det å vera gløymsk." (Tarjei Vesaas)

"Magisteren hadde sittet og skrevet hele formiddagen og følt seg i god form, men nå leser han gjennom det han har skrevet...å herre jemini: så er det ikke slik som han hadde tenkt, men det reneste pjatt. Så har man sittet og padlet i et verdenshav med en teskje som vanlig." (William Heinesen: De fortapte spillemenn)

"Det kan jo ennå hende mange ting i verden. Den er ikke laget etter juridiske paragrafer." (Karen Blixen: Den afrikanske farm)

"De fleste kjensgjerningene er likegyldige, men enkelte av dem viser seg plutselig å ha en overraskende betydning, som når en fisker en tøybit opp av filleposen, og så er det nettopp den som gjør mønsteret levende og vakkert." (Tove Ditlevsen: Vilhelms værelse)

Min miserable påskelektyre

2010-04-07T22:03:00.007+02:00

Påsken skulle være engelsk i år. Jeg skulle rett nok være hjemme i byen, men hadde kjøpt seks engelske bøker jeg hadde store forventninger til. Det endte med at den ene forventningen etter den andre ikke ble innfridd.

Jeg begynte med den jeg hadde aller størst forventninger til: Georgina Hardings The Solitude of Thomas Cave. Jeg hadde jo for ikke lenge siden lest The Spy Game (som jeg blogget om her), som gjorde stort inntrykk. Dessverre var ikke debutboken på langt nær like god. Historien fenget meg ikke, og personene interesserte meg ikke. Språket var heller ikke av samme kaliber. Teksten sto og stampet og jeg ga meg etter 70 sider.

The Very Thought of You av Rosie Alison er i utgangspunktet en rørende historie fra andre verdenskrig om en jente fra London som blir sendt på landet for å komme unna bombene, og som ender på et avsidesliggende gods som blir gjort om til internatskole. Den er for øvrig på "longlist" til Orangeprisen. Her ligger det mye godt stoff som lengter etter å bli levendegjort, men dessverre oppleves det som om forfatteren skusler bort de gode mulighetene. Her blir det dessuten for mye "telling" og for lite "showing". Men, jeg leste i alle fall ferdig.

Nå var tiden inne for litt lettere saker, og med friskt mot gikk jeg løs på Reading in Bed av Sue Gee. Jeg ventet meg en vittig, litt romantisk historie der bøker skulle spille en sentral rolle. Hva fikk jeg? En temmelig kjedelig og veldig tradisjonell chick.lit. om to godt voksne damer som rett nok hadde dratt på litteraturfestival, men som var langt mer opptatt av mann og barn. Etter 68 sider ga jeg opp, og sendte boken til resirkulering.

Mitt neste halmstrå ble Amber av Stephan Collishaw. Jeg hadde tidligere lest og likt The Last Girl. Collishaw har selv bodd i Vilnius og har lagt deler av handlingen i bøkene sine hit. Jeg syns det er stas med bøker med handling fra Baltikum, så nå gledet jeg meg. Nok et bomkjøp... Personene ble for flate og det var ikke sterkt nok driv i teksten til at jeg kom meg lenger enn en tredjedel ut i boken - til tross for at det var et mysterium med tråder til Afghanistan som skulle oppklares.

Heldigvis hadde jeg vett nok til å spare det beste til slutt. Det var i alle fall det jeg trodde. Helt siden jeg leste Carol Goodmans The Lake of Dead Languages (som jeg blogget om her), har jeg sett frem til å lese mer av denne forfatteren. Arcadia Falls er rykende fersk, og den har et fristende omslag. Det burde love godt, men... så viser det seg at handlingen er til forveksling lik den vi finner i The Lake of Dead Languages. Jeg har rett og slett å gjøre med en dårlig kopi av debutromanen. Likevel: elendig er det jo ikke - jeg får fortellinger på to tidsplan, myter og mystikk og gåtefulle personer, samt referanser til eventyr og kunst. Jeg leste ut boken, men lurer litt på hvordan en dreven forfatter kan slippe unna med å skrive den samme boken to ganger.

Det var så langt jeg kom. Den siste boken, A Long, Long Time Ago & Essentially True av Brigid Pasulka, har jeg ennå ikke rukket å begynne på. Det pirret nysgjerrigheten min at den amerikanske forfatteren, som er etterkommer av polske emigranter, har lagt handlingen til vakre Krakow. Hun bodde i byen ett år på 90-tallet, og i tillegg til å lære seg språket satt hun på kafé og skrev denne boken. Jeg liker sånne forfattermyter. Så får vi se om jeg begynner på den nå, eller om jeg sparer den til en regnværsdag...

En av vårens beste oversatte romaner

2010-04-05T17:40:00.004+02:00

Kamila Shamsies nylig oversatte roman Brente skygger består av fire deler. Det hele tar til i Nagasaki. Det er her vi blir kjent med den unge japanske kvinnen Hiroko. Hun overlever atombomben, men blir brennmerket med to traner på ryggen; det er mønstret på kimonoen hun hadde på seg. Både Hirokos far og hennes tyske kjæreste Konrad omkommer.

I del to blir vi tatt med til Delhi i 1947, der Hiroko oppsøker Konrads søster Ilse (Elizabeth), som er gift med en engelskmann og har en sønn, Henry. Dette er en turbulent tid med opptøyer som ender med delingen mellom India og Pakistan. Her blir Hiroko kjent med inderen Sajjad, som hun kommer til å gifte seg med.

I del tre befinner vi oss i Pakistan i årene 1982-83, dit Hiroko og Sajjad flytter etter delingen (etter et opphold i Istanbul får ikke Sajjad lov å vende tilbake til sitt kjære India). Etter hvert blir dette deres nye hjemland, selv om ingen av dem kjenner seg hjemme der. Sent i livet får de sønnen Raza. Sajjad blir ved en misforståelse drept, noe både sønnen Raza og Ilses sønn Henry (som har gjort amerikaner av seg og kaller seg Harry) føler seg skyldig i.

I siste del er vi i New York og Afghanistan 2001-2002. Hiroko har flyttet til Ilse som har bodd i NY siden hun ble skilt fra sin engelske ektemann. Her møter vi også Harrys datter Kim, og her skal til slutt Kim og Raza møtes. Selv om de har vært en sentral del av hverandres liv, har de aldri møttes ansikt til ansikt. Raza og Harry er involvert i krigføringen i Afghanistan.

(Jeg er ikke så glad i lange innholdsbeskrivelser, men her var det vanskelig å komme unna.)

Det er et bredt lerret Kamila Shamsie spenner opp for oss, og det er et svært ambisiøst prosjekt hun har gitt seg i kast med. For en stor del lykkes hun også. Jeg blir raskt hektet på denne historien, og jeg får umiddelbart et nært forhold til personene, og da særlig til Hiroko. De finner seg til rette i hodet mitt som om de skulle være gamle bekjente.

De tre første delene betar meg særlig. I den siste delen blir personene mer diffuse, og det er som om forfatteren her gaper over litt for mye. Kanskje blir hun til slutt en fange av sitt eget ambisiøse prosjekt. Men til tross for denne innvendingen er dette stadig en usedvanlig sterk og velskrevet historie. Underfundigheten og humoren er også med på å gjøre dette en god leseopplevelse.

Brente skygger er en velskrevet og litterær, men samtidig lettlest roman som formidler både politikk og historie uten at det oppleves som påtvunget.

Forfatteren (og oversetter Linn Øverås) har et språk som smyger seg på meg, og her er noen formuleringer som får meg til å fryde meg:

“Elizabeth svingte seg ut av stolen og gikk bort til ham; hun kjente ordet “kone” legge seg fjærlett over skuldrene.”

“Han ville stikke hånden inn i navnet sitt og vrenge det, rive ut den døde mannen, dette fremmedlegemet som lå der klemt inn mellom navnets pakistanske vinger.”

Innimellom må jeg stanse opp fordi en setning eller et avsnitt gir meg assosiasjoner som gjør at mine egne tanker gjør krav på å få sprelle litt. Kamila Shamsie får meg samtidig til å reise i mitt eget liv, og hun har noen formuleringer som åpner for et hav av fornemmelser.

Brente skygger handler ikke minst om ensomhet, om å kjenne seg fremmed - også for det som i utgangspunktet burde være kjent. Det handler om ikke å høre til, og som følge av dette også om å søke noe utenfor seg selv. Det fins en setning i romanen som i grunnen oppsummerer hele fortellingen: “Hjemme er et sted du husker, ikke et sted du bor.”

God påske!

2010-03-28T22:50:00.004+02:00

Påskeferie betyr nok en anledning til å kjøpe bøker.

Her er resultatet av min påskeshopping (så langt, jeg reiser til Sverige på en tredagerstur i morgen, og jeg er veldig glad i svenske bøker...):

Carol Goodman: Arcadia Falls
Sue Gee: Reading in Bed
Stephan Collishaw: Amber
Brigid Pasulka: A Long, Long Time Ago & Essentially True
Rosie Alison: The Very Thought of You
Georgina Harding: The Solitude of Thomas Cave

God påske, alle sammen!

Skrått blikk på Beirut

2010-03-22T08:12:00.000+01:00

En humoristisk film som samtidig er menigsfylt og tilfører noe nytt? Det er "Karamell", det!

Denne arabiske filmen fra 2007 handler om fire kvinner som driver en skjønnhetssalong i Beirut. Sammen møter de hverdagens store og små mysterium og problemer - utroskap, ulykkelig kjærlighet og forbudt lidenskap.

Det er befriende å se en morsom film fra en del av verden vi ofte bare forbinder med krig og konflikter. Her møter vi moderne kvinner som det er lett å kjenne seg igjen i, til tross for at handlingen foregår i et miljø som for mange av oss er fremmed.

Et godt alternativ til amerikansk og eurpeisk feel-good-film.

Dagen etter at jeg hadde sett filmen, leste jeg et intervju i den svenske avisen Dagens Nyheter med bloggeren og kunstneren Zena el-Khalil (f. 1976), som nylig har fått sin bok Beirut, I love You oversatt til svensk.

Zena el-Khalil ble først kjent gjennom bloggen beirutupdate.com, som ikke lenger er aktiv.

Beirut, I love You er hennes personlige historie om å leve, ikke bare overleve, i en by som har vært preget av krig. Zena el-Khalil er oppvokst i England og Nigeria, men har bodd i Beirut siden 1994. Kanskje en bok å sette på ønskelisten.

Fem favoritter

2010-03-21T10:25:00.003+01:00

Beatelill oppfordrer oss til å komme med en liste over de fem beste bøkene vi har lest. Det er jo selvsagt en umulig oppgave, men her er i alle fall fem bøker som har gjort sterkt og varig inntrykk:

Tarjei Vesaas: Is-slottet
Deirdre Madden: The Birds of the Innocent Wood
Haruki Murakami: Trekkoppfuglen
Fernando Pessoa: Uroens bok
Sofi Oksanen: Utrenskning

Trist, men godt

2010-03-19T11:43:00.006+01:00

Synne Sun Løes, som i 2002 fikk Brageprisen for den sterke romanen Å spise blomster til frokost, er tilbake med en ny ungdomsbok.

Tilstrekkelig vakkert er formet som en brevveksling mellom den dødssyke Johanne og Jenny, som har et ønske om å ta sitt eget liv. Ingen munter historie, men andre ord, men et helt realistisk scenario.

De to jentene er 17 år gamle, men så forskjellige som det er mulig å tenke seg. Johanne bor hjemme hos faren (moren er død) med sin to år gamle datter, mens Jenny bor sammen med den (i Jennys øyne) håpløse moren sin. Hun har nesten ingen kontakt med faren, og moren bytter ofte kjæreste. Jenny driver med selvskading og har flere opphold bak seg på psykiatrisk sykehus.

Det er Jenny som begynner å skrive til Johanne etter at hun har lest om henne i avisen. Gjennom brevvekslingen deler de to jentene tanker om livet og døden, og selv om de ikke fullt ut kan forstå hverandre, har begge stort utbytte av den andres brev. Forskjellen mellom dem kommer godt fram gjennom språket og måten de ordlegger seg på.

Det er ikke mulig å være uberørt av en bok som denne, ikke bare fordi temaet i seg selv er tungt, men også fordi Synne Sun Løes skriver så overbevisende og til tider også så vakkert. Så ja, dette er en bok til å gråte over, særlig når man leser den på en gråværsdag med regndråpene sildrende nedover ruten.

For selv om det også fins lyspunkter og håp i denne boken, er det til syvende og sist en mørk bok. Og slik må det være, en lykkelig slutt ville gjort dette til en langt dårligere bok. For det fins sånne tilfeller som forfatteren skriver om, og hvorfor skal man la være å skildre det som faktisk er vondt og vanskelig. Så lenge det gjøres så godt og anstendig som det Synne Sun Løes gjør, lar det seg forsvare. Forfatteren er for øvrig også utdannet psykiatrisk sykepleier, og jeg kjenner meg derfor trygg på at hun vet hva hun skriver om.

Veldreid underholdning

2010-03-16T17:17:00.005+01:00

Jeg er alltid på jakt etter gode, velskrevne underholdnings-romaner. Bøker jeg kan slappe av med og som får meg til å glemme tid og sted. En sjanger ikke alle synes er “fin” nok, men som jeg tillater meg å nyte hemningsløst fra tid til annen.

En forfatter som ser ut til å tilfredsstille kravene mine, er svenske Maria Ernestam.

Jeg har tidligere lest Busters öron, som jeg ble veldig fascinert av fordi forfatteren skriver fram en spennende historie, samtidig som hun får fram understrømmene i menneskesinnet. Det som ser ut som en idyll til å begynne med, framstår til slutt som et vrengebilde.

Nå har jeg akkurat lest Alltid hos dig, som rett nok ikke er like fiffig og overraskende som Busters öron, men som like fullt ble en god leseopplevelse.

Her møter vi den vellykkede fotografen Inga som mister mannen sin i hjerteinfarkt i ganske ung alder. Hun døyver sorgen ved å begrave seg i arbeid, men et par år senere bestemmer hun seg for å reise til familiens sommersted på Marstrand for å forsøke å samle tankene.

En dag går hun i gang med å rydde i boden, og der finner hun en eske med avisutklipp og et brev som er sendt fra Kenya i 1916. Dette brevet bærer på en hemmelighet, og Inga begynner selvsagt å nøste i denne historien. Det skal etter hvert vise seg at hennes farmors historie er mer spennende enn det Inga i utgangspunktet kjente til.

Farmor Rakel dør i 1959, like før Inga blir født, og på dødsleiet forteller hun sin historie til leseren. Parallelt med dette følger vi Inga i hennes jakt på farmorens fortid. Sakte, men sikkert vikles alt ut av historiens mørke.

Det er for så vidt ikke noe nytt og nyskapende over denne fortellingen, men de ulike kvinneskjebnene griper meg, og jeg lar meg villig rive med. Og når alt går pent og pyntelig opp til slutt, kan jeg lukke boken og konstatere at jeg har hatt en leseopplevelse av den gode gamle sorten. Ikke uforglemmelig, men av et sånt slag at jeg godt kan bli avhengig av Maria Ernestam.

Jeg har fortsatt Kleopatras kam og Caipirinha med Döden til gode, og i mai kommer det en ny roman. Den har tittelen På andra siden solen, og har handling fra Skåne og Kina. Jeg har allerede satt meg på “venteliste” hos en nettbokhandel nær meg.

Krim om fuglenes opprinnelse

2010-03-14T19:39:00.001+01:00

Danske Sissel-Jo Gazan er ikke først og fremst krimforfatter. Dinosaurens fjær er hennes debut innen sjangeren. Denne kriminalromanen skiller seg da også ut fra den typiske krimromanen, ved å være en “vitenskapskrim”.

I denne romanen møter vi Anna, som holder på med en avhandling i biologi om debatten om fuglenes opprinnelse. En dag blir veilederen hennes funnet myrdet. Alt tyder på at det er en hevnaksjon, og spørsmålet er om Anna kan mistenkes for ugjerningen i og med at hun er blant dem som har et anstrengt forhold til denne mannen.

Til å hjelpe oss å løse gåten har vi politimannen Søren. Han får hjelp av Anna til å gjennomskue den naturvitenskapelige verden, et miljø styrt av makt og prestisje. Disputten i fagmiljøet står om fuglenes opprinnelse: Stammer de fra dinosaurene eller ikke? Dette er vitenskapelig sprengstoff, skal det vise seg.

For en som ikke alltid var mentalt til stede i naturfagtimene, må det nødvendigvis bli en del som går en hus forbi. På den annen siden liker jeg det, fordi jeg ved å lese denne boken føler jeg at jeg likevel er “med”. Jeg får innblikk i et felt jeg ikke kjenner fra før, og forfatteren får meg aldri til å føle meg dum selv om jeg mangler kunnskap om feltet.

Kunnskapsformidlingen går heller ikke ut over krimplottet. Forfatteren håndterer i det store og hele dette godt, selv om det til tider blir i overkant mye å holde styr på. Hun kunne gjerne ha begrenset seg litt. Romanen blir markedsført som vitenskapelig krim, kjærlighetshistorie og psykologisk drama. Kanskje er det å gape over for mye. Men likevel: Sissel-Jo Gazan kommer godt fra sin krimdebut. Forfatteren er for øvrig selv biolog og skulle dermed ha god greie på det hun skriver om.

En annen av Sissel-Jo Gazans bøker er oversatt til norsk: Viktig å vite om Ludmilla. Jeg likte den veldig godt, og det var grunnen til at jeg valgte å gå løs på den 500 sider lange Dinosaurens fjær - som for øvrig er oversatt til norsk av John Erik Frydenlund.

På kjøpet

2010-03-10T18:55:00.001+01:00

Jeg kjøper ganske ofte bøker kun basert på omslag og baksidetekst. Det er ikke alltid det klaffer. Det var for eksempel tilfelle med Mark Sloukas The Visible World, memoarene til en gutt som vokste opp i New York med foreldre fra Tsjekkoslovakia. Etter 45 sider innså jeg at dette ikke var noen bok for meg, jeg ble rett og slett ikke grepet av historien.

Som et lite plaster på såret var det et utdrag fra et dikt av W.H. Auden (1907-1973) gjengitt foran i boken:

The glacier knocks in the cupboard,
The desert sighs in the bed,
And the crack in the tea-cup opens,
A lane to the land of the dead.

Jeg syns de to siste linjene var så nydelige at jeg falt helt i staver. Nå har jeg revet ut siden og puttet den inn i boken der jeg skriver ned fine dikt jeg finner.

Diktet heter As I Walked Out One Evening, og kan leses i sin helhet her.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, med andre ord.

En helt spesiell hund

2010-03-08T21:33:00.001+01:00

I utgangspunktet er jeg ikke spesielt interessert i romfart, og ikke er jeg opptatt av hunder heller, kattemenneske som jeg er. Det var rett og slett Murakami som fikk meg til å løfte blikket, med sine referanser til Sputnik i Elskede Sputnik.

I Elskede Sputnik møter vi Sumire som ønsker å bli forfatter og er sterkt inspirert av Jack Kerouac. Når Sumire møter Miu (en 17 år eldre kvinne som hun forelsker seg i) og kommer til å nevne nettopp Kerouac, demrer det for Miu, men hun klarer ikke helt å plassere den kjente forfatteren: “Kerouac, Kerouac… Var ikke han en sånn sputnik?” Det hun mener er “beatnik”… Men etter dette begynner Sumire å tenke på Miu som “elskede Sputnik”.

4. oktober 1957 skjøt Sovjetunionen opp verdens første kunstige satellitt, Sputnik 1, fra Kasakhstan. 3. november samme år ble Sputnik 2 skutt opp med hunden Laika om bord. Hun ble det første levende vesen i rommet.

Den offisielle historien den gangen var at Laika hadde overlevd i fire dager i bane rundt jorden, men i virkeligheten førte stress og overoppheting i kapselen til at hunden døde på under fem timer.

Denne historien er det Nick Abadzis har tatt utgangspunkt i i tegneserieromanen Laika. Ut fra de tørre fakta har han skapt sin egen historie om den tidligere fangen Korolev som ble sjefsingeniør ved det sovjetiske romfartsprogrammet, om dyrepasseren Jelena og ikke minst om Laika selv.

Nick Abadzis kan nesten få et kattemenneske til å konvertere til hundemenneske (ja, men bare nesten), så fint framstiller han denne helt spesielle hundens skjebne. Like fascinerende er skildringen av den sovjetiske mentaliteten og innblikket vi får i “sovjetmenneskets” gjøren og laden.

Jeg har ikke lest så mange tegneserieromaner tidligere, men jeg lar meg gjerne friste til å lese mer innen denne sjangeren. I dette tilfellet fungerte det i alle fall som en utmerket måte å formidle historie på.

Laika er nylig utgitt på norsk, oversatt av Rune R. Moen.

Om fugler og fortellinger

2010-03-07T17:48:00.000+01:00

Å få en sånn fin bok som Marie-Sabine Rogers Å telle duer mellom hendene kjennes som å vinne i leselotteriet.

Denne franske romanen har noe av den samme virkningen som god rødvin: jeg blir litt mildere stemt overfor verden, og jeg setter enda større pris på de små gleder. Og til de små gleder hører nettopp lykken over en god bok.

Germains forhold til bøker begrenser seg til å være noe man stikker under et skakt bordbein. Han har aldri vært noe skolelys og i en alder av 45 år bor han i en campingvogn nederst i morens hage. Den dagen han treffer 86 år gamle Marguritte i parken, er det imidlertid duket for endringer i livet hans.

De to har det til felles at de teller duer, men der stopper også likhetene. Margueritte har vært forsker og hennes kjærlighet til bøker er stor. Det utvikler seg etter hvert et varmt vennskap mellom disse to, og Margueritte begynner å lese høyt for Germain fra bøker hun selv er begeistret for. Blant bøkene hun leser fra er Pesten av Albert Camus og Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner av Luis Sepulveda.

Mye av magien ligger i de ordene forfatteren legger i munnen på sine personer, og måten hun viser dem fram på. Hun ser dem og hun får leseren til også å se dem og verdsette dem. Det strømmer varme ut av denne vesle romanen på et par hundre små sider. Margueritte guider Germain inn i litteraturens verden, og hun gjør det med kløkt og ekte glede. Forfatteren får så fint fram at litteratur er for alle, det gjelder bare å finne fram til de rette historiene. Og like mye som det handler om litteratur, handler det om livet.

Sett av et par timer til å lese denne boken. Den fungerer som en støyskjerm mot alle de høylydte budskapene vi utsettes for i det daglige. Å telle duer er både fornøyelig, sjarmerende og klok.

Romanen er overbevisende oversatt av Agnete Øye.

Impulskjøp

2010-03-05T14:27:00.001+01:00

I et innlegg på bloggen sin spurte Beatelill om hvordan vi velger ut bøker. Jeg får tips om bøker gjennom mange ulike kanaler: anbefalinger fra andre (enten “live” eller på nettet), ved å gå i bokhandelen, lese aviser og magasiner, informasjon fra forlag, se noen lese en bok mens de venter på bussen eller flyet, på biblioteket. Kort sagt: Nesten overalt.

Ett av de stedene hvor jeg ofte slenger innom, er en Fretex-butikk i nabolaget. I kjelleren der har de nemlig en ganske stor og fin bokavdeling hvor jeg finner mange godbiter (det er også her jeg pleier å levere fra meg bøker jeg ikke sparer på). I går stakk jeg innom igjen - og kom ut med ni bøker til den nette sum av 360 kroner totalt. Med andre ord så billig at man har råd til å bomme på en bok eller to.

I går var jeg ekstra heldig, for det var tydeligvis noen som hadde levert fra seg nesten hele samlingen sin med Vita-bøker fra Gyldendal. Vita var en serie for oversatt litteratur fra fjern og nær.

Jeg plukket med meg følgende titler:

D.M. Thomas: Det hvite hotellet
Peer Hultberg: Preludier (en roman om Chopin)
Beppe Fenoglio: Vanlagnad
Salvatore Satta: Dommens dag
Djuna Barnes: Nattskog
Elena Ferrante: Hjemreise

I tillegg fant jeg tre (tilsynelatende uleste) pocketbøker av Murakami. Selv om jeg hadde alle fra før, klarte jeg ikke å la være å kjøpe dem. De kostet jo bare 20 kroner stykket…

Mesteren og leseren

2010-03-04T18:55:00.004+01:00

Å lese en bok av den japanske forfatteren Haruki Murakami er å tre inn i et eget, fantastisk (også bokstavelig talt) univers.

Murakami er dessuten en melankoliens mester. Dette er ikke bøker der man kan forvente seg en happy end. I stedet graver Murakami seg innover i menneskesinnet, leter i kriker og kroker og kommer alltid opp med en historie som på et eller annet vis vikler seg inn i mine egne tanker og fantasier og lager et salig sammensurium. Det er nesten så jeg ikke kan tenke meg et liv uten Murakami.

I Elskede Sputnik er det barneskolelæreren K som er fortelleren. Han er forelsket i Sumire (som skriver og skriver og gjerne vil bli forfatter), men hun vil bare være venn. Sumire kan finne på å ringe til K midt på natten for å diskutere de store spørsmålene i livet. En dag forelsker Sumire seg i en 17 år eldre kvinne, Miu, som tar henne med seg på ferie til en gresk øy. Og her er det at Sumire en dag bare forsvinner, “i løse lufta”, som det heter i romanen.

Elskede Sputnik er ikke Murakamis største litterære bragd. Denne romanen er ikke på høyde med Trekkoppfuglen eller Kafka på stranden, men den er likevel mer enn bra nok. Jeg tror faktisk ikke Murakami er i stand til å skrive en dårlig bok.

Takk til Magne Tørring som har oversatt romanen (som kom ut i Japan allerede i 1999) så fint til norsk. Og på forhånd takk til Ika Kaminka som sitter og oversetter Murakamis nye storverk, 1Q84. Den boken kommer sannsynligvis på norsk neste høst.

Knirk har for øvrig blogget om Elskede Sputnik her.

Fantasi og virkelighet

2010-03-01T21:28:00.002+01:00

Jeg har fortsatt Georgina Hardings roman The Spy Game under huden, og den krever nærmest at jeg tar en liten pause før jeg går løs på en ny bok. Allerede i løpet av det første avsnittet greide forfatteren å fange meg. Ikke fordi teksten lå an til å bli neglebitende spennende, men fordi en helt spesiell stemning kom krypende innover meg og nektet å slippe taket. Vakkert og samtidig melankolsk.

En dag når Anna er åtte år gammel, kjører moren hennes av gårde i bilen for aldri mer å komme tilbake. Det er en dag tåka henger tjukk over den vesle engelske landsbyen, og heretter skal Anna alltid forbinde moren med tåke. Det passer bra også i overført betydning, for det er svært lite Anna og den to år eldre broren Peter (og for så vidt alle andre) vet om moren. Det eneste hun har fortalt om bakgrunnen sin er at hun opprinnelig kom fra Königsberg og at hun flyktet derfra til Berlin, der hun traff engelskmannen hun giftet seg med og som ble faren til Anna og Peter. Alle bånd til fortiden ble kuttet, og Caroline Wyatt ble hennes nye identitet.

Omstendighetene rundt morens død blir for en stor del holdt skjult for barna. De får vite at hun døde i en bilulykke og at hun nå er i himmelen, men de er ikke med på begravelsen, og det snakkes heller ikke om morens død i etterkant. Faren er en ganske taus og innadvendt person som bearbeider sorgen gjennom å stelle i hagen.

Handlingen foregår tidlig på 1960-tallet, midt under den kalde krigen, og samtidig som moren omkommer, blir en stor spionsak avslørt. Dermed får Peter det for seg at moren slett ikke er død, men at hun er spion og fortsatt i live. Han får Anna med seg på denne leken som etter hvert utvikler seg til en besettelse. På et tidspunkt tror barna at det er moren de ser i Oxford når de ser en kvinne som har en likedan kåpe som den moren hadde på seg den dagen hun ble borte. Og dessuten fins det jo ikke noe sted på kartet som heter Königsberg.

Forfatteren skildrer barns fantasi og forestillingsevne på en overbevisende måte, og viser samtidig hvor galt det kan gå når man holder ting skjult for barn - selv om det sikkert ble gjort i beste mening. Denne romanen sier samtidig noe som grensegangen mellom minner og innbilning: Hva husker Anna om moren og hva tror hun at hun husker? Og: Hvor godt kan man egentlig kjenne et annet menneske?

I godt voksen alder, etter at faren er død, bestemmer Anna seg for å reise i morens fotspor, først til Berlin og siden til Kaliningrad. Hun har nesten ingen spor å gå etter, men reiser likevel med et lite håp om å finne et eller annet.

Dette er en reflekterende og filosoferende roman mer enn en handlingsdrevet tekst, uten at det på noen måte betyr at den er stillestående. Georgina Harding skriver lett, elegant og poetisk på samme tid, og hun er en mester i å skrive fram stemninger som også sier noe om personene og miljøet hun skildrer. Samtidig er fortellingen i seg selv gripende og sterk, og jeg føler at personene jeg leser om virkelig angår meg.

The Spy Game er en klok bok som samtidig bekrefter at det faktisk ikke er alt man kan bli klok på.

Jeg husker ikke hvordan jeg fant fram til denne boken, bare at det var et eller annet sted på nettet. I tillegg til at jeg leste fine ting om den, falt jeg pladask for omslaget. Dermed var veien kort til nærmeste nettbokhandel. Internett har gjort det dyrere - men også morsommere - å være bokleser.

Svenske med sjarm

2010-02-27T11:36:00.003+01:00

Johan Klings debutroman Människor helt utan betydelse er en roman på 165 små sider. Tilsynelatende en uskyldig liten sak, men den skulle vise seg å ta meg med storm (selv om akkurat det bildet passer veldig dårlig i og med at handlingen foregår en stille sommerkveld i Stockholm).

Stilen er slentrende og samtidig “stream-of-consciousness light”. Fortelleren, Magnus, er en slags moderne, men dog langt mindre nevrotisk utgave av Hamsuns Sult-helt.

Handlingen foregår i løpet av en sommerdag i 1998 i den svenske hovedstaden, og det er Magnus som er fortelleren. Han er usikker på om kjæresten vil ha ham lenger, og han mislykkes i sine forsøk på å finne seg noe å gjøre i mediebransjen. Hans nevrotiske tendenser er tydelige, og de er samtidig av en sånn art at mange vil kunne kjenne seg igjen. Han er - i egne øyne - den ukule blant de kule.

Med sin blanding av humor og melankoli erobrer Johan Kling mitt leserhjerte. Han greier å forvandle det hverdagslige til litteratur. Dertil er dette en fin liten stockholmsskildring.

Johan Kling lager også film, og det bærer boken preg av. Selv om det ikke skjer all verden i denne teksten, har den en sterk motor og den oppleves som rask til tross for at den er langsom. Dialogene er dessuten virkelighetstro og bidrar på en utmerket måte til å karakterisere personene. Det er også en veldig visuell tekst. De små øyeblikksskildringene fra Stockholm som flettes inn i teksten er nærmest som små dikt å regne.

Dette var en stor liten roman som gjorde meg varm om hjertet. Den satte meg i en helt spesiell stemning, og jeg følte nesten at jeg var i Stockholm mens jeg leste. Når Magnus myser mot den sterke solen, måtte jeg også myse der jeg satt i den vintermørke oslokvelden.

Pocketutgaven fås for den nette sum av 36 kroner hos nettbokhandelen Capris.

Sterk norsk stemme

2010-02-21T20:41:00.009+01:00

Jeg leste Wenche-Britt Hagabakkens debutroman Gjenopprettelse da den kom ut i 2004, og likte den godt. Det slo meg at vi her hadde med en stilsikker forfatter å gjøre, samtidig som hun kunne kunsten å fortelle en historie. Man kunne innvende at historien kanskje ikke var så veldig original, men den var et varsel om at dette var en forfatter å ha forventninger til.

Siden har Wenche-Britt Hagabakken gitt ut to bøker, Zürich (2006) og Kjære Jonny Henriksen (2008).

Zürich handler om Ruth Vik som møter kjærligheten og sorgen, og livet og diktningen til den amerikanske poeten Emily Dickinson. Under et studieopphold i England forelsker Ruth seg i Stephen Barett, som dessverre dør kort tid etter. Hun reiser tilbake til Norge og gifter seg med ungdomskjæresten Jonas, mens hun stadig bærer sorgen etter Stephen i seg. Hun får datteren Miriam sammen med Jonas, men etter noen år går ekteskapet i oppløsning og datteren vender seg bort fra henne.

Ruth Vik går inn i en dyp personlig krise, og i sin krise innleder hun en dagboksamtale med Emily Dickinson. Kanskje kan Dickinsons liv og diktning hjelpe Ruth til bedre å forstå sitt eget liv.

Romanen åpner en oktoberdag på et hotellrom i Zürich. Ruth har reist hit for å få hjelp til å ta sitt eget liv.

Jeg fortapte meg helt i denne teksten. Dette er faktisk en av de beste norske samtidsromanene jeg kan huske å ha lest - kanskje fordi den er ganske utypisk norsk. Romanen er så gjennomført på alle plan, og den rommer så mye. Aller mest lar jeg meg begeistre over det poetiske språket, de språklige bildene som er både overraskende og presise. Det er særlig i “samtalene” med Emily Dickinson dette kommer fram. (Og selvsagt blir jeg inspirert til å fordype meg i Emily Dickinson.)

Jeg er også imponert over hvor godt Ruth Vik er sett og skildret. Jeg har ingen problemer med å tro på henne, og den indre spenningen forfatteren formidler gjennom henne er nervepirrende lesning. Og her er det snakk om en spenning som varer til siste slutt.

Også Kjære Jonny Henriksen er en god roman, men den grep meg likevel ikke like sterkt som Zürich. Handlingen er lagt til 1950-tallet, da Laila Larsens familie leide andre etasje i huset til familien Henriksen i en bygd ved Mjøsa. Familieforholdene er ikke de beste, faren og Lailas storebror er stadig i tottene på hverandre og det er ikke mye varme mellom foreldrene. Laila knytter seg sterkt til utleierens døve sønn, Jonny Henriksen. Han blir imidlertid sendt på internatskole for døve i Oslo, og Lailas prosjekt i denne romanen er å fortelle ham hva som skjedde etter at han forlot dem - og noen solskinnshistorie er det knapt snakk om.

Kjære Jonny Henriksen er mer tradisjonell enn Zürich, men forfatteren greier likevel å lage sin egen vri på sjangeren oppvekstroman. Og selv om jeg ikke opplevde et like sterkt sug som i Zürich, er mye av den språklige styrken til stede også her. Wenche-Britt Hagabakken er en mester i å finne de rette detaljene, de som gjør at jeg straks ser for meg det hun skriver om. Denne romanen gir også et veldig godt tidsbilde; kanskje er det dens største styrke.

Det er med andre ord god grunn til å glede seg til de neste bøkene fra Hamar-forfatteren Wenche-Britt Hagabakken .

Nytt, godt bekjentskap

2010-02-20T12:08:00.004+01:00

Det er like tilfredsstillende hver gang det skjer: At det nærmest fra intet dukker opp en bok som viser seg å bli en storartet leseopplevelse. Slik hadde jeg det med The Painter of Shanghai av Jennifer Cody Epstein.

Romanen er basert på livet til den kinesiske kunstneren Pan Yuliang (1899-1977). Som 14-åring blir den foreldreløse Yuliang solgt til en bordell av sin onkel. En ung embetsmann forelsker seg imidlertid i henne, og kjøper henne fri. Hun blir hans konkubine og i 1920-årenes Shanghai utvikler hun også sitt kunstneriske talent.

Hun reiser siden både til Paris og Roma for å utvikle seg videre, men vender etter noen år tilbake til Kina. Der er det imidlertid store endringer, og det blir etter hvert umulig for henne å være utøvende kunstner der. Dermed ender det med at hun vender tilbake til Paris, der hun altså kommer til å dø i 1977.

Hvordan den fattige jentungen uten formell skolegang utvikler seg til å bli en anerkjent - og kontroversiell - kunstner er fascinerende lesning. På en overbevisende måte skildrer forfatteren både den unge jenta og den modne kvinnen.

Ikke minst ved å skildre det sårbare og skjøre ved Yuliang, får forfatteren meg som leser til å engasjere meg i hennes skjebne. Fra de første sidene ble jeg derfor revet med av denne dramatiske fortellingen som samtidig tegner et overbevisende bilde av de historiske forholdene i Kina, og spesielt Shanghai. Nennsomt vever forfatteren fakta inn i fiksjonen, slik at diktningen og virkeligheten aldri kommer i konflikt med hverandre.

Romanen er både underholdende og velskrevet, og forfatteren viser vei inn til en historie ingen andre tidligere har fortalt. Rett nok er den ganske tradisjonell i formen, men forfatteren har et så godt grep om fortellingen at hun nesten umerkelig styrer leseren inn i et rom som lukker seg rundt en.

Jennifer Epstein forteller en god historie, hun lærer meg noe nytt og hun lar meg sitte tilbake med et sterkt ønske om å jakte på flere sterke leseopplevelser.

På forfatterens nettside fins det også et utvalg av Pan Yuliangs bilder: jennifercodyepstein.com

Ny svensk krimsuksess

2010-02-15T21:54:00.003+01:00

Hypnotisøren var en snakkis lenge før den kom ut mellom to permer. I Sverige gikk spekulasjonene høyt rundt hvem som skjulte seg bak pseudonymet Lars Kepler. Det viste seg etter hvert å være forfatterparet Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril.

Så gjenstår det å se om Lars Kepler har et like stort potensial som Stieg Larsson - slik noen har spådd.

Slik lyder forlagsomtalen: Med kort tids mellomrom blir en far, hans kone og datter funnet brutalt myrdet på to ulike åsteder. Sønnen er så vidt i live. Noen har åpenbart ønsket å utslette hele familien. Da politimannen Joona Linna innser at det finnes enda et gjenlevende familiemedlem, en søster, forstår han viktigheten av å finne henne før morderen gjør det. For å kunne avhøre sønnen tar Joona Linna kontakt med legen Erik Maria Bark. Han overtales til å hypnotisere gutten. Dermed bryter Bark et gammelt løfte om aldri mer å praktisere hypnose, og en skremmende kjede av hendelser settes i gang.

Og bare så det er sagt: Lars Kepler skriver så spennende at det ikke var snakk om å trekke dyna over hodet før boka var utlest. Og da naboen kom sent hjem og slamret med døra, ja da skvatt jeg faktisk.

Det er lettere å se forskjellene mellom Lars Kepler og Stieg Larsson enn likhetene, men det er sannsynligvis fenomenet mer enn historien i seg selv som får folk til å sammenligne (og ingenting er vel bedre enn å ha en knagg å henge noe på).

Hypnotisøren er den første i en planlagt serie, og bok nummer to kommer visstnok på svensk til sommeren. Film skal det for øvrig også bli.

Jeg har lest de to første bøkene i Larsson Millennium-trilogi og sett filmen som er basert på den første boken, og det sier vel kanskje sitt at jeg ikke har gått løs på den tredje og siste boken i serien. Jeg syns absolutt tematikken er spennende og jeg heier hemningsløst på Lisbeth Salander, men teksten i seg selv syns jeg tidvis var en langdryg affære.

Etter min mening er ikke tematikken i Hypnotisøren like spennende og interessant (og personene er heller ikke særlig komplekse), men der Keplers bok taper på innholdet, vinner den på dramaturgi, regi og effektivt språk. Kepler er rett og slett en bedre håndverker enn Larsson (til tross for at midtpartiet er for langt og fint kunne vært kuttet med femti sider). Så får det heller være at når spenningen er utløst, er også romanen glemt. Det var grusomt så lenge det varte, og det skal bli spennende å se om Kepler er den som klarer til å vippe Larsson av pinnen.

Sterk kost

2010-02-09T21:57:00.007+01:00

Noen forfattere treffer meg som en knyttneve midt i magen. En sånn forfatter er finske Sofi Oksanen (f. 1977). Et til dels svært brutalt innhold formidles i et språk som er så nært og tidvis så vakkert at setninger og avsnitt må spoles tilbake og leses om igjen og gjemmes på.

Særlig er det den nylig utgitte Utrenskning, som hjemme i Finland har vunnet flere store priser og også er nominert til Nordisk råds litteraturpris, som gjør inntrykk.

Romanen åpner med at den gamle kvinnen Aliide, som bor på landsbygda i Estland, en dag i 1992 finner en forkommen ung kvinne utenfor huset. Aliide er først skeptisk fordi hun tror jenta blir brukt som “agn” av noen som vil rane henne. Russiskfødte Zara er imidlertid på flukt fra to menn som forfølger henne etter at hun ble lokket til Berlin, der hun endte opp som offer for trafficking.

Ut fra denne åpningen vokser det fram en fortelling som foregår dels under krigen og den sovjetiske okkupasjonen på 1940-tallet i Estland, dels på begynnelsen av 1990-tallet når et nytt Europa tar form etter murens fall. Det skal også vise seg at det er sterke bånd mellom den unge og den gamle kvinnen.

Gradvis avsløres hemmeligheter, slik at leseren hele tiden motiveres til å lese videre. Romanen er spennende på en nesten umerkelig måte; ikke som en thriller, men som et skjebnedrama. Forfatteren har et sylskarpt blikk og ved hjelp av små detaljer makter hun å tegne et helt panorama og mane fram bilder i leserens hode som gjør at alt kjennes ekte og nært. Det gnistrer av Sofi Oksanens prosa, samtidig som ordene hennes river og sliter i meg og ikke lar meg i fred.

Jeg kan ikke finsk, men for meg framstår Turid Farbregds oversettelse som usedvanlig god.

Stalins kyr er Sofi Oksanens debutroman, og til debutroman å være syns jeg den er svært god. Her møter vi mye av den samme tematikken som i Utrenskning. Anna vokser opp i Finland med finsk far og estisk mor. Hun lærer tidlig å benekte sin estiske bakgrunn, for moren vil beskytte datteren mot horestemplet estiske kvinner har fått. Men familiens estiske fortellinger bæres videre. De handler om brutalitet, svik og nød under andre verdenskrig og i Sibirs fangeleire, og senere om sovjettidens varemangel og overvåkingssamfunn.

Denne romanen er ikke like stramt regissert som Utrenskning, og selv om den imponerer meg, ble jeg ikke like grepet. Det kan ha å gjøre med at jeg syns fortellingen om Anna (som utvikler en ekstrem spiseforstyrrelse) får litt for stor plass og blir litt for støyende i forhold til de andre delene av historien. Det er imidlertid spennende å lese Annas historie opp mot det tidligere generasjoners kvinner har opplevd; for også spiseforstyrrelsen kan tolkes som en form for okkupasjon.

Også Stalins kyr er godt oversatt til norsk, av Morten Abildsnes.

For meg som er spesielt interessert i baltisk liv og historie og livet bak jernteppet, er Sofi Oksanen en etterlengtet forfatter. Men hennes bøker har også interesse ut over dette temaet. Ellers hadde hun neppe blitt oversatt til et trettitalls språk.

Kan han skrive også?

2010-02-08T16:57:00.004+01:00

Den svenske skuespilleren Michael Nyqvist er nok mest kjent for sin rolle som Mikael Blomkvist, i filmatiseringen av Stieg Larssons romaner. Min personlige Nyqvist-favoritt er imidlertid filmen "Så som i himmelen", som jeg har liggende i beredskap i dvd-hylla.

Nå har imidlertid skuespilleren også debutert som forfatter. Når barnet har lagt seg er nylig kommet på norsk, og her forteller Nyqvist historien om hvordan han fikk greie på at han var adoptert og hvordan han til slutt fant fram til sine biologiske foreldre.

Selv om denne boken neppe hadde blitt til hvis Michael Nyqvist hadde vært en ganske alminnelig medelsvensson, er dette heldigvis ikke blitt noen kjendisbok. Og Nyqvist skriver absolutt godt nok til at boken forsvarer sin plass i bokvåren, selv om den neppe vil vinne noen litterære priser. Nyqvist har en historie å fortelle, og denne historien er så allmenngyldig at den også har interesse for andre. Når barnet har lagt seg kan godt leses som en roman.

Selv om en bok som dette nødvendigvis må bli personlig, er den ærlig og åpen uten å bli for utleverende. Vi slipper unna det ubehagelige intimitetstyranniet som rir verden som en mare for tiden. Michael Nyqvist greier å forvandle sine personlige opplevelser til litteratur, slik at man glemmer at forfatteren er en kjent skuespiller. Historien i seg selv er det viktigste her, og det er viktig å fremheve at dette er ikke er noen glad-historie i Tore på sporet-stil. Den er langt mer nyansert enn som så, og dermed også mer interessant.

Boken er oversatt til norsk av Astrid Nordang.

Spenning hele veien

2010-02-05T20:05:00.003+01:00

Jeg krever ikke mer av en kriminalroman enn at den skal holde meg våken når jeg fortvilet forsøker å legge meg til å sove. Den testen består Jørgen Jægers Karma. Her er det full fart gjennom alle de 500 sidene. Det er mange tråder som skal nøstes opp til slutt, men forfatteren greier å holde hodet kaldt og historien varm hele veien.

Samtidig er flere av personene så “menneskelige” at leseren har lett for å knytte seg til dem. Karma er en handlingsmettet roman med et høyt tempo, men den gir samtidig leseren muligheten til å trekke pusten og gruble over hvordan det skal gå med for eksempel lensmannens søster som er tørrlagt alkoholiker, og som brått står overfor store og uventede utfordringer.

Dette er den femte boken i serien om Ole Vik. Vanligvis holder den godslige lensmannen til i idylliske Fjellberghavn, men i denne boken må han trå til i en sak i Bergen.

Utgangspunktet for romanen er at en mann forsøker å ta livet av seg på Korsneset i Bergen. En turgåer griper inn, men når politiet kommer er mannen død og turgåeren sporløst forsvunnet. Og siden baller det på seg, og den ene dramatiske hendelsen avløser den andre. Mer om boken og forfatteren kan leses på Jørgen Jægers nettsted.

Sterk historie, svakt språk

2010-02-03T23:49:00.002+01:00

Little Bee av Chris Cleave lanseres som en av vårens sterkeste leseopplevelser. Og for all del: Det er en sterk historie vi får servert.

Det engelske ekteparet Sarah og Andrew reiser til Nigeria på ferie i et forsøk på å redde et skrantende forhold. En dag da de beveger seg utenfor feriestedets bevoktede område, møter de to søstre på flukt fra soldatene som har utslettet landsbyen deres. Sarah og Andrew må ta et vanskelig valg. To år senere banker den ene av søstrene, Little Bee, på ekteparets dør i England, og de blir konfrontert med valget de gjorde i Afrika.

Det er jo så man nesten ikke har hjerte til å kritisere en bok som har et så påtrengende alvorlig tema, men jeg gjør det likevel. Jeg ble absolutt grepet av selve historien, men samtidig merket jeg en økende irritasjon etter hvert som jeg leste. Det jeg irriterte meg over var først og fremst en del - etter min mening - håpløst banale skildringer av privatlivet til Sarah. Ekteskapet med Andrew skranter og hun forelsker seg i en mann hun treffer i forbindelse med jobben sin som journalist. Jeg syns generelt at personskildringene er for stereotype og at deler av teksten skjemmes av klisjeer. Det virker som om forfatteren ikke greier å bestemme seg for om han skal skrive chick.lit eller en politisk roman. I tillegg syns jeg det er noen scener mot slutten av romanen som ikke helt står til troende.

Og ja, kanskje er det jeg som ønsker meg en annen roman enn den Cleave har skrevet. For jeg tror nemlig dette kunne blitt en bedre bok, og jeg begynte nesten å klø i fingrene etter å redigere teksten. Det er ingen tvil om at Chris Cleave kan skrive, og han behersker absolutt de dramaturgiske grepene som skal til for å skape en spennende historie. Det er bare det at jeg irriterer meg over en del elementer som drar fortellingen ned til et nivå som gjør at min leseopplevelse svekkes.

For meg består den ultimate leseopplevelsen både av en god historie og et språk som gjør at historien løfter seg opp på et nytt nivå. Akkurat det makter etter min mening ikke Chris Cleave. Men jeg vet at mange liker denne boken, og jeg tipper den kommer til å bli en salgssuksess.

Kvinneliv i Bergen

2010-02-02T21:47:00.003+01:00

Den selvpålagte kjøpestoppen for januar sprakk i Bergen. Til gjengjeld var det en fin sprekk: Bergenske kvinner fra Sankta Sunniva til Karine korgekone av Elisabeth Aasen (på salg hos Ark for 149 kroner). Her kan jeg lese om blant andre Cille Gad, Dorothe Engelbretsdatter og Amalie Skram.

Cille Gad er blant de mest fascinerende kvinneskikkelsen i denne boken. Hun levde fra ca. 1675 til 1711 og var begavet og språkmektig. Hun skrev vers på latin, og i tillegg kunne hun både gresk og hebraisk. Hun var for øvrig i familie med en annen velkjent bergenserinne; Dorothe Engelbretsdatter. Galt gikk det da Cille i dølgsmål fødte et barn. Barnet var dødt, og Cille ble betraktet som barnemorderske. Hun ble dømt til døden, men ble siden benådet. I 1708 kom hun til København, der hun fikk innpass ved universitetet.

Elisabeth Aasen har skrevet en rekke kulturhistoriske bøker med vekt på kvinnehistorie. Dette er fine, tilgjengelige og rikt illustrerte bøker. Jeg er så heldig å ha flere av bøkene hennes i hyllen: Driftige damer, Det skjønnes hage, Renessansens kvinner og Barokkens damer. Dette er bøker man ikke trenger å lese fra perm til perm, men som kan tas fram og blas i når man vandrer hvileløst rundt blant bøkene og ikke helt vet hva man skal gå i gang med.

I løpet av våren kommer Elisabeth Aasen med en ny bok, denne gangen om opplysningstidens kvinner. De som har anledning, kan høre Elisabeth Aasen på Litteraturhuset i Oslo 13 februar kl 15.00.

Bergensromaner søkes

2010-01-26T19:39:00.003+01:00

Jeg skal tilbringe de nærmeste tre dagene i min norske favorittby Bergen, og i den forbindelse kom jeg til å tenke på hva som fins av romaner og noveller (og dikt også) om Bergen. Noen som har en favoritt?

Dilla på dyr

2010-01-25T19:16:00.003+01:00

Jeg leser gjerne svensk og plukker alltid med meg en del bøker når jeg er i nabolandet - og kjøper på nettbokhandelen capris.no (der er svenske pocketbøker uforsvarlig billige…)

Et av mine nye svenske bekjentskaper er Hanna Hellquist. Hun fikk mye oppmerksomhet i hjemlandet for sin debutbok Karlstad Zoologiska. Det foresvever meg at all oppmerksomheten hun ble til del kan ha sammenheng med at hun fra før var en kjent journalist og spaltist i Dagens Nyheter.

I Karlstad Zoologiska forteller Hanna Hellquist om forholdet til sin pappa, men mest av alt om pappas mange dyr. Og her snakker vi ikke bare om trivielle kjæledyr som hund og katt, men om også om blant annet slanger, rotter, geiter, rev, skilpadder og diverse fuglearter.

Foreldrene ble skilt, men Hanna tilbrakte helgene i “dyrehagen” hos faren. Ikke de tryggeste forholdene å vokse opp under (ifølge henne selv), men tilgjengjeld spennende nok. Faren ble etter hvert alkoholiker, noe Hanna også berører i denne boken.

I og med at det er snakk om korte tekster og ikke en sammenhengende fortelling, oppleves boken etter hvert som litt repeterende. Visst er det underholdende og eksotisk, men på et tidspunkt blir det nok dyreprat. Innimellom får vi glimt av sårbarhet og alvor, og da er også tekstene på sitt sterkeste. Men mest av alt er dette blott til lyst, og aller mest appellerer nok denne boken til de som er spesielt interessert i dyr. Men Hanna Hellquist skriver godt, det skal hun ha.

Skriveplassen

2010-01-24T15:36:00.005+01:00

Jeg ble inspirert av Geir Isaxen, som viser fram skriveplassen til sin her, og Heidi som følger opp her.

I og med at jeg bor trangt (men til gjengjeld i Oslos koseligste bydel), må sengen og skrivebordet pent finne seg i å dele rom.

Både bordet og stolene er kjøpt i bruktbutikker. Bordet var så bredt at den snille mannen og damen som kom og leverte det måtte hekte av døren for å få det inn i rommet.

Skrinet til høyre har tilhørt min oldemor og har en snirklete A for Anna gravert i lokket. (En av de tingene jeg ville forsøkt å redde hvis det begynte å brenne). "Arkiveringsinnretningen" til venstre har jeg rett og slett nasket med meg fra en tidligere arbeidsplass (ja, den var utrangert altså...).

Bildet over skrivebordet er det Katrine Kalleklev som har laget (besøk bloggen hennes her).

Noen flere som vil vise fram skriveplassen sin?

Takk og pris!

2010-01-22T14:18:00.004+01:00

Jeg er den heldige vinner av prisen «Kreativ blogger», tildelt av Knirk. Jeg takker og bukker og neier! Egentlig skal man sende hederen videre til sju andre bloggere. Jeg har imidlertid merket meg at flere av de bloggerne jeg setter pris på allerede har fått prisen, noen opptil flere ganger. Dermed tar jeg meg den frihet å sende heder og ære og takksigelser videre til alle de bloggerne jeg følger med på - ingen nevnt, ingen glemt!

Så gjenstår det vanskeligste: å fortelle sju fakta om seg selv. Jeg velger en litt uhøytidelig variant, i og med at jeg er ganske kjedelig av meg:

Jeg er i slekt med selveste Henrik Ibsen. Det er riktig nok langt ute (han var min oldemors halv-tremenning), men jeg syns likevel det er litt morsomt å tenke på. Og jeg er veldig stolt av mine dråper med dansk bergensblod, for det er dem jeg har å takke for dette.

Jeg er veldig glad i katter, men i og med at jeg bor i tredje etasje i en bygård midt i Oslo, er det ikke så lurt å skaffe seg en ordentlig en. Nå innser jeg at jeg mer eller mindre ubevisst er i ferd med å bli en samler av miniatyrkatter – kjøpt på reiser i utlandet. Jeg har dem både i stein, keramikk og glass – og til og med en som er strikket...

Jeg er en av de få som ikke har lest Knausgårds Min kamp – og som heller ikke har umiddelbare planer om å gjøre det. (Å, så lei jeg er av den debatten nå.)

Jeg er veldig opptatt av det gamle Øst-Europa og skulle ønske jeg kunne snakke latvisk. Der andre drømmer om Hawaii og Barcelona, drømmer jeg om Bucuresti og Tirana.

Jeg har aldri kjørt bil, og er overbevist om at opptil flere menneskeliv er spart takket være at jeg ikke har funnet på å ta lappen.

Jeg har alltid irritert meg over at jeg har et sjeldent navn (det er bare 1015 av oss). Derfor har jeg en liten kampanje på gang der jeg forsøker å få forfattere til å bruke navnet sånn at det kan bli litt mer kjent. Foreløpig innehar jeg rollen som politimester i en krimserie og sykepleier i en underholdningsserie.

Jeg debuterte med dikt i Det Nye, men etter ca. 30 år har jeg ennå ikke klart å komme med noen oppfølger.

Mer bok og film

2010-01-17T17:13:00.003+01:00

Janet Frames (1924-2004) siste roman er nylig kommet på norsk, med tittelen Mot en ny sommer. Romanen ble skrevet i 1963, men forfatteren anså den som for personlig til at hun ville utgi den mens hun levde.

Hovedpersonen i Mot en ny sommer er Grace Cleve, en forfatter fra New Zealand som for tiden bor i London. Hun strever med å komme videre med en roman, og bestemmer seg for å takke ja til en invitasjon om å tilbringe en helg hos en journalist og hans familie på landet. I tankene hadde hun sett for seg hyggelige samtaler og et glass sherry foran peisen, men i stedet føler hun seg totalt fremmed og er ikke i stand til å gå inn i gjesterollen. Ethvert forsøk på en samtale blir bare stotring, og hun blir mer og mer fortvilet og velger å reise tilbake til London før tiden.

Dette ble en sterk leseopplevelse, noe som ikke minst skyldes den store fortvilelsen som gjennomsyrer romanen, og som smitter over på leseren. Å, som jeg ønsker at det skal gå Grace godt!

Grace ser på seg selv som en trekkfugl, og søker tilflukt i drømmer og minner fra barndommens verden på New Zealand (minner som kanskje er blitt forskjønnet).

Fuglemetaforene dukker opp flere steder i romanen, og et sitat fra diktet “The Islands” av Charles Brasch, går igjen og må kunne sies å oppsummere hele romanen og dens stemning:

“… fra viken hvor den vader stille,
flyr spoven mot en ny sommer.
I lys og stille lyder bruset
fra avskjeden; langt er det dit den ville;
og ingen vet hvor den skal slå seg ned i natt.”

Jeg kom også til å tenke på Haldis Moren Vesaas’ fine dikt "Einsamflygar" mens jeg leste denne boken. Grace Cleve var nok også en av dem som “flaksar så hjelpelaust av stad”.(Diktet kan leses her.)

Det er vondt å være vitne til de sosiale hemningene som ødelegger for Grace. Hun vil så gjerne høre til og ta del i et fellesskap, men hennes sjenanse og dårlige selvbilde ødelegger for henne. Hennes manglende muntlige formuleringsevne står i sterk kontrast til tankene hennes. I tankene er hun nemlig helt suveren. Her briljerer språkkunstneren med formuleringer som får leseren til å stoppe opp, gå tilbake, og lese om igjen.

Mot en ny sommer er en svært velskrevet og samtidig tilgjengelig roman. Teksten oppleves som ekte og ærlig, naken og utsatt, men samtidig sterk. Det kjennes som en tillitserklæring å få ta del i denne historien. Og selv om det er en personlig historie, er den i høyeste grad også allmenn.

Det er sårt å lese denne romanen fordi den rommer så mye fortvilelse og så lite håp. Samtidig er den så vakkert skrevet at jeg aldri ville ha vært denne leseopplevelsen foruten. I jungelen av lettglemte bøker, må denne holdes fram som et eksempel på en bok som gjør en forskjell. Den er også godt oversatt av Kari og Kjell Risvik.

New zealandske Janet Frame skrev en rekke bøker, men er nok mest kjent for selvbiografien En engel ved mitt bord (som egentlig består av tre bøker). Det er også laget en film med samme tittel - en film det føltes naturlig å se om igjen etter at jeg hadde lest Mot en ny sommer.

Filmen forteller om Janets barndom i et fattig hjem med mange søsken - hvorav to søstre drukner med noen års mellomrom. Janet blir tidlig trukket mot bøkenes og poesiens verden, og vi følger hennes vei til å bli forfatter.

Noe av det sterkeste er skildringen av tiden på mentalsykehus, der hun blir behandlet med elektrosjokk i flere år. Hun ble feildiagnostisert som schizofren. Det var meningen hun skulle lobotomeres, men en lege fikk se en artikkel i avisen om at Janet Frame hadde vunnet en pris for sin debutbok, novellesamlingen The Lagoon, og som følge av dette stoppet han planene. Dermed kom skrivingen bokstavelig talt til å redde henne. Sterke skuespillerprestasjoner gjør sitt til at dette er en meget severdig film. I tilegg er den fortalt på en respektfull måte, og den gjør meg nysgjerrig på det øvrige forfatterskapet til Janet Frame.